Anmeldelse: «Kapernaum»

Kapernaum er en bibelsk by og også et ord for kaos; kaos er en nøktern betegnelse for hva den unge hovedpersonen Zain (Zain Al Rafeea) opplever i Nadine Labakis røffe og rørende film.

Zain sies å være 12 år gammel, skjønt ikke engang moren og faren er sikre. Han er så liten og spinkel at han ser ut som om han er åtte selv om kroppsspråket og talemåten tilhører en eldre ungdom. Han er en tøff liten gutt som røyker og banner, og vi møter ham først påført håndjern i en rettssal der han er for å saksøke sine foreldre. For at han er født.

Selger datteren

Man skal ikke kaste mer enn et kort blikk på hjemmeforholdene hans for å forstå hvorfor. Han bor sammen med foreldrene og et antall søsken; det blir aldri helt klart hvor mange, men Zain har et spesielt forhold til søsteren Sahar (Cedra Izam), som er så godt som cash for foreldrene idet hun begynner å menstruere. Den lokale dagligvarehandleren har et godt øye til 11-åringen, og konflikten som oppstår mellom barn og voksne er kimen til alt som senere skjer i «Kapernaum». For Zain er det en lang og brutal reise fra Beiruts slum.

Kanskje er ideen om en ung gutt som trekker sine foreldre for retten ørlite søkt, men man bør nok tenke på «Kapernaum» mer som en fabel sett gjennom øynene til et barn som gjør seg voksne erfaringer. Regissør Nadine Labaki bruker flere slike fantasifulle grep uten at det svekker realismen i den fysiske og mentale reisen Zain gjør som til slutt får ham til å gå til ytterligheter.

Selv om rettssaken er brukt til å strukturere fortellingen, er «Kapernaum» ikke et rettssalsdrama, og det finnes gode argumenter for at disse sekvensene kun er et dramaturgisk hjelpemiddel; det aller meste av «Kapernaum» finner sted ute i Beiruts gater, og Labaki gjør en fascinerende jobb med å fange alle aspekter ved et bysamfunn som er preget av kaos satt i et slags system. Hun lander dessuten på et langt mer konsistent, men variert toneleie enn i sine foregående filmer «Karamell» og «Where Do We Go Now?».

Fremtidig filmstjerne

Men aller mest imponerer regissøren i sin omgang med amatørskuespillere, og først og fremst den unge hovedrolleinnehaveren som har en sjelden utstråling. Zain Al Rafeea har et åpent, uttrykksfullt ansikt som man lett kan se for seg på filmlerretet fremover. Han er i sentrum i nesten hvert eneste bilde, og er i stand til å formidle alle nyansene i de raske skiftene denne dramatiske fortellingen har.

«Kapernaum» er helt klart en politisk pekefinger vedrørende situasjonen papirløse mennesker har. I Zains tilfelle er det foreldrene som i sin tid ikke ble registrert noe sted og som dermed ikke har hatt anledning til å registrere barna sine; en kafkask situasjon går i arv, men er ikke mindre prekær enn for flyktninger han møter som har andre grunner til ikke å bære identifikasjon.

Nadine Labaki har som første libanesiske kvinne fått en Golden Globe-nominasjon for «Kapernaum». Så har hun da også laget en film som river i hjerterøttene samtidig som hun åpner for et lite håp om endring.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.