I fjor skrev vi her i avisen at Taylor Swift kom til å bli sentral i den amerikanske valgkampen. Det ble hun på flere vis, men superstjernen har ennå ikke blitt den tungen på vektskålen mange sikkert hadde håpet i kampen mot Donald Trump og hans bande med raringer.
For til tross for utallige millioner med fans og den betydelige påvirkningskraften Swift og hennes meningsfeller i popbransjen besitter, sier både meningsmålinger og denne underlige magefølelsen at årets presidentvalg blir fryktelig jevnt. Det er i så fall lokale artister fra små distrikter i vippestatene – og antagelig Puerto Rico – som vil bli mest utslagsgivende for dem som av forskjellige grunner ennå ikke har bestemt seg.
Om man først blir kvalm av Demokratene, blir det sikkert bare forsterket om store og vellykkede stjerner som Beyoncé, som i bunn og grunn representerer den fryktede «eliten», står der på en scene og gliser freidig med Kamala Harris. Selv jeg sliter med å få gåsehuden nedover armene i full sving av det.
Politisk omfavnelse mellom presidentkandidat Kamala Harris og artisten Beyoncé Knowles-Carter i Houston 25. oktober.
Frihetselskere
Men la meg nå for all del ikke stille meg i rekken av norske menn som søker å fremstå som USA-eksperter med innsikt i Den lille manns frustrasjoner. Ei heller ønsker jeg å røpe hvor stor del av dagene nå som brukes til nedbrytende doomskrolling. Over til lyd og leven og moro!
Musikk har vært merkelig mye til stede rundt årets presidentkandidater. Selv om Donald Trump er i manko på virkelig relevante artister som støtter ham, ja vi har til og med sett at folk som har «endorset» ham trekker støtten tilbake, som med den puertoricanske reggaeton-stjernen Nicky Jam like før helgen.
Trump har likevel en snodig tiltrekningskraft på rappere, som avisen omtalte forrige helg, riktignok med overvekt av skrullinger som Kanye West, Kid Rock og Azealia Banks.
Det er unektelig store showbizkvaliteter ved Trump, og han vet å ta for seg av verdens goder, så det er kanskje ikke totalt irrasjonelt at en viss type frihetselskere lar seg fascinere. I norsk sammenheng tenker man gjerne på rap som et kulturelt middel for å oppheve klasseskiller på Oslo øst og noe som kan heves opp til teaterscenene. Men det handler jo like mye om å «get money» og unngå skatt – og da har man havnet på rett sted.
Når velkjente lyder fra gamle dager når hans øreganger, kan det nesten se ut som Trump er i stand til å smile på ordentlig
DJ T
Nei, det største ved Trump er hans rolle som diskjockey. DJ T, som han stundom kalles. For det virker rett og slett som om han setter pris på musikk. Det er ikke mye annet han ser ut til å like utover makt og aksept: spennende romaner, deilig sjømat, et vakkert maleri, en amerikansk pinot noir, rystende teater og poesi med appeller gjennom århundrene, eller bare en ny blockbuster av en dramafilm – totalt uinteressant, nærmere pyton. Dette er ikke noe som får blodet hans til å bruse i det hele tatt.
Men når velkjente lyder fra gamle dager når hans øreganger, kan det nesten se ut som Trump er i stand til å smile på ordentlig. Enten det er rockehits fra 1970- og 1980-årene eller melodramatisk popopera. Og dette er ett av hans få forsonende trekk.
Han spiller etter sigende mye musikk for gjestene over anlegget hjemme på Mar-a-Lago, og de faste låtene på spillelisten hans er blitt svært virkningsfulle hoveddeler på de hyppige valgmøtene hans. Selv om mange av rettighetshaverne motsetter seg hans bruk av låtene. På de sirkusaktige møtene gjør den heftige musikken, flaggene, fargene og de rare kostymene sitt til at det ser ut som en blanding av deadhead-hippiefestival og frikirkegospelkonsert – vanskelig å skille fra euforien som kan oppstå på slike steder.
En låt til
Det største øyeblikket så langt i Donald Trumps musikalske høst var selvfølgelig på et arrangement i Pennsylvania, der to tilhørere besvimte på grunn av varmen. I ventetiden ble det spilt musikk over anlegget, og man kunne se at Trump følte det totalt. Han slappet av, fikk en pustepause – alle kan vi trenge litt gratis tid, som lettelsen når et Teams-møte avlyses.
Men så våknet antagelig hans uslåelige instinkter – han avbrøt resten av møtet, «who the hell wants to hear questions anyway», og lot det bare svinge i 40 minutter.
Han fikk vist sine karakteristiske og antakeligvis vinnende dansemoves i Village Peoples «YMCA», han fikk et like innbitt seriøst ansiktsuttrykk under Guns N' Roses' «November Rain» som jeg får, full patos under Elvis-mesterstykket «An American Trilogy» og han dirigerte til Andrea Bocelli og Luciano Pavarotti.
Først virket det som galskap, et frastøtende syn av et menneske som mister kontrollen, uten at hans fans bryr seg. Men man blir også litt berørt, på samme måte man får sympati for «de slemme» i godt regisserte mafiafilmer. Det minnet meg om tv-sendingen da Trump og familien sakte forlot Washington, D.C. etter valgnederlaget. Da flyet lettet og høyttalerne på bakken spilte «My Way» med Frank Sinatra, ble jeg grepet av anerkjennende vemod.
Skru opp
Det har så klart vært mye musikk for Kamala Harris, Tim Walz og kompani også. Og ikke bare massene av velmenende usual suspects fra øvre divisjoner av musikklivet som pleier å støtte Det demokratiske partiet.
Demokratenes to kandidater fremstår som forholdsvis normale personer, med evnen til å være glad i andre mennesker, og som har genuin glede av visse kulturuttrykk – uten å være for snobbete. Et par dager var min meme-feed dominert av variasjoner over bildene av Kamala Harris som poserer med viktige amerikanske vinylplater med soul og jazz, etter et strategisk besøk i en lokal platesjappe. Musikk fra tider da den ble assosiert med positive omveltninger i samfunnet, hun supplerer selvsagt også med offentlige spillelister med personlige favoritter fra Al Green til hiphoptrioen Migos.
Og da Tim Walz ble utpekt som visepresidentkandidat forlystet vi oss over hans selvfølgelige elskov for herlige Minneapolis-rockeband fra oppveksten, som The Replacements og Hüsker Dü. Vi vet at vi blir lurt til å forveksle våre egne sterke følelser for den og den musikken med disse kandidatenes arbeid og deres syn på politiske spørsmål og verdens konflikter. Men det betyr lite. Og slik er det også med Trump. Bare man får skrudd opp favorittlåten sin, glemmer man alt det ubehagelige.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.