<p>75 i år, 50 som artist. Joni Mitchell på scenen i Oslo Konserthus i 1983. Som alltid med en sigarett i hånden, noe som etter hvert ga stemmen hennes en ny klang. Den første tok hun som niåring hjemme i Saskatoon i Canada.</p>

75 i år, 50 som artist. Joni Mitchell på scenen i Oslo Konserthus i 1983. Som alltid med en sigarett i hånden, noe som etter hvert ga stemmen hennes en ny klang. Den første tok hun som niåring hjemme i Saskatoon i Canada.

Joni Mitchell blir 75: Don Juans eventyrlige datter

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Joni Mitchell lyver fortsatt ikke. I høst fyller hun 75, og feires med konsertforestilling i Operaen.

I år er det 75 år siden Roberta Joan Anderson ble født i Canada og 50 år siden utgivelsen av hennes albumdebut på Reprise Records under artistnavnet Joni Mitchell. «Song To A Seagull», som det albumet heter, storøyd og amatørmessig produsert av David Crosby, er et fint tidsdokument fra tampen av folk-epoken, slik tradisjonen ble tolket i sin kaftankledde samtid, men ikke egentlig stort å henge seg opp i for dagens lyttere, sammenlignet med annet som kom det året. Men så skjedde det mer. Med litt gammelmodig hagiografisk hybris vil jeg kalle henne en av klodens aller største nålevende komponister, en kunstner hvis musikk ikke kan fanges i noen stereotypi og som løsrevet fra tiden den ble laget i, vil kunne resonnere med mennesker som er villig til å gå i aktiv dialog med den. Varme og motstand. Denne helgen blir hun hyllet med stor konsert i Operaen, som åpning av Oslo Jazzfestival. Det er en konsert å gruglede seg til, selv om publikum på de to konsertforestillingene burde være i varme hender; et på papiret strålende band med toneangivende unge jazz- og popmusikere. Nærmere bestemt Heida Mobeck, Hanna Paulsberg, Christian Winther, Torstein Lavik Larsen, Magnus Nergaard og Hans Hulbækmo, med Anja Lauvdal som musikalsk veileder. Denne gjeng-generasjonen norske musikere gir ukentlige bevis på at det bobler av samhandling, kreativitet og livsforståelse, også noen knepp til venstre for den mest strømmede musikken i dag. Med tanke på Jonis stadige befatning med jazzmusikere, og hennes gjentatte nytenkning, er dette en helt logisk sammenkobling.

Med litt gammelmodig hagiografisk hybris vil jeg kalle henne en av klodens aller største nålevende komponister

Sigaretter

Koret er ikke noe verre og inkluderer Sondre Lerche, Frida Ånnevik, Rohey Talaah, Susanna og Jenny Hval – fem uttrykksfulle og vidt forskjellige vokalister og musikere. Det røykes kanskje ikke nok sigaretter blant dagens yngre norske sangere til at Jonis sitrende, dyptgripende røst fra de siste tiårene av karrieren kan gjenskapes, men poenget burde vel heller ikke være å gjenskape eller befinne seg i den metaforiske hologrambransjen. Det er verket, ideene og den kunstneriske personligheten og selve lynnet hennes man kan la seg inspirere av. Ikke for dét, jeg er lettrørt og pleier sjelden si nei takk til å høre en streit gjennomkjøring av «River» bak flygelet, men det er Jonis jazzøre det etter sigende skal konsentreres om her. Det øret er formidabelt, også i overført betydning – slik hun portretterte seg selv som en moderne, bandasjert Van Gogh på omslaget til «Turbulent Indigo» i 1994. Hun følte seg svært misforstått og motarbeidet av musikkbransjen i mange, mange år, og siden hun ikke ble satset på, var også salget moderat, nesten sjokkerende med tanke på hennes betydning. Mitchell fikk oppleve sin generasjon, og musikkbransjens, mange store oppturer, men ble også skjøvet til side i den nye tiden. Denne uttalte bitterheten ble oppfattet som plagsom for mange, men den gjorde også musikken hennes interessant og tverr.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

Jazz cats

Det er kanskje kontroversielt å meddele, med tanke på at hennes fjerde album «Blue» (1971) er en tidløs klassiker, men det var med utgivelsen av «Court and Spark» i 1974 at Joni for alvor ble født. En påminnelse om at det er verdt å vente og la artister utvikle seg gjennom noen album – noe som vel dessverre er en økonomisk umulighet i dagens musikkbransje. Hun var for så vidt en tidlig sensasjon også, men det var nettopp ved å gå i dialog med andre musikere, i dette første tilfelle det sofistikerte jazzrockbandet og studiomusikerne i LA Express, at komposisjonene hennes fikk vinger. Hun trengte mer avanserte lekekamerater, noe hun fortsatte med gradvis på de enda mer imponerende «The Hissing of Summer Lawns» (-75) og «Hejira» (-76). Spesielt disse to platene står for meg som det ypperste fra hele epoken, det er ærlig talt en betydelig følelsesmessig påkjenning å lytte til dem, selv på noenoghundrede avspilling. Det er virkelig snodig hvor slitesterkt materialet og tekstene hennes er. Hun imponerte mange (om enn ikke alle i hennes gamle kjernepublikum) med de enda mer jazzorienterte albumene «Don Juans Reckless Daughter» (-77) og vinglete «Mingus» (-79), der spesielt klangen av Jaco Pastorius’ bass gikk opp i en høyere enhet med de instrumentale og vokale lydene hennes. På samme vis som med Pat Methenys elgitar på det ekstatisk gode livealbumet «Shadows and Light» (-80), og flere tilfeller med Wayne Shorters poengterte saksofon. Med sine spesielle gitarstemminger og unike flow er hun selv en slags jazzmusiker, hun benytter seg ikke bare av dem. Kanskje nettopp derfor kom hun unna med å opptre i «blackface» på omslaget av «Don Juans Reckless Daughter», som sitt hipster-alter ego Art Noveau. Om en artist hadde gjort noe lignende i dag, hadde hun vel blitt kverket på Twitter i løpet av et kvarter.

Underkjent senperiode

70-tallet er hennes tiår, det hersker ingen tvil om dét, men det er mye å hente på alt hun har gjort siden. De kantete albumene på 80-tallet tok til seg datidens produksjonsmuligheter, deriblant sammen med Thomas Dolby og 80-tallsrockere, men var lenge grovt undervurdert. Og flere av mine absolutte favorittlåter med henne er fra de siste halvdel av karrieren, slik som den velflettede duetten med Peter Gabriel i «My Secret Place» fra 1988, atmosfæriske «Slouching Towards Betlehem» fra 1991, dramatiske «Sex Kills» fra 1994, og rett og slett usedvanlig gripende «Man from Mars» fra 1998. De to platene med orkesterarrangementer av låtene hennes løftet ofte originalene til himmels, og hennes foreløpig siste album «Shine» fra 2007 har flere sterke opplevelser i seg, blant annet en nydelig låt basert på Rudyard Kiplings «If».

Musikkelsker? Les flere saker her

Ja, det blir mye oppramsing og mansplaining her nå, men hva skal man gjøre: Joni Mitchell er en komplett artist, og hun har vært i utvikling i 50 år. Det er så mye å glede og forundre seg over i hennes musikk, i tekstene, og omgangen hennes med instrumentering, harmonier og arrangementer. Og hun er vanskelig å gripe. Når man leser David Yaffes kjærlige bok «Reckless Daughter», som kom i fjor, blir man også påminnet hennes persona og egenrådige drivkraft. Den legger ikke skjul på hennes bistre sider, store ego, hennes forakt for nesten alle sine samtidige musikere og mange tidligere musikkjærester, og hennes bitende replikker. Hun ble nedverdigende omtalt som «the queen of el lay» i Rolling Stone tidlig på 70-tallet, men var da heller ingen from skikkelse med kassegitar og pannelugglåter rundt bålet. Alt dette motstridende gjør henne til en uimotståelig helhet. Man kan tydelig veksle mellom å være privatperson og statsråd, men Joni Mitchell er Joni Mitchell.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.