Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne
Herskap og tjenere. «Roma» forteller den lille historien fra regissørens barndomsminne, den viktige historien som ikke fester seg i det kollektive minnet, men som fortjener plassen den tar på lerretet.

Herskap og tjenere. «Roma» forteller den lille historien fra regissørens barndomsminne, den viktige historien som ikke fester seg i det kollektive minnet, men som fortjener plassen den tar på lerretet.

Husets høye vegger

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvor Dalan Vik publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Med «Roma» har Alfonso Cuarón laget en mesterlig hyllest til kvinnene som oppdro ham.

Såpevann som skyller over et gårdsrom gjør flisene om til et speil som reflekterer et passerende fly høyt oppe på himmelen; etter litt avsløres det at kilden til såpevannet er en hushjelp som vasker vekk hundebæsjen innenfor porten til et øvre middelklassehjem i bydelen Roma i Mexico by.

Det er mange slike scener i «Roma». Det banale og det kunstferdige, det lille øyeblikket i det store bildet, det vakre og det brutale, det usynlige som blir synlig og omvendt.

Fakta: «Roma»

Mexico 2018, regi & manus Alfonso Cuarón, spilletid 130 minutter. Kinopremiere på utvalgte kinoer i Oslo, Trondheim og Tromsø 7. desember, slippes på Netflix 14. desember.

Med: Yalitza Aparicio, Marina de Tavira, Marco Graf, Fernando Gregiaga, Daniela Demesa, Carlos Peralta, Nancy Garcia og flere.

Hushjelpen er Cloe (nykommer Yalitza Aparicio) som sammen med en hærskare av andre hushjelper, kokker og tjenere får husholdningen til å tikke og gå bak de låste gitterportene til velstående familier som ikke ser ut til å være i stand til å takle hverdagslige oppgaver på egen hånd. Det er ikke noe spesielt ved det. En scene viser Cloe som klatrer de bratte trappene opp til taket for å henge opp klesvasken. Kamera zoomer ut og viser hushjelper med klesvask på tak etter tak så langt øyet kan se.

Barndomshjemmet

«Roma» begynner i 1970 i et hus som er laget etter modell av regissørens eget barndomshjem, og de daglige gjøremålene Cloe har, forteller samtidig en større historie om hverdagen innenfor og utenfor husets fire vegger den gangen da. Dramatiske høydepunkter inntreffer både i en slags parallell virkelighet til Cloes, og i hennes egen verden. Blant annet inntreffer den såkalte Corpus Christi-massakren i 1971 – regissøren identifiserer den ikke – slik at hovedpersonene havner midt i det voldelige dramaet uten egentlig å ha noe med den å gjøre, samtidig som de indirekte konsekvensene for dem ikke er mindre rystende.

Det er i det hele tatt en rekke større og mindre katastrofer som rokker ved den stabiliteten som tross alt råder i en slik tilværelse, både for herskap og for tjenere. Det er en samfunnsorden som ikke tåler mange rystelser før den truer med å rase sammen. Og kanskje er det først da man setter spørsmålstegn ved den, ved hvilke elementer som er viktige for å opprettholde strukturen, og ikke minst hvorfor de er viktige.

Tragikomikk

Curaón har valgt et svakt sepiafarget svarthvitt som han fargelegger med hendelser som forteller oss om hans egne barndomsminner i etterpåklokskapens retrospekt. De fire barna i familien blir i enda større grad enn tidligere oppdratt av hushjelpen da far under dekke av et forskningsprosjekt i Canada flytter til sin elskerinne, men lar statussymbolet bilen være igjen; han blir mer eller mindre presentert som en gjest i sitt eget hjem, og hvordan han nennsomt behandler det velholdte kjøretøyet i en innkjørsel som tross alt er for smal, skal gi oppsparket til noen tragikomiske sekvenser senere i filmen. En forsmådd, men velstående kone kan bruke de maktmidler hun har til rådighet. En forsmådd hushjelp har ikke like god råd.

«Roma» er ikke like trist som den er melankolsk, ikke like opprivende som den er poetisk deskriptiv og uhyre observant. Alfonso Curarón har laget en film som bør ses på kino om man har anledning til det, eller velge husets største skjerm når filmen slippes på Netflix neste uke. For tablåene regissøren tegner opp er ikke bare vakre, voldsomme eller begge deler, de er helt bokstavelige perspektivendringer som er en viktig del av handlingen. Slikt kan man få med seg på den lille skjermen også, men det tar seg best ut på lerretet. Den lille historien er minst like viktig som den store i «Roma», selv om den ikke setter de samme sporene i vår kollektive erindring.

*(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.