Det kom faretruende rapporter gjennom media nylig om at det totale salget av elektriske gitarer har flatet ut. Ifølge en sak i Washington Post for noen uker siden slet både Gibson og Fender med salgskurvene og en visshet om at de hadde problemer med å rekruttere nye og unge brukere av instrumentet. Kundegruppen var i stor grad voksne mennesker, ungdommen hadde tydeligvis andre ting å foreta seg. Flere av de intervjuede i saken uttalte at det var mangelen på tydelige gitarhelter i samfunnet i dag som var årsaken til at instrumentet ikke lenger fenget i samme grad som tidligere, at gitaren ikke var et automatisk sentrum for drømmer, kreativitet og frihetslyst.
Det hele påminnet om det nye hotellet i Oslo sentrum som henvendte seg til unge musikalske mennesker på farten, med rom utstyrt med en praktisk hylle der man ifølge salgsplakaten kunne «henge fra seg headset, caps og annet musikkutstyr». CAPS! Så det er sånn fatt nå. Riktignok er den akustiske gitaren fortsatt aktuell gjennom populære singer/songwritere som Ed Sheeran, men hva i alle dager skal de ærverdige gitarprodusentene gjøre for å få installert gitarstativer i morgendagens musikkhoteller?
Fakta: Haim
Polydor
Den beste reklamen for gammeldagse instrumenter i popen i dag står de tre søstrene i Haim for. De bringer ikke rocken tilbake, men er likevel de beste ambassadørene for elektrisk bass og gitar som finnes i dag. Det er en del av deres visuelle appell, og den klassiske tankegangen er et uslitelig element i sounden deres.
Detaljert produksjon
Bandets andre album «Something To Tell You», som utgis denne helgen, er også med på å revitalisere hele poprock-sjangeren. Den inneholder elleve låter av hovedsakelig høy kvalitet, i klassisk stil, men også tydelige vitnesbyrd om at de er barn av sin tid. Det mangler den umiddelbare nyhetsverdien, og kanskje en hit som «The Wire» fra det flotte debutalbumet «Days Are Gone» (2013), men som sammenhengende verk er det sterkere, modnere og bedre. At låtene går litt inn i hverandre, er i denne sammenhengen bare et pluss.
Det er sjelden man møter band som så til de grader har funnet og perfeksjonert sin lyd i så stor grad som dette. Debuten var ikke langt unna i perfeksjon, men deres studioarbeid har vært mer konsentrert denne gangen. Albumet er laget i samarbeid med produsent Ariel Rechtshaid, en av de sentrale menneskene fra det amerikanske musikklivet i begynnelsen av dette tiåret og sterkt medvirkende til å forkorte avstandene mellom moderne indierock, R&B og alternativ pop.
Søstrene klarer seg meget godt på egen hånd, men det er ørsmå detaljer i produksjonen hele veien her som hever det fra å være et uhyre kompetent retroband med gamle plakater av Fleetwood Mac i studioet, til å bli et relevant moderne prosjekt. Det er aldri påståelig modernitet heller, bare veldig smart og smidig løst for å løfte låtmaterialet til der det burde befinne seg. Det er bruk av glitter her og der, små dramatiske stopp, pitchet vokal, rytmisk dynamikk og andre elementer som gjør at interessen holder seg ved like.
Kan inneholde spor av R&B
To andre viktigperer fra den moderne musikkestetikken bidrar også med godsaker her. Rostam Batmanglij fra Vampire Weekend står bak bastante «Kept Me Crying», med noe bitende elgitararbeid mot slutten som burde få salgskurvene for instrumentet til å peke i riktig retning igjen. Han er også involvert i beaten på platens mest annerledeslydende kutt «Walking Away», der Haim legger seg inn mot fjetrende og porøst hviskende R&B-pop i tradisjonen etter Janet Jackson og Aaliyah – og får det til. Inspirasjonen fra slik musikk er så vidt merkbar hele veien, uten at det får flere eksplisitte utslag enn denne.
Dev Hynes (Blood Orange) har vært med på skrive den gripende ruslelåten «You Never Knew», der bandet har heklet sammen et herlig lydbilde med meget klare nikk til Lindsey Buckinghams detaljerte arbeid på Fleetwood Macs fantastiske og glossy åttitallscomeback «Tango In The Night» – for øvrig den klareste referansen for hele Haim-albumet.
Det nevrotiske og den kreative galskapen ved Buckingham er dog lite tilstedeværende. Det samme er den utenomjordiske appellen til søstrenes mentor og venninne Stevie Nicks. Denne dybden og uforutsigbarheten mangler kanskje i musikken, men låtmaterialet er likevel jevnt over sterkere enn hva de forskjellige variasjonene av Mac har skrevet siden slutten av 80-tallet. Og det er underlig gripende til tider.
Illusjoner
I mer harmløse «Little of Your Love» er de over i farger fra det tidlige sekstitallets girl groups, der de heier hverandre frem. Som lytter får man inntrykket av at de tre henvender seg som en enhet, musikken er av en slik karakter at man forestiller seg at de bor sammen og tenker og beveger seg likt. Dette er selvfølgelig en illusjon, men det hjelper alltid på lyttergleden å opprettholde fantasien om andre folks liv.
Este, Danielle og Alana er tre forskjellige mennesker på forskjellig alder, men som historien gang på gang har vist, blir det gjerne noe helt spesielt bra når søsken synger og spiller sammen. Harmonien som oppstår når stemmene er genetisk forbundet, er hovedårsaken til Haims kunstneriske suksess. Samt selvfølgelig den iveren mange føler på for igjen å se popmusikk fremført på flere typer instrumenter.
Mellom seg har de en stor instrumentpark, med en liten forkjærlighet for forskjellige modeller av Gibson-gitarer, men også andre mindre brukte godbiter som Silvertone og Gretsch. Det er riktignok et annet hovedinstrument i bandet, og det er den kraftige Fender Precision-bassen fra 1973 som Este hovedsakelig benytter seg av. Den får henne til stadig vekk å bryte ut i de mest intense tilfellene av «bass face» verden har sett til nå – i alle fall inntil gitarkjempen John Scofield gapte seg gjennom en konsert på Kongsberg Jazzfestival tidligere denne uken.
Musikk og bruken av slike instrumenter er en fysisk opplevelse, og litt musiserende innlevelse er akkurat hva verden kan ha bruk for akkurat nå
Musikk og bruken av slike instrumenter er en fysisk opplevelse, og litt musiserende innlevelse er akkurat hva verden kan ha bruk for akkurat nå. Haims velpolerte vestkystpop er veldig behagelig å høre på, men det ligger godt arbeid bak, og bandet er faktisk i ferd med å bli en av sin generasjons viktigste eksponenter for grundig musikalitet i mainstream pop. Og kanskje vil vi se resultater av deres inspirasjon på kommende generasjoners instrumentlister.(Vilkår)