Mange har pekt på forfatteren Don DeLillos roman «Hvit støy» (1985), og konkludert med at den ikke lar seg overføre til lerretet. Ikke uten at den enten blir uutholdelig snakkesalig eller at innhold og budskap blir betydelig redusert. Samtidig er handlingen så opplagt, så vittig, så livskraftig i all sin livlige katastrofering, at man lenge har ønsket seg en film.
Romanen «Hvit støy» kunne ikke filmes, sa de. Dette er nå ettertrykkelig motbevist.