Unnskyld at jeg forstyrrer, men du skulle ikke ha interesse av en forbløffende oppfinnsom, dystopisk satire?
Cassius Green (Lakeith Stanfield) møter opp på jobbintervju med et falskt diplom og en hjemmelaget pokal, og til tross for at han blir avslørt, får han jobben som telefonselger i selskapet RegalView. Det er på høy tid. Cassius og kjæresten Detroit (Tessa Thompson) bor i hans onkels garasje og ligger fire måneder etter med husleien. Detroit heter så fordi foreldrene hennes ville hun skulle ha et amerikansk navn, og det er bare ett av hintene om at regidebutant og multikunstner Boots Riley insisterer på at klassereiser ikke er for alle. Man kan prøve å ligne, men man blir ikke lik. Industrien i byen Detroit var allerede i ferd med å visne da Cassius’ kjæreste ble født, og det Detroit-baserte plateselskapet Motown er kjent for sine mange afroamerikanske artister.
Cassius gjør som han får beskjed om av sin arbeidsgiver og holder seg til manus. Han begynner hver samtale med et høflig «Sorry to bother you,» men får ikke napp hos kundene før en kollega (Daniel Glover) forteller ham at han må bruke «your white voice». Da blir det fart på sakene.
Fakta: «Sorry to Bother You»
USA 2018, regi Boots Riley, spilletid 116 minutter, sensur 12 år, norsk premiere 23. november.
Med: Lakeith Stanfield, Tessa Thompson, Armie Hammer, Daniel Glover og flere.
Moderne slaveri
«Sorry to Bother You» foregår i en alternativ virkelighetsversjon av Oakland, der det hvor man enn snur og vender seg finner en reklame for Worry Free Living, som i bunn og grunn er et tilbud om frivillig slaveri. Hele familien kan flytte inn i en celleblokk og få kost og losji i bytte mot livslang tjeneste med ubrytelig kontrakt. For dem som allerede har tre jobber for å betale husholdningsutgifter og likevel ikke får endene til å møtes, kan det kanskje virke forlokkende. Men Cassius' karriere skyter fart, og han blir raskt forfremmet til den hellige gral, et team av superselgere med egen heis og egne regler; selskapets grunnlegger Steve Lift (Armie Hammer) er en blond og smilende mogul med mørke sider.
Luguber fest
En av filmens mest oppsiktsvekkende harselaser med rase, klasse og de uskrevne sosiale kontraktene som vanligvis gjør samfunnet sånn noenlunde sivilisert, foregår på en fest i Steve Lifts lugubre herskapshus, der de andre gjestene sterkt oppfordrer den nye telefonsalgstjernen til å gå på scenen for å rappe.
Men tross afroamerikanske gener, kan ikke Cassius rappe. I desperasjon griper han til et repetitivt stammebrøl som involverer n-ordet, og salen eksploderer i opphisset begeistring. De hvite gjestene synger med i denne trygge havnen av usigelige perversiteter – dette er bare begynnelsen – og mesker seg med muligheten til fritt og hemningsløst å gjøre det man alltid er blitt fortalt at man ikke kan. Og her skal man legge merke til hvordan Riley bruker kameraet til å forsterke suggesjonen. Den ellers fargesprakende scenografien er lånt fra både crazykomedien og blaxploitation-sjangeren, mens toneleiet er en oppfinnsom berg-og-dal-bane som stort sett hele tiden klarer de krappe svingene regissøren har lagt inn i handlingen.
«Sorry to Bother You» klokker seg inn rett før totimersmerket, og mot slutten føles det dessverre litt langt, fordi Riley ser ut til å ville klemme inn absolutt alle de vitsene han hadde på blokken da manuset ble til. De får ikke luft nok til å sveve som de kunne ha gjort, og filmen ender langt mindre poengtert enn den begynner.
Vi har likevel vært med på en såpass stormfull original reise at det er til å leve med.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.