Glitrer som tegneren John Callahan

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvor Dalan Vik publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Men regissøren gjør det ikke lett for Joaquin Phoenix.

Man må anstrenge seg litt for å venne seg til Joaquin Phoenix’ hår i «Don’t Worry, He Won’t Get Far on Foot». Han har fått en parykk som nok hadde vært bedre egnet som støvmopp, men så får man tenke hardt på at historien foregår på 1970-tallet, som knapt var herrefrisyrenes beste tiår.

Regissør Gus Van Sant har stadig vært nysgjerrig på figurer som befinner seg litt på siden av hovedstrømmen, og tegneren John Callahan (Phoenix) ble sannsynligvis ikke lettere å like etter at han ble lam fra brystet og ned etter å ha fyllekjørt som 21-åring.

Fakta:

«Don’t Worry, He Won’t Get Far on Foot»

USA 2018

Regi Gus Van Sant

Spilletid 114 minutter

Sensur 12 år

Norsk premiere 14. september

Med Joaquin Phoenix, Rooney Mara, Jack Black, Jonah Hill og flere

Han var notorisk alkoholiker fra før, og da han blir rullestolbundet og det å skulle skjenke seg selv en drink blir en utfordring, blir han ikke mer sjarmerende. Selvmedlidenhet er sjelden et forsonende trekk hos noen, og er man ikke udelt sympatisk i utgangspunktet, kan man raskt bli uutholdelig. Alle som har vært i nærheten av en rasende dranker, vet dessuten at sprit i store mengder ikke er noe sosialt glidemiddel. Og det er først når det å selv løfte flasketuten opp til munnen blir en umulig oppgave, han brått bestemmer seg for å gå tolvtrinnsstigen sammen med andre anonyme alkoholikere.

Ustø i livet

Og det er arbeidet som gjør filmen interessant. Den jobben det er å holde seg edru, og arbeidet med å finne seg en plattform som også rullestolen står støtt på. Gus Van Sant lar tonen spenne fra nesten karikerte seanser hos en særdeles spirituell gruppesamtaleleder (Jonah Hill) som lirer av seg lettvekterfilosofi av den typen man finner i interiørbutikker, til bitre stunder med den nye, ikke samarbeidsvillige kroppen, og til nesten euforisk glede når Callahan har funnet en form på tegnetalentet sitt.

Selve castingen utgjør en god del av dynamikken i det som kanskje ellers ville vært repetitive sekvenser. Van Sant vet at man alltid kan stole på Udo Kiers underlige steinansikt, og gruppen på AA-møtene inkluderer friske fraspark fra musikerne Beth Ditto og Kim Gordon.

Filmelsker? Les alle anmeldelser her

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

Flashbacks

Regissøren hviler seg dessuten på mangslungne flashbacks som bryter opp en ellers kanskje mer monoton historie, men hoppingen frem og tilbake i tid føles også litt anstrengt noen ganger. For eksempel blir en kjærlighetshistorie mellom Callahan og en svensk flyvertinne (Rooney Mara med svensk aksent) mer flyktig i sin utvikling enn den har godt av.

Men Joaquin Phoenix slutter aldri å overraske. Han viser sider i denne rollen som han knapt har spilt ut før, og blir nødt til å bruke et bredere menneskelig register enn det som vanlig er i filmene vi har sett ham i før. Han glatter over filmens skavanker og gjør den severdig fra begynnelse til slutt.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk