<p>Uten lov og dom. Den britiske bokseren Billy Moore havnet i fengsel i Thailand og skrev bok om det. «A Prayer Before Dawn» er en blodig kunstnerisk tolkning av biografien.</p>

Uten lov og dom. Den britiske bokseren Billy Moore havnet i fengsel i Thailand og skrev bok om det. «A Prayer Before Dawn» er en blodig kunstnerisk tolkning av biografien.

Voldelig odyssé uten språk og spesialeffekter

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvor Dalan Vik publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

«A Prayer Before Dawn» er et fysisk mareritt av høy kvalitet.

Billy Moore (Joe Cole) er en britisk bokser som befinner seg i Thailand. Vi forstår dessuten raskt at han ikke bare har rent mel i posen; han røyker heroin og selger det også, og han beveger seg i et miljø der det kan koste dyrt å ha uvenner. I løpet av filmens første minutter er begynnelsen på katastrofen inntruffet. Billys ringe hjem blir raidet av politiet, som sleper ham praktisk talt naken til fengselet.

Det er alt vi har å holde oss til av opplysninger; tilsynelatende har fengslingen foregått uten at advokat eller dommer er innblandet. Vi vet ikke helt hva vi skal føle for Billy, men i Jean-Stéphane Sauvaires filmatisering av bokseren William Moores selvbiografiske beretning om det lange oppholdet i et thailandsk fengsel, er det ikke det som er viktig.

Fakta:

«A Prayer Before Dawn»

Frankrike/Storbritannia 2017
Regi Jean-Stéphane Sauvaire
Spilletid 111 minutter
Sensur 15 år
Norsk premiere 10. august
Med Joe Cole, Vithaya Pansringarm, Nicolas Shake og flere

Truende

For «A Prayer Before Dawn» er et fysisk mareritt. Fra det øyeblikket Billy som eneste europeer blir kastet inn i en overbefolket celle full av tatoverte voldsmenn og mordere, begynner en kamp for å overleve som ikke har noe med fortid eller fremtid å gjøre. Han forstår ikke kodene. Han forstår ikke annet enn noen ord av språket. Den konstante ropingen på thai vil kanskje fortone seg annerledes for dem som behersker språket (filmen er ikke tekstet, og det er det heller ikke noe behov for). Men når man ikke gjør det, er man prisgitt sine egne tolkninger og reflekser. De smiler. De ler. Men man skal være ytterst varsom med å tolke det jovialt. Noe står på spill. Billy vet ikke hva det er.

«A Prayer Before Dawn» er ikke en god film i kraft av handlingen i seg selv, men i skildringen av de forholdene Billy og hans medfanger lever under. Regissør Jean-Stéphane Sauvaire har ikke laget «Midnight Express» eller en tradisjonell boksefilm, men en voldelig odyssé som er helt uten spesialeffekter, med et kamera som aldri trekker seg tilbake og som er så tett på at man nesten kan lukte svetten og adrenalinet. Episoder som først tilsynelatende er løsrevne og tilfeldige, blir i sin egen rytme et slags system der rettferdigheten alltid taper. Billy som står opp om natten for å gjøre sitt fornødne, og ender med å vekke opp en massevoldtekt. Vaktene som kringkaster torturen av en fange som er tatt med dop under en nattlig razzia, over høyttaleranlegget. Glimt av håp som blir fryktelige sjokk.

Lyden av desorientering

Lydsporet har en nesten konstant grunnstøy av lave basstoner og irrende diskant, som om man nettopp er i ferd med å orientere seg etter å ha slått seg kraftig i hodet. Men når det dreier seg om et fengsel der man setter 40 mann i samme celle, i celle etter celle etter hverandre, er det ikke vanskelig å forestille seg at det ikke bare er hovedpersonens mentale tilstand som reflekteres gjennom lydsporet, men også det helt reelle lydbildet under slike forhold. Bakgrunnen ligger i forgrunn, så å si, mens resten av lydbildet er en kakofoni med sordin.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

Filmelsker?Les flere saker her

Vi får aldri inntrykk av at Billy er noen spesielt sympatisk fyr. Det går over en time før vi ser ham smile. Ikke at det er noe som helst ved omstendighetene å smile over. Men hovedpersonen er som nevnt mindre interessant enn stemningen.

Det er ikke lytefritt. For eksempel forsvinner et ganske stygt arr han nødvendigvis må ha fått på venstre øre, før det dukker opp igjen, og en tatovering som er påført i et tilsynelatende rituelt og sjeldent innslag av brorskap, er plutselig ikke der før etter en stund. Siden begge deler er milepæler i handlingen, er det underlig slapt ikke å følge opp disse markørene. Men helhetlig står filmen seg mer enn godt på sitt særegne språk.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.