Storslått. Tusenvis av dansere og soulfans flokket til Winter Gardens i Blackpool sist helg, et kompleks som tar opp et helt kvartal i byen. Dette er fra det mildt sagt storslåtte Empress Ballroom, der det ble danset til Northern Soul-klassikere i tre dager til ende.

Storslått. Tusenvis av dansere og soulfans flokket til Winter Gardens i Blackpool sist helg, et kompleks som tar opp et helt kvartal i byen. Dette er fra det mildt sagt storslåtte Empress Ballroom, der det ble danset til Northern Soul-klassikere i tre dager til ende.

Det er på tide å legge nytt gulv. Et dansegulv

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Blackpool

Når meningen med livet er å reise til Blackpool på soulfestival for å danse.

«When I look at the world, it fills me with sorrow / Little children today, are really gonna suffer tomorrow / Oh what a shame, such a bad way to live / Who is to blame, we can't stop livin' – Live, live for life».

Marvin Gaye sier det som det fortsatt er, på «Save The Children» fra «What’s Going On» (1971). Det er lett å henge med hodet når man ser rundt seg i verden i dag, det er dager man frykter det skal gå troll i ord: «Flowers won't grow, bells won't be ringin'». Uavhengig av hvilke felt av det politiske venndiagrammet man føler tilhørighet til: Det er mismot å spore overalt. Men heldigvis kan fortsatt kulturelle uttrykk som musikk brukes som tilfluktssted.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

Og mennesket slutter heldigvis ikke å bruke musikk aktivt, enten man innkapsler seg med nyeste headsetmodell eller reiser på en av de hundrevis av festivaler man kan forlyste seg med, lokalt eller i utlandet, for å hygge seg med musikk sammen med andre. Det er selvfølgelig moro å feste og snakke med folk. Men noe som virkelig kan gi økt livskvalitet i dag, er å prøve å slappe mer av, gi seg hen til musikken og danse til den. Psykisk og fysisk fungerer det som yoga for folk som ikke gidder å holde på med det, for å parafrasere forfatter Geoff Dyer. Den kjedelige pappaen i skolegården eller den innesluttede damen i post-i-butikken kan vise seg å ha potensial for forløsning av noen steg til George Bensons «Love Ballad».

Konserter ikke viktigst

Dansing var det i alle fall rikelig med anledning til på Blackpool International Soul Festival som ble arrangert i den nordengelske byen sist helg. Det er et område av verden der de virkelig trenger – og forstår – soulmusikk. Det var konserter, med fantastiske Patti Austin – blant annet kjent for sitt arbeid med Quincy Jones – på toppen av en plakat som inneholdt kulthelter som Ann Sexton, Margie Joseph, Eloise Laws og Nolan Porter. Ukjente navn for massene, men legender for andre.

Patti Austin er en av de flotteste vokalistene i soul og jazz, og har vært det siden 60-tallet. Hennes aller første singler er glemt av de fleste, men i Nord-England er de store dansehits.

Eloise Laws kommer fra en stor musikerfamilie, og har operert i flere deler av soulmusikken. Hennes tidlige single «Love Factory» ble av DJ Colin Curtis gjort til en av de største hitene på Blackpool Mecca. Hun var ikke verre enn at hun danset til den sammen med publikum selv søndag ettermiddag – da gulvet er på sitt varmeste.

Nolan Porters «If I Could Only Be Sure» og «Keep On Keeping On» er legendariske låter på Northern Soul-scenen. Sistnevnte må ha blitt hørt av Joy Division på klubb i Manchester, for de lånte gitarriffet til låten «Interzone».

Det er få soullåter man blir gladere og mer oppløftet av enn Ann Sextons single «You’ve Been Gone Too Long». Hun sjarmerte publikum i senk på årets utgave av Blackpool International Soul Festival.

Margie Joseph hadde et knippe store soulalbum på 70-tallet, i Blackpool ble hun mottatt som en megastjerne.

15

Lamont Dozier, en av pophistoriens aller største låtskrivere på grunn av sitt viktige arbeid som en del av Holland/Dozier/Holland-teamet som var ansvarlig for latterlig mange Motown-hits, måtte dessverre melde avbud.

Det var utrolig nok ikke noe å bry seg om: Konsertene var egentlig mest små pauser fra de virkelige hendelsene å regne; man reiser dit for å høre på plater bli avspilt og danse til dem.

Konsertene var egentlig mest små pauser fra de virkelige hendelsene å regne; man reiser dit for å høre på plater bli avspilt og danse til dem

En jevn, rolig strøm av industripils inntatt fra formiddag til langt på natt er en selvfølge, men heller ikke påkrevet. Det er lite synlig overberuselse å spore blant de tusenvis av soulfans som flokker til de seks store rommene i det gamle underholdningskomplekset Winter Gardens der alt finner sted. Det er derimot virkelig store øyeblikk av ren skjær menneskelighet og eksplosjoner av ånd, der dønn vanlige, eldgamle folk med svært underlig passform og klesstil danser avslappet og synger rolig med på samtlige tekster, side om side med unge mod-jenter og atletiske northern soul-gutter med snill skinhead-utseende og potensial for jobb på Bårdar danseinstitutt eller Den Norske Opera og Ballett.

Jeg har reist til England for å oppleve dette mange ganger før, men det er like rørende og vanskelig å beskrive hver gang. Det er rom for forskjellige nivåer av dans også, det aller beste rommet var en pub med et lite gyngegulv der dansen var i full gang fra lunsjtid, perfekt for å løsne opp det typisk norske stivhetssyndromet.

I Norge må man være Pushwagner for å være gammel på gulvet, ellers blir man bare sett rart på. Dette må ta slutt.

Løssluppen. Ved siden av all den fabelaktige musikken, er det mest hjertevarmende ved å besøke soulevenementer i Nord-England å se alle slags folk i alle aldre slå seg løs og vise musikkjærlighet. I motsetning til i Norge må det ikke være bryllup eller julebord for at voksne folk skal innta dansegulvet.

Løssluppen. Ved siden av all den fabelaktige musikken, er det mest hjertevarmende ved å besøke soulevenementer i Nord-England å se alle slags folk i alle aldre slå seg løs og vise musikkjærlighet. I motsetning til i Norge må det ikke være bryllup eller julebord for at voksne folk skal innta dansegulvet.

Falmet nordengelsk storhet

Den en gang så stolte feriebyen Blackpool er i sannhet et merkelig skue. Nord-Englands Las Vegas kan det kalles, med sin neonopplyste promenade, stolte bytårn og mulighetsrikdom for hasard og forlystelser. «You know, I could be mayor of this town!» utbrøt visst Frank Sinatra ved en opptreden i operahuset i Winter Gardens på tidlig femtitall. Det er veldig lenge siden nå. Selv om det for all del er hyggelig – og det er en vakker strandutsikt mot den barske Irskesjøen – er det en by om ikke i forfall så en slags kulisse for minner av tidligere storhet. Det var en de britiske byene med høyest antall ja-stemmer til brexit, og fremtidsutsiktene er fortsatt dystre.

Nettopp derfor oppleves kontrasten til den varme soulmusikken så fundamental – og som logisk virkelighetsflukt. Nordbriter har et dypt og langvarig forhold til amerikansk soulmusikk; det er blitt laget talløse dokumentarer, bøker og filmer om det meget spesielle fenomenet Northern Soul, som beskrev den taktfaste men dramatiske musikken som ble spilt på store diskoteker i grå byer som Wigan, Stoke-on-Trent, Manchester og nettopp Blackpool, gjennom store deler av 70-tallet og inntil nye musikkstiler overtok fra begynnelsen av 80-tallet. En forløper til den ravekulturen vi fortsatt ser rester av den dag i dag. Miljøet var tydeligvis sterkt, og med litt nyrekruttering og modernisering har dette de siste tiårene igjen blitt en stor og levende subkultur og velfungerende kulturindustri.

Fakta: Colin Curtis

«Jazz Dance Fusion»

Z records

Fakta: Richard Searling

«Music and Memories from Wigan Casino»

Outta Sight

Utvikling

Et underholdende innslag var en halvannen time lang samtale fra operahusscenen mellom dj-ene Colin Curtis og Richard Searling om kulturen da og nå. De representerte henholdsvis Blackpool Mecca og Wigan Casino i storhetstiden, to konkurrerende miljøer som sloss om eksklusive plater og om å være best. Sjangertro Wigan Casino var i en periode et av verdens mest kjente diskoteker, mens de på Mecca forandret seg litt mer med tidene og brakte dagsferske rytmer inn i miksen.

Curtis er for øvrig en av dansemusikkulturens oversette giganter, han revolusjonerte miljøet tre ganger: først ved å innlemme det vi i dag kaller disco, så det som kalles jazzfunk – og han var også en av de første til å spille house i England, lenge før myten ble skapt i London. Ikke noe «musical paralysis» der i gården. Jazzsiden av hans virke kan oppleves på den friske nye utgivelsen «Colin Curtis Jazz Dance Fusion» på Joey Negros Z-label.

Musikkelsker?Les flere saker her

Searling er på sin side en essensiell skikkelse som arrangør (blant annet denne festivalen i Blackpool) og radiopersonlighet («Rare and well done» er et ukentlig must på nettradioen) som senere har vært viktig for utbredelsen av modern soul og mykere varianter. Han kommer i høst med boken «Setting the record straight», der han forteller om sine år på Wigan Casino fra 1973 til 1981. Det er også utgitt et album der han velger «sine» låter derfra.

Mimring er bra, men det viktigste er å leve i nuet. Det kan man faktisk fortsatt gjøre.

Husk gode sko.

* (Vilkår)

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk