2018 blir et bra musikkår

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Klarer vi leve oss gjennom 2018? La oss se positivt på det.

Stjerneskudd. Sofie Tollefsbøl fra Eina lager frisk nysoul som Fieh.

Det har foregått en ørliten debatt på sosiale medier og i kronikker andre steder i det siste om den, for mange, problematiske musikkprofilen på ungdomskananalen P3, og hvorledes det eksisterer en slags bransjebasert vennekultur der og at denne milde maktutøvelsen er med på å strømlinjeforme norsk pop i dag. Utgangspunktet var prisutdelingen P3 Gull, en feiring av en tilsynelatende lykkelig musikkfamilie mange føler at de ikke får bli en del av. Det kan være flere måter å se på dette. Ja, det er en skam at den eksplosive, positive utviklingen vi ser i ny norsk musikk nå, da det er innovasjon på nær sagt alle kanter, ikke gjenspeiles i massemedier og heller ikke i statskanalen i særlig grad (voksenkanalene pusher uansett ikke musikk på samme måte). Strømmetjenestenes redaksjonelle utvalg og prioriteringer kan også være et trangt nåløye å penetrere. Det er få steder å få vist frem all kvalitetsmusikken. Offentligheten for det musikalske kulturlivet i dag er basert på ivrig egenpromotering på SoMe, i nisjepublikasjoner og på selve konsertscenene. Det finnes ikke lenger noe stort felles torg, og det er veldig leit.

På en annen side har den konsekvente linjen P3 har holdt, skapt et sunt klima for moderne pop og R&B/hiphop, sjangre som vi nå omsider også behersker meget godt her hjemme. De to viktigste norske hitsene av året: «Bængshot» med Linda Vidala og King Skurk One, og «Fy faen» med Hkeem og Temur, hadde ikke fått samme gjennomslagskraft uten. Og det viser seg andre effekter av dette: Integrering skjer gjennom popmusikk. Siden Karpe Diem skal ta et (relativt) sabbatsår, kan det hende det blir plass til enda flere. Men det er i det hele tatt mye rik norsk musikk å se frem mot. Noe av har til og med vært å høre på P3 allerede. Blant annet tre artister som med godt forarbeid allerede tilbakelagt, kommer med debutalbum som vil gjøre mange lyttere lykkelige i 2018.

Det er i det hele tatt mye rik norsk musikk å se frem mot

Fieh

La oss starte med Sofie Tollefsbøl fra det vesle tettstedet Eina i Oppland. Toten-området har merkelig nok skapt mange popsuksesser, fra Maj Britt Andersen via Vazelina Bilopphøggers til Narum. Nå holdt riktignok Andersen-søstrene tidvis på med soul, men bygda har neppe opplevd friskere neo-soul enn det hun under artistnavnet Fieh bedriver i våre dager. Musikken gir solide krusninger på Einavatnet. Hun har til nå kun utgitt én single på Spotify, heftige «Glu» som er spretten og positiv nu-soul på sitt aller fineste, men har allerede rukket å opparbeide seg en solid fanskare, basert på Urørt-deltakelse, noen låter lagt ut på Soundclod, og ikke minst noen forrykende liveopptredener, ofte i jazzklubbsammenheng og med Mutual Intentions-gjengen. Da hun spilte på Nasjonal Jazzcene Victoria i Oslo i høst, var det ikke bare fullt. Det var kø helt ut til Karl Johan. Jeg ble tvunget til å holde opp et fiktivt AAA-pass og brøytet meg frem foran køen på gubbete vis.

Da Fieh og og hennes utmerkede band ankom scenen, ble det eksplosiv stemning i publikum. Det var ikke mange ansikter jeg kjente igjen blant dem heller, men at det er stor aksept for jazzy soul og funk hos yngre konsertgjengere i dag er det liten tvil om. Hun måtte avbryte låtene flere ganger i ren forfjamselse over den entusiasme hun ble mottatt med. Det var allsang på ballader, og frisk og nydusjet funkdansing til resten av den bouncy musikken. Mye funk av denne typen har jo tradisjonelt sett vært preget av narko og sex, her var intensiteten og musikaliteten beholdt selv om auraen i større grad handler om positivitet. Låtene er skikkelig fine, og hun har en scenesjarm man knapt har sett her før. Fieh kommer med debutalbum på bergenslabelet Vibbefanger i løpet av våren.

Pom Poko

Et annet band som har rukket å gi veldig mye lyd fra seg uten mange utgitte låter er det rimelig vanskelig kategoriserbare bandet Pom Poko, som møttes i den i norsk sammenheng så (positivt) dominerende jazzmusikerutdanningen. Men det er ikke fryktelig mye «jass» i låtene deres. Positiv post-punk? Disco-Dischord? Animetal? Vi kan holde på. Man må rett og slett bare høre musikken, det er som å få støt av å slikke på en elektrisk slikkepinne. Den skimrende vokalisten Ragnhild Fangel uttalte et sted noe i nærheten av at hun var litt lei av den monokrome musikkforståelsen, og heller ville lage musikk i tusen farger. Og det gjør hun absolutt med kvartetten Pom Poko, som også kjennetegnes av oppfinnsomt verdensgitarspill. Det er ikke bare sound heller.

Kvartett. Pom Poko lager musikk i tusen farger. Jonas Krøvel (bass), Martin Miguel Almagro Tonne (gitar), Ragnhild Fangel Jamtveit (vokal) og Ola Djupvik (trommer).

Kvartett. Pom Poko lager musikk i tusen farger. Jonas Krøvel (bass), Martin Miguel Almagro Tonne (gitar), Ragnhild Fangel Jamtveit (vokal) og Ola Djupvik (trommer).

Låtmaterialet er ørlitt ujevnt foreløpig, men singler som høstens «You’ll be fine» er rett og slett vanvittig fengende. Og live vokser de for hver konsert, og har rukket å turnere mye i utlandet allerede. De er av typen som kler godt å spille på gulvet, i nærheten av publikum. Deres konsert på Landmark under konferansen Vill Vill Vest i Bergen i høst var ytterst minneverdig, og jeg ble påminnet hvor viktig det er med energimøter mellom band og publikum. Det er mye ved den store, moderne musikken som skaper pregløse og passive opplevelser. Pom Pokos popularitet bærer bud om helt andre muligheter. Album kommer over sommeren.

Ikke gå glipp av noe!

Få dokumentarer, reportasjer, intervjuer og anmeldelser i nyhetsbrev hver uke.

Meld deg på her

Gurls

Vi er fortsatt spesielt dyktige med all mulig jazz-relatert musikk, og rekrutteringen er upåklagelig. Etter at vi har fått flere kvinnelige instrumentalister, har det også blitt flere spennende innfallsvinker til hvordan prøve å løse musikalske problemstillinger. Blant annet tre fremstående musikere som møtes i unikt format under navnet Gurls. Også de har rukket å begeistre publikum i senk allerede, og vil bare gjøre mer av det neste år.

Ellen Andrea Wang utvider handlingsrommet for norsk jazz: Hits for voksne mennesker
Jenter. Gurls, ingen hverdagslig jazztrio. Ellen Andrea Wang (kontrabass), Rohey Taalah (vokal), Hanna Paulsberg (saksofon).

Jenter. Gurls, ingen hverdagslig jazztrio. Ellen Andrea Wang (kontrabass), Rohey Taalah (vokal), Hanna Paulsberg (saksofon).

Hanna Paulsberg på sax, Ellen Andrea Wang på kontrabass og Rohey Taalah på vokal, en utenkelig hybrid som likevel føles logisk når man hører det. Det er klassisk røykfull jazz, det er groovy nu-soul, og pop med rap-innslag, med tekster som i stor grad handler om gutter. Det er tidvis tematisk småkleint, og det burde ikke funke, men det gjør det. Etter at så mye av populærmusikkhistorien har handlet om å sette kvinner opp på pidestall og ta dem ned igjen, er det kanskje også like greit. Publikum skratter og scatter, men blir samtidig grepet av de betydelige kvalitetene i Roheys soulvokal, tonen i Wangs bass, og det klassiske men personlige saksofonspillet hos Paulsberg. Konserten på Oslo Jazzfestival ga stjerner i øynene hos gammel og ung, og jeg fikk følelsen av at om ikke disse allerede hadde mange andre band å styre med, kunne de tatt opp et engasjement på et lite teater, med et stykke basert på «Tyrone» av Erykah Badu. Debutalbumet kommer tidlig på våren.

- (Vilkår)

Informasjonskapsler og personvern

Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.

Les mer Ok, jeg skjønner