Det er lett å leve i den villfarelsen at norsk jazz utelukkende består av Jan Garbareks disipler, lyrisk viddejazz og kreativ frijazz spilt av tenåringer. Ikke at det er noe galt med det. Vi er jo så godt som selvforsynt med jazztalenter her til lands.
Når Knut Riisnæs først stikker frem hornet, er det verdt å få med seg.