<p>Selvmedisinering. Kom igjen, syng med nå: «I take prescriptions to make me feel a-okay». Den meget populære emorapperen Juice WRLD spilte like gjerne sin megahit «Lucid Dreams» to ganger da han besøkte Oslo denne uken.</p>

Selvmedisinering. Kom igjen, syng med nå: «I take prescriptions to make me feel a-okay». Den meget populære emorapperen Juice WRLD spilte like gjerne sin megahit «Lucid Dreams» to ganger da han besøkte Oslo denne uken.

Hvorfor er alle de populære rapperne så lei seg?

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Deprimert diving og dumme damer — popmusikken oppfører seg sannelig rart for tiden.

Alle som frekventerer Sentrum Scene i Oslo, vet at det kan være litt kjedelig å stå bakerst i lokalet. På grunn av den lave takkonstruksjonen er det rett og slett veldig vanskelig å se noe som helst av scenen og vanskelig å føle seg som en inkorporert del av det som foregår rett foran den. Å manøvrere seg nedover er vanskelig, siden nordmenn gjerne har funnet «sin plass», og der skal de stå bom fast. Det er riktignok en bitteliten forhøyning på hver side, der det er plass til cirka 15 mennesker, men selv da må man stå på tå for å se noe annet en bakhodet på dine medkonsertgjengere. Frustrerende.

Men ikke engang et gratis par med nye, ferdigslitte Balenciaga-sneakers ville fått meg ned i den malstrømaktige gropen foran scenen tirsdag tidligere denne uken. Da var jeg nemlig på en av høstens viktigste klubbkonserter i Norge, med den intense emorapperen Juice WRLD fra Chicago, som har hatt en kometkarriere så langt i år, sammen med turnévennene Jack Bruno og Lil’ Mosey. Jeg har sjelden følt meg så voksen og utenfor som på den konserten, i den grad at jeg nikket beskjemmet til alle andre i lokalet som så ut til å være over 25 år gamle. De fleste av disse var foreldre. Ved enkelte konserter som har en ung målgruppe, har vi sett at det er lov for gjester under 18 år på galleriet, men denne gangen var det de eldre som var henvist dit. Det for anledningen helt utsolgte Sentrum Scene var altså i stor grad befolket av oppkavet, hovedsaklig hvit, ungdom mellom 12 og 17 år. Som å befinne seg i en alternativ virkelighet, som har de fleste ytre rammer som den man er vant med, men som likevel føles annerledes.

Uekte hiphop?

De mer kulturpessimistisk anlagte av oss ville nok krepert i frådende avsky av å overvære disse konsertene, med det som kan kalles noen av vår tids mest toneangivende popartister. Hvilket musikalsk helvete var det vi hadde steget ned i? Det var ikke engang mulig å drukne sine sorger i en halvliter — tappetårnene var faretruende overkledd med sort plast, som et ekko fra det alkoholfrie fremtidssamfunnet?

Jeg tenker ikke her på fans av kassegitar og Bob Dylan som ikke aksepterer hiphop. Denne musikken er også som vann i syre for veldig mange fans av «ordentlig hiphop». Den snøvlete og eiendommelige blandingen av lo-fi rap, banal skatepunk og emorock har tidligere gått under betegnelsen Soundcloud-rap, på grunn av mange artisters tidlige popularitet på denne musikkplattformen, men mumlerappen er i ferd med å bli den mest betydelige rapmusikken nå, kommersielt som kulturelt. Kveldens headliner Juice WRLD (19) la ut sin første låt på plattformen i fjor, og lagde umiddelbart hurlumhei med den surrete låten «All girls are the same». Å høre småungene i gata synge «They're rotting my brain, love, these hoes are the same» er vår tids variant av noen Lars Saabye Christensen-romankarakterer som sykler rundt på Skillebekk og vræler «shilåvsjuu».

Og det er klart at markedskreftene vil være der tidsånden puster. Tidligere i år fristet plateselskapet Interscope med 3 millioner dollar for å få Juice WRLD til å signere. Det tok ikke lang tid før debutalbumet «Goodbye & Good Riddance» materialiserte seg i sommer, og det ble en umiddelbar suksess. Og «Lucid Dreams», basert på Stings vakre «Shape of My Heart» ble en vaskekte hit, så stor at den ble fremført to ganger på konserten.

<p>Basket Case. Men 90-tallspunken var ikke død. Jack Bruno var med da WRLD Domination-turneen nådde Sentrum Scene. Han hoppet ut til det unge publikumet med en gang.</p>

Basket Case. Men 90-tallspunken var ikke død. Jack Bruno var med da WRLD Domination-turneen nådde Sentrum Scene. Han hoppet ut til det unge publikumet med en gang.

Underlig verdigrunnlag

De foregående setningene tyder kanskje på at dette er dårlig musikk. Det stemmer ikke. Det er snarere slik at det ordinære begrepsapparatet svikter i møtet med den. Det er lite vekt på dyktig rapping, flow eller hørbare tekster. Det er overstyrte beats og visne lydlandskaper. Det låter spinkelt og falleferdig. Samtidig er det en besnærende, bedrøvet barneregleaktig melodiøsitet der som er veldig gripende, når man en gang venner seg til den.

Melodiene til den aller største Soundcloud-stjernen, forstyrrede XXXTentacion, som ble drept tidligere i år og nå er en helgenfigur på høyde med 2pac og Kurt Cobain, har med den nyvunne tragiske auraen fått et klassisk drag over seg. Apropos død: På grunn av en noe infantil stil har musikken appell hos de yngste lytterne, og tekstene er dermed rimelig grusomme med tanke på budskapet som formidles. Dette har vel foreldre ment om all ny populærmusikk i alle epoker, men jeg vil si at den aktuelle blandingen av suicidal depresjon, demonisering av kvinner, og forherligelse og avhengighet av medikamenter, føles som et underlig verdigrunnlag for de yngste.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

Men «alle» i dag har øyensynlig angst. Eller blir ungdommen også påvirket av alt medie-, mote- og musikktrykket om dette? Det gis i alle fall et inntrykk av at samtlige i publikum føler at Juice WRLD deler akkurat deres individuelle verdenssmerte, slik My Chemical Romance og The Cure gjorde for tidligere generasjoner. Mye handler om tidløs kjærlighetssorg og følelse av utenforskap, men det er virkelig noe guffent med disse jentene som putter ekstra farlig dop i drinken hans: «She do cocaine in my basement /I’m her doctor, but I'm runnin' out of patience / She told me that she tryna get closer to Satan / She be talkin' to him when she in the matrix». Jenter, ass.

Men «alle» i dag har øyensynlig angst. Eller blir ungdommen også påvirket av alt medie-, mote- og musikktrykket om dette?

Ung smerte. WRLD domination-turneen tiltrakk seg et hovedsaklig ungt og erkenorsk publikum. Den avdøde helten XXXTentacion ble stadig vekk minnet under konserten med kryssets tegn.

Lys. Store deler av konserten ble fremført i lyset av tusenvis av mobiltelefoner. Dj-en og hypemannen fikk publikum til å stemme inn settlisten via Instagram rett før Juice WRLD veivet inn på scenen.

Very Special. Juice WRLD kan unne seg en klunk konjakk for å døyve livssmertene. Han fikk 3 millioner dollar for å signere med plateselskapet Interscope.

13

PUNK 2.0.

Men det var ikke så mye vekt på gråt og selvskading på konserten, snarere var det mye energi, godt humør og harmløs aggresjon. Det minnet meg egentlig veldig mye om musikk som var aktuell da den gamle kinoen Sentrum ble omgjort til rockeklubb tidlig på 90-tallet. Jack Bruno så og hørtes ut som Green Day eller The Offspring, og hadde flere hyggelige stagedives ut i et ventende publikum. Alle har sett alt på Youtube fra før, og det foregikk i kontrollerte former. Det var som å være vitne til en gymtime, det var en frisk duft av ungdomssvette i lokalet.

Juice WRLD var også glad, spilte mye luftgitar og holdt en flaske (billig) Hennessey i hånden store deler av konserten. Uten at den egentlig ble tømt — han hadde en flaske vann i skjul. Dessverre var det mye skrik og skrål i mikrofonen fra ham og DJen, og mye på boks. Den bedrøvede syngingen og melodiene ble bare breket ut. Med tanke å den meget enkle scenesetupen kan ikke dette vært en dyr produksjon. Og det er en vag mistanke om noe litt kalkulert, som om de ikke egentlig er hverken deppa eller sinte, men at de gjennomfører en velfungerende og innbringende stilpakke som passer godt inn i dagens ungdomssinn. Alt er med andre ord som før.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk