<p>Trommeguru. Jon Christensen er internasjonalt ansett som en av Norges fremste musikere siden 1960-tallet. Denne artikkelen ble skrevet i anledning hans 75-årsdag, som han feiret med nytt album.</p>

Trommeguru. Jon Christensen er internasjonalt ansett som en av Norges fremste musikere siden 1960-tallet. Denne artikkelen ble skrevet i anledning hans 75-årsdag, som han feiret med nytt album.

En trommis med total ytringsfrihet

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

Jon Christensen var en norsk verdi uten sidestykke. Han døde i natt, 76 år gammel. DNs musikkskribent, Audun Vinger, skrev denne kronikken om jazzlegenden i forbindelse 75-årsdagen hans i mars 2018.

20. mars 2018 er en dag man ikke glemmer med det første. Sylvi Listhaugs avskjed fra justisministerposten, og ikke minst hennes konfronterende avskjedstale, sementerte dagen som en av de mer dramatiske i det politiske livs nyere historie i Norge. «Kringsatt av mikrofonstativ, kneblet av intervjuforespørsler», som Sondre Lerche formulerte det på Twitter om den såkalt ytringsfrihetstruede politikeren.

Fakta: Jakob Bro

«Returnings»
ECM

Jeg var sikkert ikke alene om å bli sittende med geipen på vidt gap, stirrende på fjernsynsapparatet den morgenen og utover formiddagen. Samtidig, et annet sted i Oslo, fant trommeslager Jon Christensen frem findressen og fikk hengt den ut til lufting. Han har vært ute en vinterdag før. Han ble nemlig 75 år den dagen – ingen ueffen alder for en hardtarbeidende jazzmusiker som har vært aktiv nær sagt siden midten av forrige århundre. Et bilde i sosiale medier viste en celeber gjeng musikanter som kom på fest for å hylle ham.

Og det er ikke spesielt rart. Christensen fortjener all mulig hyllest for sin unike spillestil og sin væremåte, men også for å være en av de viktigste enkeltfaktorene i utviklingen av en av de musikksjangrene vi har hevdet oss best i. Trommeslageren og hans musikergjengs nybrottsarbeid fra midten av 60-tallet var også en essensiell grunn for at jazzens viktigste omverden fikk øynene opp for lille Norge. Vi har sett tiår på tiår med fruktbare internasjonale musikermøter, imponerende festivalprogrammer og historiske studioinnspillinger på norsk grunn som et resultat av dette i etterkant. Et godt strukturelt arbeid på organisasjonsnivå, godt påpasset av den fryktede staten, har også hjulpet.

Men uten kunstnerisk genialitet kommer man ikke langt. Det er Jon Christensen i tung besittelse av.

ECM-lyden

Mye er sagt og skrevet om Christensens tidlige musikerår, først som rock- og poptrommis, via mer tradisjonell jazz på slutten av 50-tallet og komping av lokale storheter og besøkende legender fra Amerika i den gang så lille Oslo. Mye endret seg etter at han på midten av 60-tallet begynte å jobbe med Jan Garbarek, og især etter at han sammen med kompisene Arild Andersen og Terje Rypdal jobbet tett med George Russell og hans nyskapende ideer og komposisjonsprinsipper.

Og verden ble snudd opp ned for samtlige etter møtet med Manfred Eicher, som i 1969 startet et lite plateselskap i München. Utviklingen av den klassiske ECM-lyden har disse fire store nordmenn vært sentrale skikkelser for, etter et knippe historisk friske utgivelser helt på begynnelsen av 70-tallet og en veritabel haug med innspillinger på selskapet (og andre steder) i samtlige påfølgende tiår.

<p>I herostratisk berømte Rainbow Studio i Oslo har Jakob Bro, Jon Christensen, Palle Mikkelborg og Thomas Morgan spilt inn platen «Returnings», som utgis denne helgen. På sensommeren spiller bandet på Oslo Jazzfestival.</p>

I herostratisk berømte Rainbow Studio i Oslo har Jakob Bro, Jon Christensen, Palle Mikkelborg og Thomas Morgan spilt inn platen «Returnings», som utgis denne helgen. På sensommeren spiller bandet på Oslo Jazzfestival.

Utmerker seg på ny plate

Christensen gjør en meget god figur med karakteristisk spill som er til å dåne av, på albumet «Returnings», med den danske gitaristen Jakob Bro som hovedavsender. Disse har jobbet sammen ved noen anledninger tidligere, men har virkelig prikket inn formen på denne vakre innspillingen, utfylt av bassisten Thomas Morgan og den legendariske trompetisten Palle Mikkelborg. Det er nesten så man får essensen av den nordiske naturen i fleisen under lytting; det drypper fra istapper ned på pannen og asfalten. En av låtene heter til og med «Hamsun», etter sigende skrevet etter en samtale med Hamsun-leser og trommegigant Paul Motian (rip).

Men her er ikke bare konturløs skjønnhet til benyttelse for behag. Det lille bandet møtes og virkelig lytter til hverandres instrumentelle personligheter, finner frem til et felles ståsted. Tittelen gjenspeiles i låtutvalget, som tar opp i seg enkelte temaer Bro har hatt med disse og andre musikere tidligere. Det skumle tittelkuttet skiller seg noe ut, medkomponert av Mikkelborg etter et tonesystem løst basert på bokstavene ECM og Manfred Eichers navn, og med små hint til selskapets historie knadd inn i låtens dna. Produsent Eicher så ikke ut til å ha noe imot denne ideen.

Cymbaler

Der er spesielt cymbalbruken Christensen er blitt kjent for – et poetisk, oppvakt rytmeregn som gir de andre musikerne rikelig med plass til å uttrykke seg. Men uansett hvilke feterte og fantastiske musikere som står først på musikerlisten, er det som regel Christensens spill som er oppmerksomhetens midte. Han tar alltid andre valg enn de opplagte og belyser dermed musikken helt annerledes.

Ikke gå glipp av noe!

Få ukebrev med DN lørdags beste reportasjer og anmeldelser rett i innboksen.

Meld deg på her

På en bemerkelsesverdig intens frikonsert med Bobo Stenson og Fredrik Ljungkvist på Blow Out-festivalen i Oslo i forfjor, var det mye deilig motstrømscymbal og visper fra Christensen, men han ga sitt sultne publikum en sjelden håndfull basstrommeslag og til og med ett hardt kantslag på skarpen – fire-fem kroppsbevegelser jeg i dag fortsatt kan snakke om med folk som var til stede. Christensen skal opptre på diverse norske festivaler i sommer; vi er mange som er lutter øre.

Esse

Det er ikke til å komme unna at Jon Christensen er en av de få fakkelbærerne for det man kan kalle den mytologiske jazzens ånd. Å høre ham snakke i sitt umiskjennelige jazzhipster-sosiolekt om livets beskaffenhet, er som å få en smak av historiens beger; vi suger det til oss.

På bordkortet på et julebord i regi av en meget stor gjeng norske trommeslagere (du verden, så mange gode norske trommiser som finnes), står han etter sigende oppført som «guru og Gud», antagelig helt uironisk.

Hans betraktninger om groove og musikalsk frihet, om hvor eneren i beat-en finnes («jeg veit hvor den er, jeg, men jeg sier det ikke til noen»), og om livet som jazzmusiker før («det fantes ikke noe jazzlinje da vi vokste opp, vettu – vi lærte av hverandre og av å spelle»), er befriende å høre i et gjennomorganisert, eksporttilrettelagt, skolebenksatt og karriereorientert norsk musikkliv.

Det kommer mye bra ut av det moderne musikklivet også, men neppe noe så oppvakt som Christensens trommespill på Charles Lloyds «Fish Out Of Water», Karin Krogs «We Could Be Flying» eller Sidsel Endresens «So I Write». Kun tre av enormt mange albumgaver Jon Christensen har skjenket verden. Lytt.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Informasjonskapsler og personvern

Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.

Les mer Ok, jeg skjønner