Anmeldelse: Dokumentar om Black Lives Matter-bevegelsens symbol, Sandra Bland

Sommeren 2015 ble 28 år gamle Sandra Bland fra Chicago et kraftfullt symbol for Black Lives Matter-bevegelsen på en helt annen måte enn hun hadde tenkt. Januar samme år hadde hun begynt å videoblogge under vignetten «Sandy Speaks». Den unge afroamerikanske kvinnen vokste opp i et hvitt nabolag, hadde mange venner og gikk på college. Så fikk hun ikke jobb. Hun hadde gode grunner til å tro at hudfargen var en viktig grunn til det.

Videobloggen handlet i det store og hele om rasespørsmål. Hun var ikke sint, snarere løsningsorientert og diplomatisk. Hun flyttet til Texas, fikk omsider en deltidsjobb ved siden av studiene i statsvitenskap. Fredag 10. juli ble hun stoppet av politibetjent Brian Incinia for å ha unnlatt å bruke blinklys ved filskifte. Mandag 13. juli ble hun funnet død på en fengselscelle Waller County, hengt i en plastpose.

Politiet påsto det var selvmord. Mange trodde hun var blitt drept. Slik regissørene Kate Davis og Daid Heilbroner fremlegger det vi vet om saken, spiller det for så vidt ingen rolle. Hun ble funnet død på et sted hun ikke skulle ha vært.

Beskytter sine egne

«Say Her Name: The Life and Death of Sandra Bland» legger konspirasjonsteoriene døde og konsentrerer seg om et system som man knapt kan påstå fungerer som det skal. Dette var noe Sandy Bland stadig snakket om til følgerne sine: Hvordan forholde seg til en politietat som beskytter seg selv i større grad enn de beskytter innbyggerne de er satt til å ta være på.

For som vi har sett i for eksempel Netflix-dokumentarserien «Making a Murderer», eller hørt i podkastene «In the Dark» eller «Serial», er det ikke bare inkompetanse som gjør at det går galt i enkelte politisaker i USA, men ren og skjær uvilje, godt hjulpet av et system det er gode grunner til å sette spørsmålstegn ved.

«My safety was in jeopardy at more than one time», påstår Brian Incinia da han skulle forklare hvordan et manglende blinklys førte til en voldelig arrestasjon i full offentlighet.

Det er en uttalelse så hårreisende tatt i betraktning hans eget opptak på dashbordkameraet, der han går langt for å provosere Sandy Bland, som på sin side takler det fint. Om det er det som ergrer ham til å gå til angrep på henne for siden å påstå at det er motsatt, tross dokumentasjon på at det ikke er sant, får vi nok ikke vite.

Sandy snakker selv

Dokumentarens sterkeste trekk er utdrag fra den avdøde hovedpersonens videoblogg som vier en personlighet som en av hennes bekjente karakteriserer som «big and bright». Det illustrerer tapet familien og vennene har lidd på en hjerteskjærende måte, samtidig som sinnet og frustrasjonen til aktivistene blir forståelig. Bland var en velutdannet og veltalende ung kvinne, og det var ingen grunn til å mistenke henne for noe som helst annet enn en trafikkforseelse. Likevel måtte familien begrave henne da livet hennes endelig gikk på skinner.

Moren og to søstre får en god del av tiden, og det er ikke mer enn rett og rimelig. Likevel hadde nok filmen tjent på om regissørene hadde gått mer systematisk til verks med hvordan politi og statsadvokat kunne få slippe unna med halvkvedede viser og hemmelighold. Oppsiktsvekkende utsagn er provoserende i seg selv, men tjener ikke helheten om de som kommer med dem ikke blir tilstrekkelig konfrontert.

De kunne for eksempel ha begynt med å spørre om hvorfor ikke noen tok seg tid til å ringe moren for å fortelle at datteren var død.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.