Bokstøttene

Tekst
HJERTE OG TRYKKSVERTE. Da tegneserieredaktør Tonje Tornes ga ut sin debutroman fjor, ble ektemannen Bjarte Breiteig bekymret. Han fryktet evige forhandlinger om hvem som skulle få skrive og hvem som skulle legge barna.

HJERTE OG TRYKKSVERTE. Da tegneserieredaktør Tonje Tornes ga ut sin debutroman fjor, ble ektemannen Bjarte Breiteig bekymret. Han fryktet evige forhandlinger om hvem som skulle få skrive og hvem som skulle legge barna.

De bærer det økonomiske ansvaret for familien, må tåle partnerens evige nevroser og risikerer å få privatlivet brettet ut mellom stive permer. Neste gang du åpner en bok, send en varm tanke til forfatterektefellene.

▲ Hver ettermiddag i en lang periode fant Tonje Tornes ektemannen på stuegulvet når hun kom hjem fra jobb. Der hadde Bjarte Breiteig ligget hele dagen, utslått av sin egen skrivesperre. (Se bilde over)

– Jeg kom til et punkt der jeg sa at dette går ikke lenger. At du kunne godt ligge på gulvet hele dagen, men at du ihvertfall måtte sette deg på en stol før jeg kom hjem, sier Tonje.

Han sitter oppreist nå, Bjarte Breiteig, i leiligheten på Tøyen, der paret bor sammen med de to sønnene på tre og seks år og en katt. Under arbeidet med sin tredje bok opplevde Breiteig en krise i forfatterskapet. Novellesamlingen tok seks år å fullføre. Breiteig var redd han aldri skulle få den ferdig.

– Litteraturen er en så utrolig stor del av meg. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke fikk til å skrive. Det er noe av det jeg frykter aller mest i livet, sier han.

Fakta: Forfattere og familieliv

60 prosent av norske forfattere er gift eller samboere, samme andel som ellers i befolkningen.

Flertallet av norske forfattere er menn, men kvinneandelen øker stadig. Nå er litt under halvparten kvinner.

Mannlige forfattere tjener mer enn kvinnelige, de får flere priser og mottar flere stipender.

I tilfellene der forfatteren har en partner i et annet yrke, er det forfatteren som tjener minst, uansett kjønn.

Kilde: Kunstnerundersøkelsen, gjennomført av Telemarksforsking i 2006

LIVET MED EN FORFATTER

Klisjeen skal ha det til at de som er gift med en forfatter, må leve med en konstant usikker økonomi, med frykten for å bli utlevert i skriftlig form - og med partnerens skriveangst. Men hva ville forfatteren vært uten sin partner?

Bjarte Breiteigs siste roman, «Mine fem år som far», handler om en mann som forsøker å skrive og som i desperasjon etter å finne den skapende kraften, er utro mot kona og svikter de to små sønnene. Han forgriper seg på ekskjærestens datter og havner i fengsel. Breiteig har helt bevisst latt hovedpersonen ligne mye på ham selv, for å kjenne på ubehaget og presse seg selv nærmere teksten. Det har vært utfordrende, også for Tornes.

– Selv om ingen av personene er oss, er det ting der jeg kan kjenne igjen. Dette måtte jeg ta stilling til, særlig når det gjelder de to guttene i romanen, som er like gamle som våre. Det har vi snakket mye om.

– Har du selv vært redd for å bli utlevert i bøkene hans?

– Det viktigste for meg er at han får til å skrive så godt han kan.

 

DRO TIL PARIS

De møttes da hun intervjuet ham til en studieoppgave. Det sa pang mellom den blonde og nysgjerrige journaliststudenten med en forkjærlighet for tegneserier og den nyutgitte, magre forfatterspiren som snakket så ærlig om livets mørke, om savn og tap.

– Jeg hadde aldri før hørt så klar tale fra noen på min egen alder, sier hun.

– Det var en intens kontakt mellom oss. Vi fortalte hverandre absolutt alt om oss selv, både det vi likte og det vi ikke var så stolte av, sier han og møter blikket hennes over bordet:

– Jeg fikk følelsen av at jeg ikke trengte å late som.

De ble raskt kjærester. De var lykkelige. Kanskje litt for lykkelige, undret Breiteig, ihvertfall da han etterhvert fikk problemer med å skrive. Er det mulig å skape kunst når man har det bra? Han pakket kofferten og dro til Paris for å få kontakt med savnet igjen. Det var savn og ensomhet som hadde drevet frem hans to første bøker.

– I begynnelsen godtok jeg det, men etterhvert syntes jeg bare det var idiotisk, sier Tornes.

Breiteig var borte i halvannet år. Han rister på hodet når han forteller.

– Det ble nesten slutt mellom oss. Og jeg har aldri skrevet så lite som da jeg var i Paris.

 

BEKYMRINGER

Breiteig flyttet hjem til Oslo og vant Tornes tilbake. Så ble han liggende på gulvet. Breiteig og Tornes begynte på salsakurs.

– Og der danser man med en ny dame hele tiden, nye sjanser hvis du gjør feil!

Breiteig ler.

– Jeg var utrolig skeptisk til det salsakurset i starten, men etterhvert ble jeg kjempefan av instruktøren, sto fremme og showet. Vi gikk der to sesonger. Jeg ble flinkere til å kaste meg uti det, til å flørte og prate med andre. Det tror jeg gjorde meg mer avslappet med tanke på skrivingen også. Jeg prøvde å forholde meg til novellene på samme måte.

Etter seks år var han endelig ferdig med novellesamlingen. På den første opplesningen under en litteraturkveld i Bergen, da Breiteig leste den novellen som tok fire år å fullføre, sa Tornes noe Breiteig alltid senere har vendt tilbake til.

– Du sa til meg at om jeg bare skrev en så god novelle hvert fjerde år, var det verdt alt sammen.

Han smiler til kona.

– Det har jeg aldri glemt. Det har vært utrolig viktig for meg å høre.

Da den siste boken skulle ferdigstilles, gikk Breiteig et helt år inn i skrivemodus og kuttet ut alle inntektsgivende sideprosjekter som skrivekurs og foredrag. Med konas fulle velsignelse. Hun har aldri bekymret seg over økonomien.

– Jeg er ikke en type som bekymrer meg. Det er viktig for meg å være sammen med en som gjør noe han brenner for. Jeg har en jobb i et stort forlag der jeg får lønn for å gjøre noe jeg finner mening i. Men det er ikke sikkert jeg har den resten av livet. Så lenge vi har nok til at det går rundt, er jeg veldig lite opptatt av penger. Jeg kunne aldri tenkt meg å ha et stort og dyrt hus med hage. Tanken på å bli så sterkt bundet av det materielle, skremmer meg, sier Tornes.

Breiteig, på sin side, har måttet finne ut hvordan han skulle takle den økonomiske utryggheten.

– Jeg kan ligge våken om nettene og bekymre meg. Men Tonje er tydelig på at hun har ingen problemer med at jeg har en ustabil inntekt. Det hun har problemer med, er når jeg syter og klager og bekymrer meg. Grunnen til at vi har det på denne måten, er jo at vi begge skal kunne gjøre det vi har lyst til. Og da går vinningen opp i spinningen hvis jeg skal bekymre meg i tillegg.

 

KONKURRANSE

Høsten 2013 utga Tonje Tornes sin første bok, en fantasyroman for ungdom. Boken hadde vært på idéplanet i mange år. Hun takker ektemannen for hjelpen, ikke bare fordi han oppmuntret og hjalp henne med manusarbeidet.

– Jeg tror at en av grunnene til at jeg klarte å fullføre manuset til slutt, var at Bjarte hadde kommet i pappaperm. Mye av dagen gikk til barna, og da kvelden kom og de var lagt, satte han seg ned klokken syv og skrev.

Hun smiler.

– Jeg hadde nok syntes det var litt ensomt om jeg skulle sitte der alene mens han jobbet. De fleste har jo tid sammen når barna er lagt. Men så begynte jeg å skrive, jeg også, og så fikk vi et fellesskap i det.

I mange år var det umulig for Breiteig å skrive noe som helst med en annen person i rommet. Det har Tornes syntes var vanskelig.

– Det var kjipt når han trakk seg bort fra meg for å jobbe. Så det er en stor forskjell, at vi nå kan jobbe i samme rom. Og at vi kan snakke om det vi skriver.

De leste for hverandre og fant en ny glød i den andres engasjement. Men etter at Tonjes bok kom ut, til glitrende anmeldelser, var det plutselig blitt to forfattere i leiligheten på Tøyen.

– Det har ikke bare vært lett. Jeg elsker å se at Tonje er engasjert, men jeg tenkte jo: Oi, to som skal skrive. Hvordan i all verden skal det gå? Og skulle hun jobbe i tillegg? Det går jo ikke. Og hver gang vi har en fridag, ville det bli kamp om hvem som skulle få skrive og hvem som skulle ta seg av ungene.

– Kunstnere skal jo ha koner som skjenker kaffe til dem?

– Tonje har alltid boblet over av egne prosjekter, det var noe av det jeg falt for. Og vi er gode til å gi hverandre rom. Jeg klarer ikke å skrive hvis jeg har dårlig samvittighet, hvis jeg får følelsen av å stjele Tonjes tid. Vi må hele tiden ha en enighet rundt det, fokusere på å gi hverandre skrivetid fremfor å konkurrere om den.

Breiteig måtte også venne seg til hvordan Tornes’ oppmerksomhet ble vendt bort fra selve skrivingen og over mot mottagelsen av sin egen bok.

– Men nå er det min bok som er ute, og jeg er ti ganger verre, sier han og flirer.

KULTURKRÆSJ. De møttes på jobb i Samferdselsdepartementet. Men rådgiver Thomas Ruud Sollien var ikke forberedt på at samlivet med Ruth Lillegraven kom til å bli så preget av hennes skrivetrang og humørsvingninger.

KULTURKRÆSJ. De møttes på jobb i Samferdselsdepartementet. Men rådgiver Thomas Ruud Sollien var ikke forberedt på at samlivet med Ruth Lillegraven kom til å bli så preget av hennes skrivetrang og humørsvingninger.

▲ Da de fortsatt bare var kjærester, spurte Ruth Lillegraven om Thomas Ruud Sollien ville lese bok­manuset hennes. Han sa ja. Det skulle han angre på.

– Jeg husker jeg gikk inn på kontoret ditt med jevne mellomrom, for jeg så at det lå i hyllen. Jeg prøvde å se om det så ut som du hadde lest i det, og det gjorde det ikke.

Ruth Lillegraven ser lett bebreidende bort på faren til tvillingsønnene hennes på to og et halvt år. Ham hun møtte på en jobbfest i 2009, da hun var fersk kommunikasjonsrådgiver i Samferdselsdepartementet og han var en tilsynelatende tørr byråkrat med rosa skjorter. Som gjorde henne flau ved å fortelle at han og sjefen hadde lest den første diktsamlingen hennes, og som overrasket med en genuin interesse for litteratur.

– Jeg printet ut det halvferdige manuset, ga det til deg, og så hørte jeg ikke mer, det gikk uker og måneder, og du sa ingenting. Jeg ville ikke spørre, heller, så jeg prøvde å spørre indirekte. Til slutt antok jeg bare at du ikke hadde lest, og jeg ble nokså indignert, sier hun.

– Hvor forelsket kan du være, liksom, hvis du ikke gidder å lese det jeg driver med hele tiden?

Sollien ser beskjemmet ut.

– Og så piplet det frem at du hadde lest litt av manuset, men at du syntes det var så dårlig at du ikke kunne kommentere det.

– Ja, sier Sollien, endelig.

Han nøler.

– Vi har vel funnet ut at det ikke er så lurt at jeg leser manusene hennes.

 

HUMØRSVINGNINGER

Hvordan går det når en ung kvinnelig lyriker med skrivetrang møter en treningsglad samfunnsøkonom, kjøper rekkehus i Lommedalen, får to bonusbarn og senere tvillinger, vinner Brageprisen og får stipend for å skrive? Og ante Thomas Ruud Sollien hva han bega seg ut på da han ble sammen med en forfatter?

– Nei. Jeg gjorde ikke det, sier han og ler litt.

– Ruth er jo ikke bare forfatter her hjemme.

Det var ikke derfor jeg ble sammen med henne. Vi deler interessen for litteratur, men også andre ting, som det å være i naturen.

Han fortsetter:

– Men skrivingen er en veldig stor del av henne. Jeg merker veldig godt på humøret og stemningen i heimen når hun har en god periode i skrivingen. Jeg trenger ikke spørre for å finne ut om hun har fått gjort noe. Stemningen slår mot meg når jeg åpner døren.

Tilsvarende merker Sollien det om Lillegraven står og stamper, eller om hun ikke har fått organisert dagen slik at det blir tid til skrivingen. Med to små barn og to bonusbarn, mye reising det siste halvåret som forfatter samt halv stilling som taleskriver i Samferdselsdepartementet, er det en utfordring å få alt til å gå opp. Da kan Lillegraven bli fjern i blikket.

– Jeg tror Thomas kan bli utrolig oppgitt av at jeg ikke får med meg ting som skjer. Ting han har sagt eller ungene har gjort. Jeg er ikke alltid tunet inn på familien. I hodet mitt foregår det alltid hundre ting på en gang, sier Lillegraven.

– Vi må passe på at hun får nok tid til å skrive. Hvis ikke blir det fort dårlig stemning, sier han.

– Er det vanskeligere for kvinnelige forfattere enn for mannlige, når det kommer til å balansere skriving og familieliv?

Lillegraven drar på det.

– Jeg vet ikke. Jeg kjenner meg igjen i det Karl Ove Knausgård beskriver i «Min kamp», når han er på skogstur med familien og bare lengter tilbake til skrivingen. Samtidig skriver han også veldig vakkert om når det første barnet deres blir født, om hvilken enorm lykke det er; og så går han på kontoret og ser nesten ikke familien sin på flere uker. Det er det nok ikke så mange kvinner som ville gjort.

Sollien bryter inn:

– Det hender, for eksempel hvis vi er på hyttetur, mens vi andre sitter og prater eller spiller brettspill, så tar Ruth frem pc-en og skriver så lenge hun har batteri. Det er ikke noe vits i å tvinge henne til å være med. Hun er liksom ikke med uansett, vi må fortelle henne hver gang det er hennes tur.

– Jeg er jo med, sier Lillegraven.

– Men etter en lang dag med to toåringer er det ikke plass til så mye mer. Da er det bare skrivingen jeg orker. Den gir meg ny energi og fyller på til en ny dag. Det er veldig sjelden jeg er for sliten til å skrive.

 

ULING I SENGEN

Når en lang arbeidsdag er over, enten Lillegraven har vært på jobb i departementet eller sittet på skrivekontoret sitt med bokmanuset, når kveldsmaten er spist og barna er lagt, setter hun seg ofte til med pc-en.

– Det hender vi ser en tv-serie sammen, men det er sjelden, sier hun.

Sollien bruker kveldene på trening eller til å følge opp de to eldre barna.

– Det ville vært vanskeligere for meg hvis jeg visste at Ruth satt hjemme og vansmektet. Vi sitter ikke oppå hverandre om kveldene og holder hender. Vi er ganske selvdrevne. Og når Ruth sitter og skriver, er det ikke så lett å komme innpå henne uansett. 

Hun forteller ham lite om skriveprosessen. Han spør ikke så mye heller. De har ikke helt klart å finne ut av hvilken rolle han skal ha i hennes arbeid.

– Jeg må jo innrømme at jeg spør ikke så mye om det du jobber med, heller. Så jeg kan vel ikke forvente at du skal være brennende engasjert i skrivingen min hele tiden, sier Lillegraven.

Hun ser på mannen sin.

– Men i de periodene jeg antar det er mest slitsomt å være sammen med en forfatter, når boken er ute og anmeldelsene kommer, da snakker vi litt mer sammen. Jeg sender deg anmeldelsene, så du kan lese dem.

For fem år siden lå hun i sengen hjemme hos foreldrene i Granvin i Hardanger og leste Aftenpostens anmeldelse av romanen «Mellom oss». Den var ikke begeistret. Thomas kom inn, fant henne ulende i sengen og ga henne en oppstrammer. Ihvertfall er det slik Lillegraven beskriver det.

– Du sa jeg måtte skjerpe meg og ikke være så selvopptatt. Hva hadde jeg forventet, liksom? sier hun.

– Det husker jeg ikke, sier han.

Hun ler.

– Det gjorde alt mye verre, der og da. Men generelt har du vel hjulpet meg å ikke gå så i kjelleren hvis jeg får en dårlig anmeldelse. Jeg lar det ikke gå helt inn lenger.

 

STOLT

Det skal fotograferes. Sollien nøler litt, det er noe han vil si.

– Vi har snakket mye om det som kan være vanskelig, sier han.

– Men jeg må også si at jeg synes jo det er kult å bo sammen med en forfatter. Jeg er veldig stolt av det hun får til. Det er fint at mange setter pris på det Ruth jobber med. Og jeg leser jo alt hun skriver.

Han ser på henne.

– Om enn ikke de tidligste manusene.

PRIVAT. Barnevernspedagogen Marita Ugseth får aldri vite hva Carl Frode Tiller skriver om før boken er helt ferdig. Derfor er det oftest hun som snakker når middagen står på bordet og dagen skal oppsummeres.

PRIVAT. Barnevernspedagogen Marita Ugseth får aldri vite hva Carl Frode Tiller skriver om før boken er helt ferdig. Derfor er det oftest hun som snakker når middagen står på bordet og dagen skal oppsummeres.

▲ Da Marita Ugseth møtte studenten og rockemusikeren Carl Frode Tiller på et fuktig romjulstreff i Namsos, ante hun ikke at han ville bli forfatter. Snart måtte hun forsørge en baby som skrek og en mann som skrev.

– Jeg går jo ikke rundt og tenker på at jeg er gift med forfatteren Carl Frode Tiller, på samme måte som jeg tipper at han ikke går rundt og tenker på at han er gift med barnevernspedagogen Marita Ugseth.

De kikker på hverandre, hun ler og han humrer, rundt stuebordet i det store trehuset på Rotvoll utenfor Trondheim. Her nede ved fjorden, i en av de vakre offisersboligene fra krigen, bor den prisbelønte forfatteren og den travle karrierekvinnen med tre barn og den spanske vannhunden Ingmar. Livet har ikke alltid vært like idyllisk. Marita ble gravid bare kort tid etter at de møttes for første gang. Da var hun nyutdannet barnevernspedagog. Han var hovedfagsstudent med en forfatterdrøm.

– Jeg var vant til å leve på bønner og ris og brukte nesten ikke penger. Jeg skjønte jo at det ikke kunne fortsette. Men det å skulle gi ut en sær roman på nynorsk, var kanskje ikke det beste utgangspunktet for å forsørge en familie, sier Tiller og ser på kona.

– Ja, så for meg ble det veldig konkret. Jeg var sammen med en fyr som drev med noe han sannsynligvis ikke kom til å tjene penger på. Når du da er gravid og skal bli foreldre, står du overfor et valg. Jeg kjente Carl Frode såpass godt at jeg visste at hvis han skulle gjøre noe han ikke trivdes med, ville han ikke være til å bo med heller. Så på en måte var det ikke et reelt valg. Vi måtte ihvertfall prøve.

 

FIKK REAKSJONER

Paret måtte leve på Maritas spede inntekt og fødselspermisjonspenger i en knøttliten, leid leilighet på Møllenberg i Trondheim. Tiller fullførte sin første roman på soverommet, arbeidende over et skrivebord klemt mellom dobbeltsengen og barnesengen. Marita måtte takle venner og families bekymringer.

– Det var noen reaksjoner. «Herregud, hva tjener han egentlig? Hvordan skal dere klare det? Skal han bare sitte og skrive, da?»

– Det har vært vanskelig. Når du jobber som jeg gjør, vet du aldri hvor lang tid du bruker på det du skriver, hvordan det blir mottatt, hva det vil tjene inn. Vi har levd med den uforutsigbarheten hele tiden, sier Tiller.

Heldigvis hadde paret samme forkjærlighet for gjenbruk og brukte møbler. Tiller tok grep og ordnet leiligheten i stilmessig stand. Det innebar også streng sensur av bøkene i bokhyllen.

Han ser beskjemmet ut.

– Da vi ble sammen, hadde hun en del bøker jeg ikke ville se.

Ugseth ser på mannen sin.

– Jeg fant dem under sofaen da jeg støvsugde. Med bokryggen inn mot veggen.

 

RUTINER

Debutromanen ble godt mottatt, med årene kom forfatterstipender og skriveoppdrag, og mens Tiller var hjemme med barna, hadde Ugseth lange arbeidsdager i barnevernet. 16 år etter at de møttes, er økonomien langt bedre, men den nøkterne livsstilen har de bevart. Så også arbeidsfordelingen. Det er fortsatt han som henter og bringer på skole og SFO, og middagen står på bordet når kona kommer hjem fra jobb.

– Carl Frode er så rutinepreget at det nærmer seg en diagnose, sier hun.

Om morgenen spiser han to brødskiver med smør og gulost og drikker en kopp kaffe før han setter seg i arbeidsværelset i kjelleren. Når Ugseth en sjelden gang har hjemmekontor, blir det fort vanskelig. For eksempel hvis hun setter på kaffetrakteren før han er ferdig med brødskivene. Eller hvis hun setter feil inn i oppvaskmaskinen. Da går han etter for å rydde.

– Jeg tror ikke det hadde gått hvis hun også skulle jobbet hjemmefra, sier Tiller.

Ugseth ler.

– Den yngste datteren vår spør ofte om hun kan få være litt lenger på SFO. Hun synes vi henter henne for tidlig. Og hun på ti år har en drøm om å få være nøkkelbarn og komme hjem til tomt hus. Jeg kunne aldri hatt tre barn og jobbet så mye hvis det ikke var for at Carl Frode var hjemme. Det fungerer fint.

Fakta: Flere mannlige kunstnere med barn

Forsker Mari Torvik Heian ved Høgskolen i Telemark sier til DN at flere mannlige enn kvinnelige kunstnere får barn.

– Av kunstnerne i vårt materiale som har fått barn, er menn i stort flertall. To tredjedeler er menn. Det blir da fristende å stille spørsmålet om kunst og småbarns­tilværelse ikke lar seg kombinere for kvinner.

Heian har ikke tall for forfattere isolert, men for kunstnerne totalt er tendensen tydelig.

– Det er mange færre fødsler blant unge kvinnelige kunstnere fra 25 til 35 år enn blant andre kvinner i samme aldersgruppe. En mulig forklaring er at kunstnere vegrer seg mot å få barn på grunn av dårlig økonomi. En annen forklaring, som kanskje er mer åpenbar, er at kunstnerne er høyt utdannet sammenlignet med befolkningen ellers, og at høyt utdannede ofte venter lenger med å få barn enn dem med lavere utdannelse, sier Heian.

TAUSHET RUNDT BORDET

Når familien Tiller/Ugseth er samlet rundt middagsbordet og dagen skal oppsummeres, fungerer det ikke helt som i andre familier. For mens Marita har opplevd mye på jobb hun vil fortelle om, holder Carl Frode kortene tett til brystet. Han forteller ikke engang forlagsredaktøren hvordan det går med skrivingen før boken er nesten ferdig. Slik har det alltid vært.

– Hvis det blir for mye prat om hva jeg skriver, blir det jo ferdigpratet, og da er det ikke noe vits å skrive det, sier han.

– Vi lever på en måte litt parallelle liv, både når det gjelder hvordan du jobber, men også etterpå, når boken skal ut. Du er jo ikke akkurat veldig opptatt av å delta i det litterære miljøet heller, så det har vært veldig ålreit de gangene jeg har vært med på bokturné, sier hun.

En gang møtte de Kjell Askildsen og kona Gina på et arrangement i Budapest. Forfatterfruene fant raskt tonen.

– Det var godt å snakke med noen i samme situasjon. Å være sammen med en forfatter er ikke noe alle kan forstå hvordan er. Det fører jo noe med seg.

– Kanskje dere burde starte en støttegruppe?

– Ja! Forfatterfruenes forening, sier hun og ler.

For en forfatterfrues liv handler ikke bare om ektemannens taushet rundt middagsbordet. Det er også humørsvingninger, skiftende oppførsel og personlighet.

– Jeg merker jo, i periodene det er intenst, at Carl Frode kan være litt psykisk utilgjengelig. Noen ganger må jeg spørre ham hva som er galt, om det er noe mellom oss, eller om det skjer ting i boken som preger ham.

Han nikker.

– Ofte skriver jeg karakterstudier. Og hvis jeg skriver om en oppfarende og aggressiv fyr i to måneder i strekk, må jeg komme i kontakt med de følelsene i meg selv. Det preger meg jo. Det er ikke bare å skru av de følelsene når jeg kommer opp til familien, enten jeg skriver om en som er oppfarende eller snill eller konfliktsky.

– Hvilken er verst å forholde seg til?

Ugseth kikker bort på ektemannen.

– Jeg vet ikke om jeg har sett så mye til den konfliktsky. Ham kan du gjerne skrive et par romaner om.

▲ Carsten Løddesøl har sjelden måttet berolige venner og familie, til tross for at Aasne Linnestås siste to romaner handler om en kvinnelig forfatter som går så opp i kunsten at hun forsvinner fra familien sin.

– Det har vel kanskje vært noe, om ikke diskusjon, så ihvertfall en slags forsiktig bekymring i familien over hvilke forhold i romanen som er selvbiografiske og ikke.

Carsten Løddesøl vipper litt på kjøkkenstolen.

– I særlig ett middagsselskap var det en dame som var fryktelig nysgjerrig på forholdet vårt. Men jeg opplever ikke det som noe stort problem.

Verkstedsjefen i arkitektfirmaet Snøhetta bor på Grünerløkka sammen med forfatteren og poeten Aasne Linnestå og to tenåringsdøtre. De ble kjærester, flyttet sammen og fikk to barn mens Linnestå arbeidet med diktdebuten, samtidig som hun frilanset som kritiker og lydbokprodusent. Så tok litteraturen overhånd. De to siste romanene hennes handler om ekteparet Sylvia og Mikkel; hun er forfatter, og han er lege. I den første boken, «Hagesang», er det Sylvia som forteller. I den andre, «Opphold», fører Mikkel ordet. Da kommer han og barna hjem etter sommerferien til et tomt hus. Sylvia har forsvunnet og lar ikke høre fra seg.

– I «Opphold» skriver jeg om hvordan det er å være partneren til en som går ekstremt inn i arbeidet sitt. Det ble et intenst og interessant sted for meg å være, ikke minst fordi jeg kan forestille meg hvor hardt det kan være når du som partner blir eksponert for en livsledsager som er så kompromissløs som Sylvia er.

Hun kjenner seg igjen i både Sylvias skapertrang og Mikkels forsøk og vilje til å bevare familielivet.

– Jeg kunne aldri tatt det så langt Sylvia gjør det i «Hagesang». Selv om jeg gjenkjenner den voldsomme kraften som utfolder seg når jeg skriver, og lengselen etter å trekke meg tilbake over tid, har jeg også helt andre sider, som Mikkel på sitt vis representerer. Jeg liker, og får også kraft av, å være et familiemenneske.

Jobbet hardt. Og derfor har det heller aldri vært store konflikter når det gjelder arbeidsfordelingen mellom Løddesøl og Linnestå, selv om han i perioder har tatt på seg ekstrajobber for å få familiens økonomi til å gå rundt.

– Det er jo for de aller fleste en uforutsigbar tilværelse å være skrivende. Det har jeg nok kjent på i perioder, at Carsten har jobbet hardt for at jeg skulle få skrive, sier Linnestå.

– Det er jo ikke uforutsigbart, det er absolutt forutsigbart. Sjansene for at en forfatter kommer til å tjene masse penger, er ganske små, sier Løddesøl.

Linnestå ler.

Han fortsetter:

– Men jeg føler absolutt at vi har hatt en likevekt i familien. Selv om jeg kanskje har stått for størsteparten av det inntektsgivende arbeidet, har Aasne tatt noe mer ansvar her hjemme. Jeg opplever ikke å ha ofret mye for at Aasne skal få skrive. Det er det ikke sikkert jeg hadde giddet.

Han tenker.

– Det er mye hyggeligere å ha en fornøyd kjæreste i huset som liker det hun driver med, enn å ha en deprimert partner som er opptatt av å tjene mye penger. Vi har alltid hatt så vi klarer oss, og det er det viktigste for meg.

– Men om du også hadde hatt en kunstnerdrøm som du ville realisere, som ikke ville innebære noe særlig inntekt?

– Ja, det kunne vel blitt vanskelig. Men det har vi heldigvis sluppet.

 

HENSYN TIL FAMILIEN

Helt fra starten har han lest tekstene hennes. Det oppleves som trygt for Linnestå når anmeldelsene kommer.

– Det er jo skummelt å bli presentert for et materiale som du på en måte er forpliktet til å like, sier Løddesøl.

– Men jeg liker heldigvis det Aasne skriver.

Selv om jeg også har kommet med kritiske bemerkninger. Jeg hadde ikke orket å lese det hvis jeg var nødt til å stryke henne medhårs hele tiden.

– Jeg tåler kritikk, så lenge den er begrunnet. Det aller verste ville vært om han ikke var interessert i det hele tatt. Det vet jeg ikke hvordan jeg skulle taklet. Skrivingen er en så stor og lidenskapelig del av meg at det kjennes helt naturlig å inkludere Carsten i den. På samme måte som jeg er nysgjerrig på og engasjert i arbeidet hans. Slik er det jo når man har valgt å dele livet sammen. Men det er viktig for meg at Carsten ikke leser meg med et mistenksomt blikk, på jakt etter selvbiografiske avsløringer eller hemmeligheter. Det ville blitt vanskelig.

– Det høres ikke ut som ekteskapet deres er en Sylvia og Mikkel-historie?

– Jeg kunne aldri lagt mine litterære universer altfor tett opp til livet jeg selv lever. En del av meg er nok for hensynsfull og ømfintlig til det. Selvfølgelig skriver man iblant tett opp til eget liv, men jeg anvender omskrift når jeg nærmer meg privatsfæren.

– Hvor mye hensyn skal man ta til familien når man skriver?

Løddesøl svarer:

– Hvor mye hensyn skal jeg ta til familien når jeg er på jobb? Hvis man har fått en familie, må man jo ta hensyn til den.

– Så målet helliger ikke midlet?

– Det er mulig man kan lage stor kunst ved å tråkke andre ned, men det er jo ikke spesielt behagelig for ofrene. Jeg mener det er svært få tilfeller hvor målet helliger midlet, enten det er snakk om litteratur eller politikk eller noe helt annet.

Han ser på kona.

– Jeg tror ikke jeg hadde blitt spesielt fornøyd hvis jeg oppdaget at du la ut masse fra vårt familieliv i bøkene dine. Det ville ikke akkurat vært en boost for forholdet.

 

Se også:

«Noen som vet hvordan man fjerner tyggegummi fra en helt vanlig Givenchy? Spør for min datter.»

På denne thairestauranten er det mørke tallerkener og mørk dress som gjelder.

Tim Fröhlichs rieslinger er presisjonskunst.

 

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk