Vital aggresjon

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvor Dalan Vik publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

En kontroversiell artist får ny stemme og dypere bakgrunn i kraftfull dokumentar.

For noen år siden ga den mangslungne, energiske artisten M.I.A. sin venn regissøren Steven Loveridge en bunke videoer med opptak hun selv har gjort av karrieren og hverdagen opp gjennom tiden og ga ham full frihet til å gjøre hva han ville med det. Hun har ikke hatt noen befatning med prosessen etter det.

Det er nok også grunnen til at stemningen mellom de to er litt beklemt nå for tiden. Den srilankiske immigranten til England som forlot en mulig filmkarriere til fordel for musikken er ikke kjent for å la andre få det siste ordet. Samtidig gir akkurat det elementet oss et innblikk i en personlighet som stadig utsettes og utsetter seg selv for kritikk. Hun påstår for eksempel at musikken hennes ikke er med i «Matangi/Maya/M.I.A.». Det er ikke sant, den er bredt representert, fra hitlåtene til mindre kjent materiale.

Dette er dessuten en dokumentar laget av en venn som har kjent henne i mange år, som har hatt sjansen til å fortelle om M.I.A. med hennes egne ord uten at hun har kunnet avbryte. Det er blitt en energisk, informativ og frisk film som går bakenfor den vanlige underholdningsjournalistikken som selv artister som henne blir utsatt for.

Fakta:

«Matangi/Maya/M.I.A.»

Regi: Steven Loverigde
Spilletid: 97 minutter
Sensur: 12 år
Norsk premiere: 16. november
Med: M.I.A.

Ingen søt popartist

Vi ser en Maya Arulpragasm som finner utløp for et nyansert, men kontant raseri gjennom tekstene som nok ikke alltid blir lyttet til av dem som stiller på konsert. Hun oppdager dessuten hvor vanskelig det er både å få sagt noe og få folk til å høre etter i tillegg. Saken som først og fremst driver henne er borgerkrigen på Sri Lanka, som hun forlot sammen med mor og søsken da hun var tenåring; faren kom senere til England etter å ha kjempet på tamiltigrenes side. En oppsiktsvekkende, men typisk sekvens er fra Bill Maher-show i USA og viser M.I.A. som snakker om folkemord, bare for å bli avbrutt av verten som duller med henne om den britiske aksenten hun naturlig nok har, som om det å «høres ut som Mick Jagger» skulle diskvalifisere bakgrunnen hennes og automatisk plassere henne i litt sprø popsangerinne-sjiktet.

Twitter-kontrovers

Man skulle kanskje ønske seg at dokumentaren hadde flere sekvenser som forteller noe om hvor den aggressive delen av M.I.A.s eklektiske rap og rytmer kommer fra. Når Suicide-samplingen «Born Free» spilles over bildene av drepte sivile på Sri Lanka gjør det unektelig dypt inntrykk. Disse er de samme bildene artisten tvitret som respons på en reiselivsartikkel i New York Times om Sri Lankas vakre strender og imøtekommende befolkning. Hun tvitret dessuten skribentens telefonnummer, men det er en grenseoverskridelse som ikke kommer frem i Steven Loveridges dokumentar.

Som livslang venn er han klart på hennes side, og kanskje er det derfor han ikke helt klarer å fange den mangefasetterte personligheten så vi ser henne ordentlig, vi også.

Men billedspråket er hennes eget. Lekende, kontrastfylt og så livlig at det kan virke tilfeldig. Det er det ikke.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk