Det er en vår full av triumfer for Sonoko Miriam Shimano Welde (18).
Det føles bare ikke alltid slik.
– Dette er ikke veldig bra. Så utrolig flaut.
Hun sitter alene i solistgarderoben. Oslo symfoniorkester stuer seg sammen i naborommet.
Denne februarkvelden skal de bli ført an av en tenåring fra Bergen.
I en intens halvtime spiller hun Tsjajkovskijs fiolinkonsert foran dem, håret flagrer, øynene knipes hardt igjen, vekten flyttes fra fot til fot og publikum hører henne puste tungt.
Hun trampeklappes tilbake to ganger, og løper rett i garderoben.
Å møte publikum etterpå ville blitt for flaut.
– Noen går inn i et rom og tar hele oppmerksomheten. Det er ikke meg, sier hun.
1. THE VISITOR. – Sonoko Miriam liker Abba, avslører venninne og cellist Frida Skaftun en kveld i kollektivet der Sonoko Miriam får bo når hun er i Oslo. – Nei! Eller, ikke det første danseband-greiene. Men det siste er genialt, «The Day before you came» for eksempel, medgir til slutt Sonoko Miriam.<BR>2. PÅ REKTORS KONTOR. Stephan Barratt-Due vil ikke spå noens karrierer, men sier: – For å bli god må du øve 7500 timer før du er 18 år, og det krever mye. Sonoko Miriam har gjort alt som skal til.
HØYDEPUNKT
I starten var hun så sjenert at hun ikke engang våget å ta fiolintimer. Hun måtte undervises hjemme. Fortsatt krever det mye å øse ut følelser foran et publikum. Da hun i februar vant årets virtuoskonkurranse på NRK og ble kåret til landets fremste talent innen klassisk musikk var hun egentlig bare kvalm.
– Jeg var heldig. Det er så mange andre flinke som også kunne ha vunnet, sier hun og vrir på seg.
Men er det egentlig sant?
På papiret virker det ikke sånn akkurat nå. Denne våren er det Sonoko Miriam Shimano Welde som står på programmet. Hun spiller solo med symfoniorkesteret, har oppdrag i operaen og i Gamle Logen, og rekker såvidt å øve med Leif Ove Andsnes til mandagens Festspillkonsert før karrieren når sitt foreløpig høydepunkt i kveld. Klokken 19:55 direktesendes hun på NRK1 og over store deler av Europa når hun representerer Norge i Eurovision Young Musicians, en prestisjetung konkurranse for unge musikere. Ryktene sier hun er favoritt.
Og hele tiden er det andre ting å tenke på, som: Hva skal hun gjøre til høsten?
BARNELÆRDOM. En tegnefilm med en fiolinspillende, sjenert katt med japansk mor ble redningen for fiolintalentet som ikke våget å ta timer. – Jeg tenkte at «kan den, kan jeg også».
TIGERBARN
– Mamma har bakt disse, sikkert for å trøste meg, sier hun og bretter tangpapiret rundt risbollen.
– Siden mamma er japansk tenker mange at hun er en sånn «tiger mom» og har tvunget meg. Sånn er det ikke.
Det er en uke etter symfonikonserten, søndag og solen skinner for første gang på månedsvis i Oslo. Hele verden er utendørs, triller, sykler og myser på uteserveringene med jakkene på. Shimano Welde sitter på øvingsrommet og er bekymret før hun skal prøvespille for bachelorlinjen på Barratt Due musikkinstitutt. Det kan bli «forferdelig flaut», ifølge hovedpersonen. Hun har tross alt spilt for folkene bak døren siden hun var ti år gammel. Da begynte hun å pendle fra Bergen til Oslo for å delta på talentprogrammet de har for unge musikere.
– Du kan ikke vente til du er 14 år, da er det kanskje for sent. Mamma har lært meg at jeg er privilegert, og når jeg først gjør noe, må jeg gjøre det ordentlig. Det handler ikke om å ha det gøy hele tiden, for ingenting er gøy hele tiden. Det skjønner du ikke når du er liten. Noen er sånn «dette er mitt prosjekt og jeg har gjort alt selv». Jeg vet ikke om jeg tror på det. Man må ha hjelp for å klare det.
Hun bestemte seg for å bli musiker da hun var 12 år, og etter ungdomsskolen begynte hun aldri på videregående. Nå leser hun fagene på egenhånd.
– 10. klasse var så stress før jul. Jeg ville ikke være dårlig, og spesielt ikke i matte. Jeg tenkte «matte, matte og matte» mens jeg pendlet, og brukte all tiden jeg ellers kunne sove til å gjøre matte. Jeg er litt sånn at når jeg blir opptatt av noe, blir jeg veldig opptatt av det.
– Hva fikk du?
– Seks.
FOLKETS MUSIKK. – Klassisk musikk er bare noe som rører meg. Det er ikke sånn «nå skal vi gjøre noe som er elite». Det er ikke elite. Familien min er ikke elite, sier Sonoko Miriam.
MYNDIG
Går dagens prøvespilling bra kan hun gå rett inn på bachelorstudiet ett år før tiden. Hun stirrer på notearket hun nettopp fikk utdelt, og rister på hodet.
– Det kommer til å gå så dårlig. Jeg får prøve å ikke bry meg. Kanskje det skal bli min nye greie som 18-åring. Bare drite i alt, ha-ha!
– Hvordan gikk 18-årsdagen?
– Folk blir så skuffet når de spør om det. Jeg var bare hjemme, gikk i pysjen hele dagen og øvde. Å, jeg er så kjedelig!
– Skulle du ikke feire sist lørdag?
– Nei, jeg var så sliten og da jeg ringte venninnen min for å avlyse, hadde hun glemt det.
Etter audition kaster hun notepapirene hardt fra seg. Løfter hendene over hodet, sukker tungt og legger øret til døra. Hva sier de?
– De er skuffet nå. Så utrolig flaut. Er det mulig, det gikk så dårlig det, sier hun.
En medstudent som også har prøvespilt hører på.
– Du vet det er ganske irriterende at du sier det når du sikkert spilte best av alle?
A LITTLE BIT OF INTEREST
– Ratatatata, tipp tipp tipp, sier 57 år gamle Stephan Barratt-Due, reiser seg brått, og kaster seg fremover mens han vifter med en fiolinbue og nesten treffer Shimano Welde i ansiktet. Han slår seg på lårene, gulvet gynger, og instruksene faller på norsk, engelsk og bergensk.
Tonene skal renne! De skal synge! Det skal være «a little bit of interest in your left finger»!
Rektor og kunstnerisk leder ved instituttet har selv undervist Shimano Welde i snart fire år og det er nå, i vår alt skjer.
– Hun gjorde et byks i sin personlige utvikling rett før NRK-konkurransen. Det er i den samme alderen det skjer med alle, vi har sett det hos Tine Thing Helseth, Hemsing-søstrene og hos Henning Kraggerud. For topputøverne skjer forløsningen i ung alder, sier han.
Shimano Welde har forlengst fått skoleplass til høsten, kanskje var det egentlig aldri noen tvil. Skolegreier er underordnet.
– Det er svært sjelden noen går et utdanningsløp der man tar en bachelor, siden en master og så blir solist. «Thats not happening», sier han.
FELEFINANSER. Sonoko Miriam ble i fem år sponset av GC Rieber, men finansierer nå reiser og studier med legater, stipend og premier. – Folk sier gjerne «Å du vant 125.000 kroner i virtuos-konkurransen, nå er du rik». Men det er jo ikke helt sånn.
TOKYO-LAKSEVÅG
For noen tiår siden var Reiko Shimano så fascinert av Hamsun og Ibsen at hun dro fra Tokyo til folkehøyskolen på Fana for å fordype seg. Da hun gikk ut av taxien fra Flesland var Welde fra Karmøy den første hun møtte. Nå er de foreldre til et av landets mest lysende fiolinhåp, og selv om den knallgule stua deres er stappet av notestativer, vinylplater, bøker, filmer, en cembalo, et trøorgel, en gitar og et grønt piano kom akkurat dét som en liten overraskelse.
– Vi hadde aldri tenkt at hun skulle bli profesjonell, det hadde vært helt greit om det bare ble en hobby. Men når hun først bestemte seg, må hun gjøre det ordentlig. Det har ikke vært vanskelig for oss å prioritere, sier moren.
– Nå måtte vi jo nesten selge bilen da, legger datteren til.
– Hva synes du om at hun sluttet på skolen?
– Vi så at det ikke var mulig å kombinere. Skolen kan vente, mens fiolinen må skje nå. Det har vært noen reaksjoner. Jeg vet ikke om det skyldes at jeg er fra en annen kultur, men noen foreldre har sagt litt sånn «men liker hun å gjøre dette da?».
TONER UT. Sonoko Miriam får trampeklapp etter et krevende solistparti med Oslo symfoniorkester. – Ja, de var snille. De følte vel de måtte klappe litt.
ØVING
Det er midten av mai og Sonoko Miriam Shimano Welde vandrer mellom stua og kjøkkenet i rekkehuset i Laksevåg. Som det har vært siden tiårsalderen er det tre til fem timers effektiv øving hver dag. Hun er overlatt til seg selv frem til kveldens konkurranse i Köln. Boken «Stille – Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke» ligger slengt på divanen. Hun fikk den av noen som mente hun burde lese den. Hun blar i den, surfer og hører på musikk for å koble av mellom øvingstimene. Konsentrasjonen må være på topp. Spiller hun feil flere ganger kan det feste seg i kroppen.
– Jeg er veldig sjenert, men føler jo jeg har noe å formidle. Jeg er ikke så god med ord, men kan si noe gjennom musikken. Derfor går det greit å stå foran folk når jeg har fiolinen, uten den føler jeg ikke at jeg kan noe. Jeg vil jo være god på det jeg brenner for, sier hun og legger fiolinen under haka.
Moren smyger raskt seg forbi, skynder seg å lukke verandadøren.
– Det er kanskje derfor jeg øver så mye. Det er så flaut å være dårlig.
Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.