Uforlignelig mørk satire

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvor Dalan Vik publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Noen svakheter til tross: Det er lett å logre for ideen og animasjonen i «Isle of Dogs».

Det er med Wes Anderson som det var med Stanley Kubrick: Hvert eneste bilde er så nøye gjennomtenkt at det kan rammes inn og henges på veggen. Og i «Isle of Dogs» er animasjonen både dyster og vakker, briljant og underfundig, og skuespillerne som gir stemmer til hundene, forsyner dem med personligheter som strekker seg langt utover det man oftest finner i komedier.

For «Isle of Dogs» er en komedie, en morsom film som glefser når det trengs og som smelter oss med hundeøyne som ikke viker blikket.

Fakta: «Isle of Dogs»

USA, 2017

Regi: Wes Anderson

Spilletid: 102 minutter

Sensur: 9 år

Norsk premiere: 27. april

Stemmer: Bryan Cranston, Liev Schreiber, Bill Murray, Kunichi Nomura, Tilda Swinton, Scarlett Johansson og flere

Les D2s intervju med Wes Anderson: – De er hunder, men for meg er de også mennesker

Dialogen mellom løshunden Chief (Brian Cranston) og den tidligere showhunden Nutmeg (Scarlett Johansson) da de møtes første gang, har dybder man vanligvis finner i helt andre typer dramaer. Han forteller henne om hvordan han en gang bokstavelig talt bet hånden som ga ham mat, og dermed berøvet seg selv muligheten for et hjem. Hun er melankolsk, men fremdeles blank i pelsen og med en masse unyttige triks på repertoaret.

Dystopisk univers

Som så mange av Wes Andersons filmer synes «Isle of Dogs» å eksistere i sitt eget univers, samtidig som referansene er hentet tilsynelatende vilkårlig fra eksisterende virkeligheter.

Her finner handlingen sted i den dystopiske, japanske byen Megasaki 20 år inn i fremtiden, der hunder har fått skylden for å være bærere av smittsomme, dødelige sykdommer. Den despotiske ordfører og katteelsker Kobayashi (Kunichi Nomura) har sørget for å deportere alle med fire ben og logrende hale til en øy som også fungerer som søppelfylling for farlig avfall.

Men Kobayashis foreldreløse nevø, den 12 år gamle Atari (Koyo Rankin), stjeler et fly og krasjlander på øya dit han har satt kursen for å finne igjen sin kjære livvakthund Spots (Liev Schreiber). En broket flokk kjøtere med stemmene til flere solide, kjente skuespillere bestemmer seg for å hjelpe ham, selv om sjefen Chief har sine tvil om hvorvidt det er lurt.

Det blir et eventyr med sosiopolitiske konsekvenser.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

Konspirasjon

Og selv om dette eventyret foregår i sin egen sfære, finnes det en aktuell samfunnskritikk mellom linjene i byen som kanskje ligner litt på en mild versjon av Nord-Korea. Anderson disker opp med korrupsjon og konspirasjoner, et forledet folk og et politisk drap. «Isle of Dogs» er en mørk satire med stri hundepels.

Filminteressert? Les mer om film her

Mye av dialogen foregår på utekstet japansk med simultanoversettelser noen ganger, andre ganger ikke. Hvorvidt det gjemmer seg poenger i dialogen for dem som behersker japansk, er undertegnede ikke i stand til å si noe om. Det er en gimmick som er både morsom og av og til litt anmassende.

Og anmassende er også en amerikansk utvekslingsstudent (Greta Gerwig) som virker usedvanlig malplassert som et slags utenfrablikk på det korrupte, totalitære samfunnet hun er kommet til; det gir handlingen en underlig bismak som bare øker når det nærmer seg et litt hastig klimaks der det dynges på med elementer som ikke finner noen god plass i handlingen ellers.

Men ser man bort fra den unge, idealistiske, amerikanske helten, har man den energiske Atari å lene seg på. Skjønt hundene er suverent best, og man skulle kunne ønske at de hadde fått lov til å ordne opp på egen pote.

Slik de er modellert, er det ingen grunn til å tro at de ikke hadde klart det.

* (Vilkår)