«Utter complete pop dog poop … not one decent song ever». Rocklegenden David Crosby satte fyr på Twitter igjen tidligere i høst, som så mange ganger før, denne gang med en rant om popgeniene i Abba og deres meritter. Folk har rett til å ha sine egne meninger, så klart, men hvor mange ganger skal vi orke å høre disse gubbene komme med bitre og misforståtte betraktninger om dette og hint?
Crosby har mange gode verdier, i likhet med flere av sin særdeles heldige generasjon som har sett verden vokse sammen med dem, nytt stor kunstnerisk og livsstilsmessig frihet, med begeistret engasjement mot krig og for miljø og så videre, og tidvis stor økonomisk oppgang. Og veldig mye god musikk. Likevel klarer de ikke å innse at de kan være like innsnevret som den foreldregenerasjonen og det Systemet de selv var så i opposisjon til på 60-tallet. Hans meninger om Kanye West og hiphop og andre element i samtiden er kanskje ikke det viktigste her i verden, men det er likevel symbolhendelser som man kan hefte seg ved.
Illusjoner er viktig å ha om man skal identifisere seg med dem hvis kunst man respekterer. Men all gruff og irritasjon og skuffelse man måtte føle forsvinner som et duggfriskt glass pils klokken 1635 en fredag ettermiddag, bare man hører ham synge, nynne eller plukke litt på sin eiendommelig stemte gitar. Når han sier «hiello» på scenen under helgens norgesturné, er det en påminnelse om at vi er i selskap med en av den poetiske rockens aller største, gjenlevende skikkelser.
Fakta: David Crosby
Spiller i Oslo Konserthus lørdag 1. september.
Olavshallen i Trondheim søndag 2. september.
Når han sier «hiello» på scenen under helgens norgesturné, er det en påminnelse om at vi er i selskap med en av den poetiske rockens aller største, gjenlevende skikkelser
Stemmen
Han er en ruvende skikkelse på grunn av hvalrossbarten og hans frynsete livshistorie, men først og fremst på grunn av hans musikk og bemerkelsesverdige stemme, som har overlevd de verste av prøvelser gjennom et langt og stormfullt liv. Den som leser hans første, delvis ghostwritede selvbiografi «Long Time Gone», vil bli sjokkert over hvor langt nede han var i freebase-rus, kropp og sjel brennmerket av pipens ild, og det er alene grunn til aldri å ville røre hard narkotika.
Musikkelsker? Les flere av Audun Vingers artikler her
Ikke gå glipp av noe!
Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.
Meld deg på herMen han synger faktisk like vakkert i dag som før forfallet. Kanskje vakrere. Mye er sagt om den unike vokalblandingen av ham, Graham Nash og Stephen Stills, med enkelte ildfulle bidrag fra Neil Young de gangene han tar seg bryet med å være med. Men det er Crosbys unike signatur som seg selv, som virkelig setter merker i kunstmottagersjelen. Slik den oppleves på de fortsatt noe oversette duoplatene han utga med Nash på midten av 70-tallet, ikke minst hans atmosfæriske solodebut «If I could only remember my name» fra 1971, og i tillegg hans temmelig obskure utgivelser med det fusion-inspirerte prosjektet CPR (med hans sønn James Raymond, som han traff i voksen alder for første gang og heldigvis fant tonen med). Han har også nådd en ny formtopp de siste par årene, med flere utgivelser, delvis initiert av samarbeid med jazzbandet Snarky Puppy og hans nye, kjønnsmangfoldige liveband. «Sky Trails» som kom i fjor er aldeles strålende, full av karakteristiske stemninger, og med en klar påvirkning av sen Steely Dan som i det råfrekke sporet «She’s Gotta Be Somewhere», samt en klokkeren tolkning av Joni Mitchells grensesprengende vakre «Amelia».
Coltrane og trekant
Men det blir også helt feil å si at han har nærmet seg jazzrock i godt voksen alder, det har preget mye av hans viktige materiale helt siden den psykedeliske vendingen med The Byrds på midten av 60-tallet. «Eight miles high» er sterkt inspirert av John Coltranes saksofonspill og den intenst transeskapende grooven hans klassiske kvartett satte i stand. Crosby blir aldri lei av å fortelle historien om første gang han så Coltrane live, høy i hatten og sjokkert av intensitetsnivået, toppet av at han ble overrumplet på herretoalettet av at en høytblåsende Coltrane plutselig sto ved siden av ham, og virkelig hadde fått opp dampen i saksofonen sin. Slike hendelser forskyver verden.
Crosby kom virkelig til seg selv som låtskriver på Byrds-albumet «Notorious Byrd Brothers» for 50 år siden, et nytenkende album full av studioeksperimenter og tilløp til moderne elektronisk musikk. Men Crosbys kreative gjennombruddslåt «Triad» ble utrolig nok ikke engang tatt med på platen, Crosby fikk sparken og ble erstattet av en hest på omslagsfotoet. Låtens tematikk om fri kjærlighet og menage a trois ble for sterk kost, selv midt oppi den mest naivistiske hippieperioden. Denne meget moody og skjønne låten måtte han i stedet gi bort til Jefferson Airplane, men den pekte helt klart frem mot de unikt svevende og jazzete nøkkelkomposisjone «Déjà Vu» og «Guinnevere», de to mest vågale CSNY-mesterstykkene noen år senere. Miles Davis covret da også sistnevnte. For en ære!
Delta
Mesterstykker ble det mange av en periode, men Crosbys livsstil tok som nevnt hardt på kreativiteten. I årene mellom fra midten av 70-tallet til midten av 80-tallet var livet hans stort sett et bekmørkt hull. «I have wasted ten years in a blindfold» synger han på den fantastiske låten «Compass» i 1988, utgitt med CSNY siden Neil Young tidlig på 80-tallet lovet ham å gjenforene bandet dersom Crosby ble rusfri. Over et halvt år i fengsel ga en effekt. Og den lille livsgnisten som musikalitet kan gi, selv når det ser som verst ut: «but like a compass seeking North, there lives in me a still sure spirit part, clouds of doubt are cut asunder, by the lightning and the thunder, shining from the compass of my heart».
Maritime metaforer er det mange av i hans livsverk, men jeg tør påstå at ingen av hans låter er sterkere enn «Delta» fra 1982, i hvert fall med tilblivelsen i bakhodet. Han var ute av bandet, og gadd ikke eller turte ikke forlate huset for å lage musikk, siden han foretrakk å være hjemme med crackpipen. Jackson Browne besøkte ham og hørte ham så vidt nynne på den eneste melodien han hadde laget på lenge. Han hørte enormt potensial, tok Crosby med seg til Warren Zevons hus siden han hadde et piano, og tvang ham til å fullføre skriving av låten, der og da. «Thoughts, like scattered leaves, slowed in midfall, into the streams». Det er mye viljestyrke som viser seg bak kaoset. Og det er lite på Youtube som er mer gripende enn livefremføringen av denne låten på Universal Amphitheatre i LA høsten 1982. Han klarer knapt å stå oppreist, Crosby krysser faktisk fingrene før han setter i gang, og øynene hans er totalt sorte av angst, ensomhet, rus og utmattelse. Likevel klarer han å vri ut av sitt ødelagte sinn og kropp en vanvittig rørende og perfekt fremføring av låten. Tiden står stille – alt knopper seg. Når låten er ferdig, kan Crosby for første gang på lenge smile litt. Jublende kan han erkjenne at han klarte det. Det er et av musikkens mirakler.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.