Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Sydentur med snert

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvor Dalan Vik publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Fine ingredienser står i fare for å drukne i saus når komikerduoen Coogan og Brydon drar på kulinarisk tur til Spania.

Det er tredje gang Steeve Coogan og Rob Brydon reiser rundt for å spise og kverulere seg gjennom eviglange lunsjer og mangeretters middager; den første gangen var i 2010, da Coogan ble spurt av The Observer om å reise rundt på den engelske landsbygden sammen med kjæresten. Brydon steppet inn da Coogans kjæreste trakk seg både fra turen og fra forholdet, og om det ikke ble helt som Coogan hadde tenkt, ble det ganske sikkert mye morsommere for oss. «The Trip» ble en uventet filmsuksess med tøylesløs humor og mengder av sjarm, og dessuten en seks episoders tv-serie som inspirerte til oppfølgeren «The Trip to Italy» i 2014.

Syvårskrise

Italiaturen var ingen stor filmatisk triumf, men de to herrene struttet av verbalt overskudd og kreative referansefester. Det var rett og slett hyggelig og fryktelig morsomt å være sammen med dem. Og det er det også når vi entrer «The Trip to Spain», skjønt muligens har de en ørliten syvårskrise, og har de kanskje også valgt et reisemål der de ikke er i stand til å la perlene trille like uanstrengt som i sitt eget hjemland? I Italia hadde de hele mafiafilmregisteret å øse av, og begges fantastiske evne til å imitere nesten hvem det skulle være, kom til sin rett: Al Pacino, Marlon Brando, Robert De Niro og flere ble tatt på kornet, både i planlagte og mer spontane parodier.

Fakta: «The Trip to Spain»

England 2017, regi Michael Winterbottom

Spilletid 104 minutter, tillatt for alle, norsk premiere 11. august.

Med: Steve Coogan, Rob Brydon, Marta Barrio, Claire Keelan, Margo Stilley og flere.

Les intervju med filmregissør Luc Besson:

Men heldigvis har man Don Quijote og i tillegg slo Monty Python fast allerede på 1970-tallet at det er ingen som forventer den spanske inkvisisjonen, og det blir en nokså elevert øvelse når duoen tøyser seg gjennom et verbalt riff over inkvisisjonen versus «Gudfaren». En annen, særdeles vellykket sekvens er Rob Brydons imitasjon av Roger Moore som maurer (dessverre uoversettelig, men hysterisk på originalspråket der uttalen av «Moore» og «moor» sammenfaller). Når de duellerer med hver sin Mick Jagger-parodi mens de fremfører Shakespeare-sitater gjør de mer enn å demonstrere sin kulturelle referansebredde, og selv bløte vitser («Time flies like an arrow, fruit flies like a banana») sitter med rett timing.

Matmangel

Men hvor blir det av maten? Den ser vi mye mindre til i «The Trip to Spain» enn i de to foregående filmene. Det kan se ut som om bord er bestilt på restauranter de burde ha fått mer ut av om forberedelsene hadde vært grundigere; både ingredienser og tilberedelse kunne ha fått langt mer oppmerksomhet. Når de tuller med spansk grill faller det rett og slett helt igjennom.

Det er dessuten mer furting denne gangen enn det har vært tidligere, og den får mer plass. Kanskje har tanken vært å følge en tematikk der den ene vil ha det den andre har og omvendt, men det er ikke gjort med nok snert. Kort sagt hadde «The Trip to Spain» hatt godt av en grundig stuss, og man bør kjenne konseptet før man går og ser. Det er allikevel ikke til å komme forbi at disse gutta er trivelig å være sammen med, selv når de er i krise.

(Vilkår)