Mange har sett frem til at Sæmund Fiskvik (72) skulle skrive sine memoarer. Med skrekkblandet fryd, vil jeg tro.
I en årrekke var han norsk musikkbransjes mektigste, en fryktinngytende «spellemanngeneral» med sentrale verv i organisasjoner som IFPI (International Federation of the Phonographic Industry). Han ble ikke bare omtalt som bransjens edderkopp, araknofobe bladfyker gikk heller ikke av veien for å kalle ham en tarantell.