Kvalitetsbegrepet er i endring, hvem er de nye smaksdommerne?

Hva er kvalitet? Det kan jo virke som et uoverstigelig, abstrakt spørsmål, like lett å svare på som det er fristende å måke snø om morgenen en hverdag før jobb. Det er likevel en god del parametere mange føler de kan enes om; forestillinger om ordentlighet, håndverk og utførelse. Og det er noen assosiasjoner som er felles. Kvalitet er beskrivende for snittet og sømmen i favorittkåpen eller -frakken, som holder like godt på sin tiende vinter. Et stykke velhengt kjøtt fra en enkeltstående forhandler med et staselig etternavn i butikktittelen. Et godt gjennomført skihopp av Maren Lundby, et målrettet løp inn i boksen fra Harry Kane. Sesongens skrei, lever og rogn, trukket og servert på korrekt og tradisjonelt vis. En klokt konstruert lenestol.

Pengesekken

Alt dette er vel og bra. Avstemt og god kvalitet; trygt, godt og med historisk schwung. Men hva med kvalitetsvurderingen av kulturuttrykk, er den like opplagt? Hvordan kommer man egentlig frem til hva som er god kvalitet i film, billedkunst, litteratur og musikk, for nevne bare noen få av menneskets uttrykksmetoder? Se, dét er ikke like enkelt.

Kvalitetsbegrepet er uansett i stadig bevegelse. Noe som ble ansett for å ha lav kvalitet før, kan gjerne oppfattes som å være av høy kvalitet i morgen. Og omvendt. Et åpenbart eksempel er Abba, som i årevis ble utledd av datidens mektige smaksdommere, men som nå er grunnfestet som noe av det ypperste av popkunst, et eget museum verdig. Slik ser man at kvalitetsdommer heller ikke er hugget i sten.

Samtidig er «kvalitet» et ord vi ser igjen overalt, i beskrivelsen av helsetjenester og alskens kvalitetsreformer. Det er også et politisk verktøy. Alt dette var utgangspunkt for en stor konferanse i regi av Kulturrådet i Bergen forrige uke. Det viste seg å være et noe uformelig fenomen å gripe på en generell måte, men det var samtidig både fornøyelig og lærerikt, og jeg forlot konferansen oppglødd og influensafebril med en velsydd, gråhvit totebag fylt med minst tre nye, store bokpublikasjoner, forskningsrapporter og essaysamlinger om emnet, utgitt av Kulturrådet. Kvalitet er nemlig ikke bare et utgangspunkt for heftige men uforpliktende diskusjoner over kafébordene eller på sosiale medier under bordet på jobb. Det er også et avgjørende spørsmål i vurderingen av hvilke kunstnere som skal få støtte, stipender og store oppdrag, offentlige som private. Store pengesummer, og kunstneres økonomiske hverdag og fremtid, avgjøres av om det de holder på med kan sies å holde god kvalitet.

Definisjonsmakt

Det vi selv intuitivt føler er kvalitet, er selvfølgelig en relevant størrelse når saken skal diskuteres. Men medfødt magefølelse er ikke nok. Historisk sett har det vært noen med varierende former for makt som har bestemt hva som er kvalitet. Grupper av fagmennesker, eksperter og kritikere; akademia, forvaltingen, staten, pengemakten; de som valgte ut de hellige skriftene. Og enkeltpersoner: Smaksdommere, opinionsledere og selvfølgelig dagens influencers.

Det er alltid noen som har bestemt og noen som kommer til å bestemme. Høystemte taler om evige, kunstneriske verdier er ikke svevedyktige for alltid, det er seierherrene som skriver historien, og det vil alltid være noen som sitter igjen på den tapende siden av kvalitetssamtalen.

Glad i musikk? Les flere saker her

Trender og smakspreferanser kan komme i veien, slik at meget kompetente mennesker som for den del har papir på at de skaper kunst av høy kvalitet, likevel gang på gang kan oppleve at de avfeies. Det de gjør er ikke interessant eller sjangeroverskridende eller moderne nok, det besitter ikke de kvalitetene som skal til for at det føles relevant hos dem som bestemmer og som sitter på pengesekk og definisjonsmakt. I den nonfigurativt orienterte kulturen vår kan noe måtte være av «dårlig» håndverksmessig kvalitet for å oppleves som kunstnerisk verdig. Utøvere som er meget dyktige på sine instrumenter, eller som er meget kapable til å male et landskap eller en hånd, kan få vite at det de gjør ikke holder høy nok kvalitet. Derfor er kvalitetsbegrepet egentlig ikke tilstrekkelig.

Kill 'Em All

For musikkens del er mye blitt snudd på hodet de siste årene, i en rasende fart siden digitaliseringen demokratiserte smaksmonopolet. Og for dem som skal vurdere musikalsk kvalitet, har perspektivet blitt vendt. Der det tidligere automatisk handlet om at de seriøse kvalitetene fantes til side for det mer flyktig populære, at man skulle bruke sin fagekspertise til å finne frem til den beste musikken som druknet i alt det dårlige og populære, har magefølelsen blitt slik at markedet bestemmer. Om noe er veldig populært, er det beviselig nødt til å være kvalitet.

For kritikeren er nå den viktigste oppgaven å avdekke kvalitetene i det som selger mest. Smaksdommen er irrelevant, det handler om å tolke det som foreligger. Den viktigste jobben for en kritiker i dag er å kunne vurdere Taylor Swift og «Despacito» seriøst, ikke være i automatisk opposisjon til det. Som det ble nevnt under konferansen er stemningen nå slik at man kvier seg for å si at noe er bedre enn noe annet, som om man er redd for å krenke noens verdier ved sin «domsavsigelse».

Den svenske veteranjournalisten Jan Gradvall har vært i forkant av denne utviklingen, en vaskeekte poptimist. Onsdag la han ut en megetsigende melding på Twitter: «Så trött på åsikter. Att ta del av dem, att uttrycka dem. Jag lämnar åsikter bakom mig. Jag vill förstå och förklara.» Bakgrunnen for dette hjertesukket var en lang dags mediestorm etter det ble klart at thrash metal-pionerene i Metallica var årets mottagere av årets Polar-pris, en million svenske kroner og håndspåleggelse av knugen og Abba-guttene. Mange skrek opp fordi atter et år hadde gått uten av Kate Bush, Madonna eller Aretha Franklin hadde mottatt den, men de aller fleste mente rett og slett at det ikke var god nok kvalitet på musikken deres, at de synger surt, har en historisk elendig trommeslager i Lars Ulrich, og ikke har utgitt et virkelig relevant album siden 1990. Det er også noe med metal-sjangeren deres i seg selv som mange fant umodent og uverdig. Men det er en kjensgjerning at de er et av verdens største band, som år etter år trekker enorme publikumsmasser over hele verden. De har tatt en undergrunnssjanger og gjort den stueren og til big business. De er en av de fremste eksponentene for det reorganiserte kvalitetsbegrepet. And justice for all.

Den viktigste jobben for en kritiker i dag er å kunne vurdere Taylor Swift og «Despacito» seriøst, ikke være i automatisk opposisjon til det

* (Vilkår)