Blåtoner. Charles Lloyd ble nylig 80 år, men han hviler ikke på gamle laurbær og er stadig på søken nye steder. Nå har saksofonisten laget en god plate med countryrockstjernen Lucinda Williams.

Blåtoner. Charles Lloyd ble nylig 80 år, men han hviler ikke på gamle laurbær og er stadig på søken nye steder. Nå har saksofonisten laget en god plate med countryrockstjernen Lucinda Williams.

Charles Lloyd er ikke som andre 80-åringer

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Saksofonist Charles Lloyd (80) har hatt en av musikkens mest eiendommelige karrierer. Han er fortsatt på toppen av den.

Musikertyper kommer i mange forskjellige tapninger. Vi skal være glade for at så mange vier sine liv til å forsøke å berike våre, og forsøker å optimalisere sine evner og forvaltningen av dem. Noen surrer rundt, fanget av tanker om egen genialitet og indre demoner, mens andre forsøker å overse egoet og arbeide konstruktivt sammen med andre mennesker.

Og så har vi også dem som tenker som en toppidrettsutøver, og lever etter ideen om de 10.000 timene med trening som må til før man kan begynne å utrette virkelig briljante ting, musikere som er troendes til å gjøre «VAR-tegnet» om noen skulle beskylde dem for å ha spilt feil på konsert.

Norges internasjonale saksofonstjerne, Kongsberg-aktuelle Marius Neset, forklarer i et toppidrettsmetaforrikt intervju med Aftenposten sist helg: «Hvis jeg er stresset, og det er for mye som skjer, så får jeg en mindre, smalere lyd. Jeg får ikke frem de overtonene jeg vil ha. Og det er veldig frustrerende». Heldigvis kan Neset gjøre avspenningsøvelser eller selvmedisinere seg med et strupemassasjeapparat, slik at fokus kan gjenvinnes.

Andre saksofonister, som Charles Lloyd, nøyer seg med å trekke pusten.

Evighetens piler

I embeds medfør som kulturskribent og hangaround har jeg hatt gleden av å møte flere store stjerner og kunstnere, men det er få som har gjort like stort inntrykk som Lloyd, som nylig fylte 80 år. Han er en av jazzens store tenorister (og fløytister) med en oppsiktsvekkende karriere og livshistorie, men han fremsto først og fremst som en slags jordnær og ydmyk mystiker; han preket østlig filosofi og at vi mennesker bare er på besøk på kloden en liten tur før vi går videre.

Lloyd lider i alle fall ikke av kjip tone i saksofonen på grunn av stress.

Hans kone Dorothy Darr har laget en vidunderlig dokumentarfilm om ham ved navn «Arrows Into Infinity», som simpelthen må ses, også av folk utenfor jazzen. Det er en historie om musikk gjennom flere æraer, men også om åndelig søken og kombinasjonen av de to elementene.

Å være på visning av filmen på Cinemateket med ham i setet ved siden av, av og til hviskende i øret mitt med noen søte betraktninger om legendene som blafret forbi på lerretet, var en stor opplevelse.

Spesielt med tanke på at hans kunstneriske ild fortsatt var påskrudd – noe han beviste med en særdeles sjelfull og essensiell bandkonsert i Universitetets aula dagen etter. Det var som om å opptre under Munchs kraftfulle solmalerier ga ham evighetens energi – femti år etter at han opptrådte samme sted, en konsert som da ble utgitt under tittelen «Charles Lloyd in Europe».

Vital. Under Edvard Munchs livgivende bilder ga Charles Lloyd og hans New Quartet en fantastisk konsert i Universitetets aula i 2016 – femti år etter han var der sist.

Vital. Under Edvard Munchs livgivende bilder ga Charles Lloyd og hans New Quartet en fantastisk konsert i Universitetets aula i 2016 – femti år etter han var der sist.

Rik karriere

Det er vanskelig å oppsummere Lloyds karriere på noen få linjer. Som tenåring spilte han i forskjellige bluesband i Memphis med Johnny Ace og BB King, han gikk sine jazzbarnesko med Booker Little, Ornette Coleman og Chico Hamilton, før han startet sin egen kvartett med da unge løver som Keith Jarrett og Jack DeJohnette, og klarte med det bandet også å breake inn i datidens studentikose motkultur- og hippierock-æra på Amerikas vestkyst.

Låter som «Dream Weaver» og «Forest Flower» ble med sine elementer av soul og psykedelia store hits på radio og i studentkollektiver, og bandet fant sin plass på datidens festivaler og rockpalasser som The Fillmore. Det ble en veldig rocka livsstil på ham en periode, og han la ned kvartetten. Mange jazzere mener at han gikk i dass, men meget særegne hippiealbum som «Moon Man», «Warm Waters» og «Waves» fra tidlig 70-tall er i senere tid blitt gjenoppdaget som sjelfulle og verdifulle eksperimenter.

Fløyten hans er også høre på «Feel Flows» fra The Beach Boys' nydelige album «Surf's Up», han turnerte med dem og startet også et band som het Celebration med strandguttenes uspiselige Mike Love – underlige saker. Han trakk seg tilbake til en hulelignende bolig ved Big Sur på californiakysten i noen år for å meditere og finne tilbake til seg selv og elementene, levde som en «fruitarian» og lekte med tanken på å bli en «breatharian» (i sterk kontrast til den norske grillkulturen). Trekk pusten.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

Tilbake til jazzen

Det lille franske vidunderet, engelen Michel Petrucciani, overtalte Lloyd til å begynne med musikk igjen på begynnelsen av 80-tallet, og han har vært aktiv siden, med stadige karrierehøydepunkt: ECM-platen «Fish Out Of Water» med Bobo Stenson, Palle Danielsson og Jon Christensen fra 1989 er en personlig favoritt; han har også vitale samarbeid med Jason Moran, Brad Mehldau, Billy Higgins og mange flere de siste tiårene.

Musikkelsker? Les flere saker her

Et av Lloyds tre aktive bandprosjekter er denne uken ute med et nytt, fabelaktig album på atter en gang revitaliserte Blue Note Records, kalt «Vanished Gardens». The Marvels kan vel kalles en slags jazzens americana-band, med store innslag av folk, country, blues og elementer av 60-tallsrock. Det er vellyd med en fabelaktig besetning som rommer Eric Harland (trommer) og Reuben Rogers (bass), som også er rytmeseksjon i hans New Quartet, toppet med den herlige gitaristen og norgesvennen Bill Frisell, og Greg Leisz på smektende pedal steel. Det er jo nok i seg selv, og fungerte flott på bandets forrige albumutgivelse der de blant annet covret boomer-anthemet «Masters of War» av Dylan.

Men de tar det et godt stykke lenger på «Vanished Gardens» ved å innlemme den unike sangeren, gitaristen og låtskriveren Lucinda Williams i bandet, som med sin gripende, grusete småvei-aktige vokal og låtmateriale gjør dette til en vellykket og organisk fusjonering av mange store amerikanske musikktradisjoner.

Hjulspor

Williams er en av de store eksponentene for det som utover 90-tallet ble kalt americana: en sekkebetegnelse for ny og alternativ country, rock, folk country og blues. Det kan også kalles en post for all ikke-kommersielt suksessfull musikk, som Williams kokett uttalte i et intervju nylig, i sammenheng med 20-årsjubileet for utgivelsen av hennes moderne klassiker «Car Wheels On a Gravel Road». Det er et album som meget godt tåler et gjenhør i dag, men det var jo også et kommersielt vellykket album – og fikk Williams karriere, som hadde vært temmelig saktegående siden debuten i 1979, til å eksplodere.

Hun fremstår i alle fall som bandets like her, og det er slående å høre hvordan hun ikke er en syngende gjest, men er i konstant dialog med Lloyd og resten av bandet. Ja, det er mye americana og rock her, men de tenker og oppfører seg som jazzmusikere. De tolker flere av Williams' låter, Lloyd har skrevet et par nye, det er en duett mellom Frisell og Lloyd i «Monks Mood», før det avsluttes med en tolkning av Jimi Hendrix' vakreste låt «Angel».

Sammen gir de varme tilbake til den forhutlede ideen om Amerika, og viser at også godt voksne mennesker kan bidra med verdier i dag.

* (Vilkår)

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk