Anmeldelse: «Jane Fonda in Five Acts»

Vi går alle gjennom ulike faser i livet, men Jane Fonda ligger høyt på listen over rekordmange hamskifter. Slik Susan Lacy regisserer det drøyt to timer lange portrettet av Fonda, blir hovedpersonens liv politisk historie, kvinnehistorie og et svært personlig portrett. Den unge kvinnen som svarer nølende på spørsmålet fra en journalist om hun synes det er riktig for en noen og tyve år gammel dame å bo i en leilighet helt for seg selv, er ganske langt fra den nå 81 år gamle aktivisten og skuespilleren som gjenopplivet karrieren da hun var godt oppe i 70-årene.

Hovedrolleinnehaveren i Roger Vadims «Barbarella» fra 1968 er også en helt annen enn hun som vant Oscar for hovedrollen i Alan J. Pakulas «Klute» fra 1971. Men da hadde hun forlatt ektemannen Roger Vadim og var over i neste akt. Han snakket ikke særlig godt engelsk, bemerker hun. «Hadde han gjort det, hadde jeg kanskje aldri giftet meg med ham,» slår hun tørt fast.

Presidentens avsky

Jane Fonda vokste opp i skyggen av et symbol. Faren Henry Fonda var inkarnasjonen av alt en amerikansk mann skulle være. At han først og fremst fremsto som sterk, rettferdig og rettskaffen når kameraet surret og gikk, var ikke allmennkunnskap. Susan Lacy velger å begynne med midten, med et lydbåndopptak av president Richard Nixon som forbanner Jane Fonda etter at hun har pådratt seg tilnavnet Hanoi Jane for å ha besøkt nord-vietnamske soldater mens krigen raste på sitt verste. Nixon sier han synes synd på Henry Fonda for å ha en sånn datter, når han selv er et så ordentlig menneske.

Men det var langt fra den verste hetsen hun fikk. Det haglet med ukvemsord og trusler. Hun lot seg ikke stoppe som politisk aktivist, men det er langt mer interessant å høre henne snakke om det i dag, i etterpåklokskapens lys, med innrømmelsen av at hun var nyfrelst, inderlig og rasende. Berømmelsen skaffet henne en oppmerksomhet som hun kanskje ikke alltid brukte på den mest hensiktsmessige måten. «Jeg levde i tre tiår uten egentlig å stille så mange spørsmål,» sier hun.

Filmelsker?Les alle filmanmeldelser her

Krigsferier

Susan Lacy har regissert opptil flere portretter av amerikanske storheter, som Judy Garland, Joni Mitchell og Leonard Bernstein. Dokumentaren hennes om Steven Spielberg («Spielberg») er tilgjengelig på HBO. «Jane Fonda in Five Acts» er laget over samme lest, men med en helt annen personlighet i sentrum. Man kan innvende at de kritiske perspektivene på Fonda som offentlig person i det store og hele kommer fra henne selv, men tv-verden Dick Cavett er respektfullt syrlig. Dessuten får sønnen Troy, som Fonda fikk med forfatteren og aktivisten Tom Hayden, komme med noen av dokumentarens mest komisk oppgitte bemerkninger. Han forteller at hans 13 første bursdager var pengeinnsamlinger til gode formål. At de dro på ferie til konfliktsoner; han sluttet med bleier i Vietnam og opplevde sine første blodige ofre i Belfast som femåring.

For øvrig ble treningsvideoen «Jane Fonda Workout» spilt inn for å samle inn penger til politisk aktivisme, selv om den kanskje ikke ser sånn ut. Kanskje er det ikke så mange av dem som har bidratt til å gjøre Fondas fargerike aerobics til tidenes bestselger som har tenkt så mye over det, heller.

Uansett hva man måtte mene om Jane Fonda, er det umulig ikke å beundre et forbløffende mot. Om dokumentaren er nokså A4, er kvinnen den handler om det ikke.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.