Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Lar Hollywood finansiere gratis gravejournalistikk

Tekst
Lever på Hollywood. I løpet av to år har den Los Angeles-baserte magasinjournalisten Joshuah Bearman virkeliggjort ønsket om en ny måte å finansiere journalistikk på. Å lese graveartiklene på Epic Magazine er gratis, blant annet fordi de blir kjøpt opp av amerikanske filmstudioer. For øyeblikket har Bearman og kollega Joshua Davis over 30 artikler på gang og 12 folk som springer rundt i verden på oppdrag fra Epic.

Lever på Hollywood. I løpet av to år har den Los Angeles-baserte magasinjournalisten Joshuah Bearman virkeliggjort ønsket om en ny måte å finansiere journalistikk på. Å lese graveartiklene på Epic Magazine er gratis, blant annet fordi de blir kjøpt opp av amerikanske filmstudioer. For øyeblikket har Bearman og kollega Joshua Davis over 30 artikler på gang og 12 folk som springer rundt i verden på oppdrag fra Epic.

Hollywood har kjøpt filmrettighetene til 25 av Joshua Davis og Joshuah Bearmans magasinartikler. De kaller det «en ny businessmodell for journalistikk».

Før klikkhysteri, før internett, før man kunne skrive krigsreportasjer fra kontorstolen, gikk journalister gjerne ut en tur. Banket på hos skomakere. Hos prostituerte. Satte seg ned i en bar i Dallas, Texas med notatblokken ved ølglasset og spurte: «Hva er den beste historien du har hørt i ditt liv?»

– En av våre frilansjournalister fløy til Texas i morges, uten avtaler, kun med klar beskjed om å banke på hos alle kirker, barer, BBQ-er og stille dette spørsmålet. Skribentene kommer tilbake med det utroligste, sier journalist, redaktør og filmprodusent Joshua Davis (41).

Han og kollega Joshuah Bearman (43) er to av USAs mest prominente magasinjournalister og har hatt rekordlange featuredokumentarer på trykk i Rolling Stone, Wired, GQ og The New Yorker. I tillegg publiserer de artiklene sine gratis på epicmagazine.com.

Joshua Davis, magasinjournalist

Joshua Davis, magasinjournalist

For to år siden startet Davis og Bearman det de kaller en ny businessmodell for journalistikk. Epic Magazine består av et gourmet­utvalg langformatartikler og er blitt et gå-til-sted for filmbransjens manusjegere. Hver sak er designet med historiske såvel som nye reportasjebilder, videoer og en åpningsillustrasjon som kan minne om etterkrigstidens kinoplakater. Men viktigst: De to Josh-ene skriver artikler så hvasse at Hollywood allerede har sikret seg filmrettighetene til 25 av dem. To er blitt kinofilmer, én vant Oscar. 20th Century Fox betaler en årlig sum for førsteretten til kjøp. Annonsefrie Epic har svære investorer som Marc Andreessen og NBA-stjernen Carmelo Anthony. George Clooney er fan. For hver artikkel et filmstudio kjøper rettighetene til, får journalisten opp mot 100.000 dollar. Blir filmen realisert, toppes inntektene med mellom 200.000 og én million dollar. Slik kan man hyre nye skribenter og sende dem ut i månedsvis «for å jakte en seriemorder i Amazonas og slikt».

Skrivestuen i Silver Lake. Om en magasinartikkel blir til en film, kan Epic Magazine motta opp mot én million dollar. Slik kan Bearman og Davis hyre inn nye skribenter som Emma Gross (bak til venstre) og Amanda Walker og sende dem ut i månedsvis «for å jakte en seriemorder i Amazonas og slikt».

Skrivestuen i Silver Lake. Om en magasinartikkel blir til en film, kan Epic Magazine motta opp mot én million dollar. Slik kan Bearman og Davis hyre inn nye skribenter som Emma Gross (bak til venstre) og Amanda Walker og sende dem ut i månedsvis «for å jakte en seriemorder i Amazonas og slikt».

 

Former av formidling

Joshuah Bearman er ikke særlig blyg der han sitter i en campingstol i Los Angeles-hagen sin og kaller flere av artiklene sine «a killer story». Han har sendt inn saker på 30.000 ord – en liten roman – til for eksempel Wired Magazine, og selv om reportasjene blir stadig mer omfattende, lengre enn redaktørene noen gang har satt på trykk, gis de plass. Wired-artikler signert Joshuah Bearman trenger ikke engang å handle om teknologi.

– Man må bare skrive så godt at folk ikke kan si nei, sier han.

Fakta:

Da Joshuah Bearman begynte å grave i nyåpnede CIA-dokumenter, resulterte det i Wired-artikkelen «The Great Escape», om en kuriøs hendelse på den amerikanske ambassaden i 1979. Rettighetene ble kjøpt opp av Hollywood, og i 2012 vant «Argo» med Ben Affleck i hovedrollen Oscar for beste film.

I 2006 fikk Bearman nyss om at hemmelige CIA-dokumenter var blitt åpnet for publikum, og han nøstet opp en ihjeltiet historie fra da seks ansatte på den amerikanske ambassaden i Iran i 1979 måtte kle seg ut som science fiction-skuespillere og flykte med CIA tilbake til hjemlandet. Artikkelen «The Great Escape» ble til filmen «Argo» med Ben Affleck i hovedrollen. Årets beste film i 2012.

– Du fortjente i det minste lillefingeren på Oscar-statuen, eller?

– Vel … det finnes en pris for beste kilde­materiale. Jeg vant den, sier Bearman.

Davis og Bearmans kjerneidé er å finansiere gravejournalistikk ved å profittere på alle mulige medieutløp fra en enkel historie.

– En briljant fortelling kan leve på flere flater. Den kan bli en flott artikkel, men også fungere som podkast, tv-serie eller film. Epic vil introdusere deg for annerledes typer med overraskende utfordringer, folk som inspirerer og vekker tankene dine om hva det betyr å være menneske, sier Davis.

 

Han skrev «La Vida Robot», en reportasje om fire papirløse, meksikanske unggutter som endte opp med å slå MIT i en teknologikonkurranse i USA. Underdog-historien ble til 2015-filmen «Spare Parts» med Jamie Lee Curtis og Marisa Tomei i to av rollene.

– Problemet når en artikkel overføres til lerretet, er å måtte samarbeide med en haug folk som ønsker en lykkelig slutt. I «Spare Parts» ble to lærere til én, og de avsluttet historien tidligere enn det jeg gjorde. Men filmen bragte en viktig fortelling ut til en mengde nye mennesker, og kjernen forble den samme. Jeg ønsker likevel å ha et ord med i laget i fremtiden, og vi skal derfor begge ha produsenttittel i kommende filmer basert på våre saker, sier Davis.

 

Gründerenergi

J.J. Abrams, mannen bak 2000-tallets hit-tv-serie «Lost», har fattet interesse for Davis’ artikkel om «verdens største ukjente diamanttyveri», det såkalte Antwerpen-ranet i februar 2003. Bearmans artikkel «Master Legend», om en fyr med «ekte superhelt» på visittkortet, er under utvikling til en tv-serie fra folkene bak kritikerroste «Transparent». Reportasjen «Deep Sea Cowboys» handler om et skip lastet med 4703 nye Mazdaer som kantret i ishavet utenfor Alaska i 2006. Davis forteller at George Clooney leste historien om mannskapet som enten kom til å tjene 103 millioner dollar eller dø, under innspillingen av en annen film, og at kjendisprodusenten skaffet seg rettighetene på et døgn. Det betyr ikke at vi garantert får se det skrevne ord bli til bevegelser.

Fakta:

«La Vida Robot» het Joshua Davis’ 2005-artikkel i Wired Magazine om fire teknologistudenter fra Mexico. Ti år senere ble saken til spillefilmen «Spare Parts»

– Det skal mange grønne lys, og mye flaks, til før en film blir realisert. Det tar tid å finne regissøren, og manuset slenger ofte rundt en stund før noen plukker det opp. Det er typisk. Og hvis manusforfatterne kødder for mye med det, dør prosjektet. Det er enda mer typisk, sier Bearman.

– Hvor lang tid bruker dere normalt per sak?

– Kjører vi brekke nakken-hastighet, kan en reportasje bli ferdig på seks måneder. Kanskje. Både «The Antwerp Diamond Heist» og «Deep Sea Cowboys» tok syv år, sier Davis.

– Hva ligger timelønnen på i disse tilfellene?

– Haha. Kan du kutte en 50-øring i to?

Davis mener vi lever i en tid med «mye gründer-energi i journalistikken». Alle journalister han kjenner, eksperimenterer med nye måter å tjene penger på. Når en industri gjennomgår en forvandling, må arbeiderne gjøre det samme.

– New York Times har vel en million digitale abonnenter, så en betalingsmodell for godt innhold kommer nok til å funke i fremtiden. Man kan selge ting og tang relatert til det man skriver om. Du har Kickstarter-måten, og noen, slik som naboen min, Douglas McGray, gikk rett og slett sammen med andre journalister for å starte noe eget og lager i dag The California Sunday Magazine, sier Davis.

 

Fantasien som fantes

Og så har du «the Epic way». Hos flere amerikanske filmstudioer ligger den store inntjeningen i «fortsettelse følger»-filmer, hvor en fanbase allerede finnes, samt i biljakt, eksplosjoner og flyvende muskelmenn i trange, blå tights og susp. Men i løpet av det siste tiåret har publikum virkelig fått sansen for «based on a true story»-filmene.

– Folk lider nok av superheltoverdose. Derfor forsøker Epic å bringe et høyere nivå av sann historiefortelling til Hollywood. Jeg går aldri ut fra en kinofilm basert på en tegneserie og tenker nytt om verden. Det gjør jeg derimot med meningsfulle non-fiction-filmer jeg kan kjenne meg igjen i, sier Davis.

– Dere har sagt at dere leter etter historier der alle andre ikke leter. Hvor er det?

– Inne i hjernene våre, sier Bearman.

Han blir stille, før han puster ut et flir. 

– Jo, men spesielt Davis har en interessant måte å finne uventede fortellinger på. Han fantaserer om en iskremselger der ute et sted som kanskje har en «krig» gående med en annen iskremselger, og så leter han etter disse figurene eller ber noen finne historien, sier Bearman.

Efrain Escobar og Dennis Roeper fantes. I Salem, Oregon i USA. Den ene immigrant, den andre en mislykket bankmann. Reportasjen heter «The Cold War» og er Epic Magazines nyeste.

– Det er en spennende verden der ute, og ekte historier inneholder alltid detaljer «stranger than fiction», sier Bearman og siterer Mark Twain.

– Så dere faller ikke for fristelsen til å gjøre de skrevne scener og tvister en smule mer kinovennlige?

– Nei, sannheten er spekket med perfekte scener.

Les også:
Video: Se, en populær sykehusdirektør!

Restauranter: Må vise gjestene mer enn taco og ceviche.

Vin: De beste ølene med lite eller ingen alkohol.

Ukens «Lunch»: Uber-gründerne kommer og tar oss!

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.