Anmeldelse: «Den andre siden av håpet», regi: Aki Kaurismäki

«Den andre siden av håpet» er fremdeles klassisk Kaurismäki. Alle røyker og drikker og går i billige dresser. De er fåmælte mennesker i duse interiører, de er omvandrende anakronismer i en moderne verden og hver av dem er verdt en skillingsvise i seg selv. Og selvfølgelig finnes bifigurer og statister som aldri noensinne ville kunne dukke opp i annet enn en Kaurismäki-film med noen som helst troverdighet.

Men den finske filmpoeten spiller på nye strenger, også. «Den andre siden av håpet» etablerer raskt to handlingstråder, ikke bare fra hver sin virkelighet, men fra hver sin kunstneriske sfære. I den første kryper den unge, syriske mannen Khaled Ali (Sherwan Haji) ut av et lasteskip fra Gdansk og går direkte til politiet for å søke asyl i Finland. Han har flyktet fra grusomhetene i Aleppo og kommet bort fra sitt eneste gjenlevende familiemedlem på veien.

Den andre tråden er mer tidløs og stilistisk, et taust og bittert farvel i 50-tallsinteriør; det er omreisende i herreekvipering, den staute Wikström (Sakari Kousmanen), som drar av seg gifteringen som hans kone slenger i askebegeret etter at han har lukket døren bak seg.

Fornyelse

Wikström vil gjenskape seg selv som restauranteier, og midlene vil han skaffe seg ved å spille illegal poker i et lag bestående av tilårskomne menn i dress og slips. Khaled vil også skaffe seg en ny tilværelse etter at hans gamle bokstavelig talt er falt i grus.

Når disse to trådene flettes sammen, blir «Den andre siden av håpet» en vakkert balansert mikstur av komedie og tragedie, realisme og satire og dessuten en filmatisk fusjon av det fargekartet vi kjenner fra Kaurismäkis tidligere arbeider og en annen, mer virkelighetsnær tone med et sosialrealistisk skjær. Vi blir dessuten budt en detaljert og gjennomført scenografi er nydelig fanget på 35-millimeter av fotograf Timo Salminen. Det er en kombinasjon som skaffet finnen Sølvbjørnen i Berlin for beste regi.

Tematisk utvikling

«Den andre siden av håpet» kjennes frisk og ny, en komedie som hele tiden holdes i sjakk av Khaleds fortvilte søken etter søsteren han tapte av synet på grensen av Ungarn. Og samtidig er filmen en videreutvikling av en tematikk som Kaurismäki har jobbet med lenge.

I «Mannen uten minne» må en ny identitet skapes når den gamle er borte. I hans forrige film, «Le Havre», forteller filmpoeten om hvordan omstendighetene former identiteten, dramatisk eller i det stille, fra dag til dag. Også «Den andre siden av håpet» handler om identitet, om å gjenskape seg, finne tilhørighet der man møter motstand. Flere bifigurer spiller på de samme strengene, som Kati Outinens bitte lille rolle som en av Wikströms faste kunder: Hun skal legge ned forretningen og flytte til Mexico for å danse og leve livet. Hun slår oss ikke som en dame denne endringen ville falle helt naturlig for. Og slik er det med dem alle sammen: De er fisker på land, de har havnet i nye situasjoner med eller uten egen medvirkning, men de ønsker seg noe annet.

Få kan beskrive fremmedgjøring som Aki Kaurismäki. «Den andre siden av håpet» lar sine hovedpersoner triumfere over den på uventet vis.(Vilkår)

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.