Brexit i eventyrland

Tekst

Foto: Rischgitz/

Foto: Jonathan Short/AP/NTB Scanpix

Det rare, det underlige og det regelrett skremmende fra britenes folkeavstemning om EU-medlemskap, sett gjennom «Alice i eventyrland».

Nesten hver setning i Lewis Carrolls «Alice i eventyrland» kan brukes som en kommentar til nesten hvilket som helst argument som er blitt fremmet i den siste tidens debatt om britisk utmelding av EU.

Denne type sammenfall ligger i de absurde kunstuttrykkenes vesen. Da videoapparatene kom på 1980-tallet ble det en populær forlystelse, særlig i kannabisinspirerte miljøer, å se filmen «Trollmannen Oz» fra 1939 og bytte ut lydsporet med avspilling av Pink Floyds LP «Dark Side of the Moon». Musikken sto så godt til filmen at det måtte ligge en dypere mening bak, mente de som uførte eksperimentet. Og hvordan kan 10.000 hasjhuer ta feil? Men sannheten er at når fantasien løper løpsk i film, på plate og hos mottagere samtidig, virker det som om det er en mening i nesten alt. For å sitere Lewis Carroll:
«Så, så, barn!» sa hertuginnen. «Allting har en moral, bare en kan finne den!»

Hva handlet Brexit-debatten egentlig om?

«Men jeg vil ikke treffe gale folk», sa Alice.
«Det er ikke til å unngå,» sa katten. «Vi er gale alle sammen her. Jeg er gal og du er gal.»
«Hvorfor tror du jeg er gal?» sa Alice.
«Det må du være,» sa katten. «For ellers ville du ikke ha kommet hit.»

På en pressekonferanse i februar kunngjorde skuespilleren Emma Thompson at hun kom til å stemme «remain», og la til at Storbritannia er «a tiny little cloud-bolted, rainy corner of sort-of Europe, a cake-filled misery-laden grey old island.»

Dette er den type kommentar som viser at avsenderen enten er kvikk i replikken eller, hvis reglen er utenatlært, har tenkt litt for mye på det aktuelle temaet.

EU-motstanderne kunne uansett ikke ha funnet opp en bedre skyteskive enn Thompson: rik, venstrevridd og ikke overvettes patriotisk. Noen dager senere var det en fotomontasje av «EU-luvvie Emma Thompson» på hele forsiden av The Sun, med munnen stappet full av kaker og overskriften «Shut Yer Cakehole!»

Sett utenfra oppsummer dette hele debatten. «Remain»-gruppen fremstiller Storbritannia som bare en del, og ikke en gang den beste delen, av noe større. Og «Leave»-tilhengerne ser på motparten som vindrikkende, ostesmattende Guardian-lesende overlegne blærer.

Kan man skylde på journalistene?

Alice gikk stillferdig frem til huset og banket på døra.
«Det er absolutt ingen nytte i å banke,» sa tjeneren, «og det er for to årsakers skyld. For det første er jeg på den samme siden av døra som du er, og for det annet holder de slikt leven inne i huset at det er komplett umulig å høre deg.»

Her er en innebygget tåpelighet som er vanskelig å slippe unna: Enten journalister tar æren eller skylden for en endring i samfunnet vil det uansett virke like skrytete.

Daily Express feiret resultatet av folkeavstemningen med håndgnidende fravær av ydmykhet:

«World’s most successful newspaper crusade ends in glorious success for your Daily Express: We’re out of the EU.»

Det er alltid lettere å få øye på kampanjejournalistikk rettet mot endringer enn kampanjejournalistikk for å opprettholde status quo. «Leave»-leiren har allikevel beskyldt BBC for å bedrive nettopp dette. BBC har blånektet. Kort tid etter at valgresultatet ble kungjort la den britiske kommentatoren Nick Cohen skylden ikke primært hos «media», men spesifikt på eksjournalistene Boris Johnson og Michael Grove: «The media do not damn themselves, so I am speaking out of turn when I say that if you think rule by professional politicians is bad wait until journalist politicians take over.»

Hvordan kunne bookmakerne ta feil?

For du skjønner, det hadde hendt så mye rart i det siste at Alice tok til å tro det var svært få ting som var virkelig umulige.

I flere generasjoner har det virket naturlig for journalister å forutse hendelser i Storbritannia, gjennom øynene til bookmakere. En skildring fra bookmakere gir reportasjen både en eim av pittoresk erkebritiskhet og en slags vitenskapelig pondus. Og bookmakerne hadde gitt «Leave»-kampanjen dårligere odds enn «Remain». Hvordan kunne de ta så feil?

Fordi de hadde incentiver til å gjøre det.

Matthew Shaddick, sjef for politiske veddemål på Ladbrokes, forklarte på sin blogg hvorfor bookmakerne tippet at «Remain» kom til å vinne. Det var ikke nødvendigvis fordi de trodde det var sånn det kom til å gå:

«The truth is that bookies do not offer markets on political events to help people forecast the results. We do it to turn a profit (or at least not lose too much).» (The Independent, 24. juni)

Googlet britene «What is the EU» etter at avstemningen var avgjort?

«Å så dum hun kommer til å synes at jeg er. Det går nok ikke an å spørre. Men kanskje det står på en eller annen plakat?»

Briter styrtet angivelig til Google for å spørre «what is the EU» etter avstemningen, blant annet ifølge Aftenposten (Britene googlet etter Brexitresultatet: «Hva er EU?», 24. juni) og fjensynskomikeren John Oliver (This Week Tonight, 26. juli). Hahah, stupid Brits!

Men denne vinklingen fordrer en manglende forståelse for verktøyet Google Trends. Mens det riktignok var en økning i frekvensen av spørsmålet stilt akkurat på denne måten (hvorav et ukjent antall utført av barn, EU-tilhengere eller journalister på jakt etter en god historie) var tallet fremdeles mikroskopisk sammenlignet med søk etter for eksempel «Game of Thrones» eller «tits».

Ble det startet en underskriftskampanje på internett om å ta folkeavstemning en gang til?

Og da Alice hadde gått rundt på den ene sida og rundt på den andre sida og prøvd dem alle, gikk hun midt ut på golvet og var nokså trist, og studerte på hvordan hun skulle komme ut igjen.

Dagen etter folkeavstemningen kunne lattermilde medier melde at britene allerede angret. «Krever brexit-omkamp: Har samlet over to millioner underskrifter på 24 timer» skrev VG.

Kikker man nærmere etter på denne «kampanjen» er det lett å se at «underskriftene» er scriptgenererte. Et par gutter, noen datamaskiner og forutinntatte holdninger, det er alt man trenger for å skape tulleoverskrifter i aviser over hele verden.

Exit Cameron. David Cameron gikk av som statsminister etter EU-avstemningen. Foto: Ben Stansall/AFP/NTB Scanpix

Vil engelsk forsvinne som arbeidsspråk i EU?

«Undres om det nytter å snakke til musa, jeg?» tenkte Alice. «Alt er så anderledes hernede, jeg er nesten sikker på at den kan snakke. Det er ikke farlig å prøve i hvert fall.»

EU har 24 offisielle språk og tre «arbeidsspråk», engelsk, tysk og fransk. Europeiske aviser byr nå over hverandre med prognoser om at engelsk nå vil miste sin tidligere posisjon. «Vil vrake engelsk som EU-språk», skrev nrk.no.

Irland og Malta, som begge ble medlemmer etter Storbritannia, har ført opp gælisk og maltesisk som sine offisielle språk og dermed sikret arbeidsplasser til oversettere som ellers har vært etterspurt på markedet i bare beskjeden grad. På kontoret har irske og maltesiske EU-byråkrater kost seg med dokumenter på engelsk med den kontemplative roen som følger vissheten om at de opprinnelige språkene i deres hjemland lever videre i uleste regulasjoner om parabener i shampo og hjelmforskrifter.

Men hvor trolig er det at engelsk faktisk forsvinner som EU-språk? En polsk og to franske medlemmer av EUparlamentet har foreslått at språket strykes, det er dette som er grunnlaget for avissakene, pluss noen pressekonferanser med mindre bruk av engelsk enn vanlig. Den skrekkslagne irske delegasjonen, konfrontert med muligheten til å måtte velge mellom å lese saksdokumenter på gælisk, tysk og fransk, utelukker derimot helt at språket blir fjernet.

Er EU en konspirasjon?

«Hva synes du om dronningen?» spurte katten.
«Jeg liker henne slett ikke» sa Alice. «Hun er så inderlig-,» Akkurat da la hun merke til at dronningen sto rett bak henne og hørte hva hun sa, så hun fortsatte: «-hun er så inderlig flink å spille krokket at det simpelthen ikke er umaken verdt å fortsette.»

I de mørkeste krokene av «Leave»-leiren er det blitt ført bevis for at EU egentlig er en diabolsk plan om å skape en totalitær, overnasjonal stat med ledere som rekrutteres fra en liten elite, og kanskje bytte ut Europas befolkning i sin helhet. Sentral i disse teoriene står franskmannen Jean Monnet (1888-1972). Monnet var en av arkitektene bak Den europeiske kull- og stålunionen. Et sitat som tilskrives ham er «Europe’s nations should be guided towards the superstate without their people understanding what is happening.» Om han sa dette, er ikke dokumentert. Det er uansett skummelt nok til å ha blitt sirkulert langt hyppigere enn noen andre sitater fra grunnleggerne av Kull- og stålunionen. Hvorfor en diabolsk plan av dette kaliber skulle lekkes i en offentlig tale, og hvordan den deretter skulle hemmeligholdes, er den type trivialiteter konspirasjonsteoretikere hever seg over.

Den andre busemannen i kretsene som tror EU er en konspirasjon er Richard Nikolaus Eijiro, greve av Coudenhove-Kalergi (1894 - 1972). Han var grunnlegger av Pan-Europa-Bevegelsen, og i boken «Praktischer Realismus» (1925) skrev han at han tenkte seg en fremtid der dagens «rase- og kasteskiller» ville forsvinne og erstattes av en «eurasiatisk-negroid fremtidsrase, av utseende lik de gamle egypterne». Også dette er blitt fremstilt som en faktisk arbeidsplan for EU.

Hva skjer med EU fremover?

«Det er ingen hjelp i å gråte,» sa Alice til seg selv med streng stemme. «Jeg vil rå deg til å holde opp med det samme!»

«Bare Bulgaria, Romania og Hellas står igjen i EU til slutt.» Bulgarias statsminister Boyko Borisov etter Brexit, sagt i spøkefull tone, ifølge bulgarske medier.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Informasjonskapsler og personvern

Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.

Les mer Ok, jeg skjønner