Omtale av rockbandet Imagine Dragons

Nei, dette er ikke enda en artikkel om rockens død. For det første er det ikke helt sant at den er død – snarere tvert imot, egentlig – for det andre er slike artikler for lengst passé. Og å være det er jo en verre skjebne enn døden. Alt lever og alt er dødsdømt på samme tid, er det ikke slik å forstå at kulturen henger sammen nå?

Mer prosaisk er det uansett soleklart at den norske undergrunnen er særdeles rik av sitrende ung rock om dagen, det er nye spreke band hele tiden: gjerne hard, psykedelisk, eller eksperimentell rock, med jenter og gutter. Det er noe for enhver smak. Selvfølgelig er det en del åttitallsklingende spektral depperock også, her anbefales for eksempel Outer Limit Lotus og deres album «Lotus Eaters» på lille Sheep Chase Records grundig fra siste ukes bunke. Ja, selv jazzen er stappfull av rock, både langhåret søttitallsrock og mer pastellfarget, kortklipt post-hardcore shredding nå. Det er nesten litt i overkant. Men hvordan står det så til med Kjent Rock? Nei, der sliter jeg litt mer.

Det er ingen problemer heftet ved det å skulle følge med på ny utvikling i alskens subsjangre og mer grisgrendte deler av det musikalske verdenskartet, men å komme under huden på den lille andelen av ny rock som faktisk fortsatt er populært og anses som mainstream blant de yngre og dermed visstnok mest relevante lyttere, det er vanskeligere enn å finne en høne med tenner. Men den finnes altså. Og i de siste par årene har det ikke vært mange amerikanske rockband som er større enn Imagine Dragons. Nå er deres fjerde album «Origins» her.

Anonym suksess

Og det er kanskje disse guttene som står for det metaforiske dødsstøtet, for hvilken verden er det vi lever i når det er disse brødhodene, i musikalsk forstand, som er de mestselgende og hyppigst prisvinnende og publikumstrekkende i amerikansk rock?! Her er så underlig.

Altså, smak på de to ordene: amerikansk rock. En stolt duo av ord. Med fare for å degenerere til en østlandsutgave av Egon Holstad, må det være lov å sette noen gedigne spørsmålstegn ved dette bandets kunstneriske eksistensberettigelse. Så er det bare dette med at man ikke kan argumentere mot suksess, da. Imagine Dragons har slått salgsrekorder med sin moderne variasjon over rock, mottatt alle mulige priser og hedersbevisninger, fått overstrømmende mottagelse i streamingtjenestene (så du den?) og i radio, og trekker fulle arenaer som konsertattraksjon, og de har gjort det i flere år allerede. Men hvem søren er de, egentlig? De er et av disse mange som kunne hatt navnet «The Band Who Wasn’t There», for jeg ville i hvert fall ikke kjent igjen noen av dem, selv om vi hadde havnet på samme bord på Brasserie France. Det er blitt sagt at disse strømmes mer enn de idoliseres, de er som skapt for anonymt, minste felles multiplum-fôr på Spotify, pumpende ut av unge nettbrukeres telefonhøyttalere og spillkonsoller, mer enn at de er plakatobjekter på de millioner av gutte- og jenteromsvegger de potensielt kunne vært oppklistret.

Feil fusion

Skal jeg si de er lik en sommerdag? Nei. De kan derimot sammenlignes med de mest provoserende glutenfri elementene fra Coldplay, de mest gnålete låtene til stadionpunkband som Green Day, patosen og den salgbare depresjonen til My Chemical Romance, blodfattig singer/songwritermøl som Charlie Puth, blandet med den dystert alternativrocka hiphop-tilnærmingen til Linkin Park og annen lettere beatorientert musikk. Litt av en smørbrødliste. Det er mye rytmeorientert pop i låtene, med markerte trommer i versene og patetisk store refrenger i hver låt, men det blir på en måte presentert i konteksten av et rockeband. Man kunne kanskje vært kontrær og vært på utkikk etter noe genialt anti-fit og samtidsmessig i denne musikalske ligningen, der minus og minus blir pluss.

Ingenting er vel mindre interessant enn enda en kritiker som misliker det som er mest populært. Men det ubehaget som Imagine Dragons påkaller, er rett og slett vanskelig å finne mange andre steder i toppen av listene dette tiåret. Det er nærmest fascinerende kjedelig. Likevel har de altså 40 millioner faste lyttere på strømmetjenestene. Det påkaller noen av den samme frykten som ved enkelte utviklingstrekk i samfunnet: tenk om menneskene rett og slett ikke kjenner sitt eget beste?

Det ubehaget som Imagine Dragons påkaller, er rett og slett vanskelig å finne mange andre steder i toppen av listene dette tiåret. Det er nærmest fascinerende kjedelig

Bløff

Det fjerde albumet er deres mest oppblåste og idiotiske så langt. Det minner om herremagene det er bilde av på alle de helsidesannonsene for naturmedisinpiller mot tarmubehag som er i alle avisene. Hele femten låter som på ingen måter er korte nok, uten koherens eller budskap, virrende hit og dit mellom sjangerfamiliene, som et skilsmissebarn på turné. Køntrivibber i «West Coast», generisk jungle og dubstep + kassegitar i «Digital», breiale rockanthems, trap-hihats og diett-pop om hverandre. Kun versene i låter som «Boomerang» og «Cool Out» har noen melodisk forsonende trekk, og spretten i singelen «Zero» er bra, helt til det forferdelige refrenget kommer. Lytteren blir lurt.

Fake News

Nei, om det først er snakk om falsk rock foretrekker jeg Threatin’, som vel er det rockbandet som best av alle symboliserer vår tid. Platen de utga i fjor, «Breaking The World», er full av låttitler som burde kunne appellere til alle ungdommer i vesten i dag, «Living is Dying» og «All Your Pain», i en merksnodig miks av powerpop og infantil tungrock à la Metallica. Det er i grunnen mye bedre rock enn Imagine Dragons. Men det som har katapultert bandet til oppmerksomhetens midte, er skandaleturneen bandets eneste medlem Jered Threatin er på i Europa nå. Det viser seg at han har fabrikkert salgstall, utgitt seg for å være sin egen agent, opprettet et fiktivt byrå, kjøpt seg følgere, likes og views, laget falske liveopptak av bandet med veldig mye publikum i salen, operert med høye tall på forhåndsbestilte billetter og har med det overbevist bookere på flere kjente klubber til å jobbe med ham. Han har leid inn musikere for anledningen, men de har selvfølgelig møtt på fullstendig tomme saler.

Han har lurt alle sammen. Inkludert sine egne musikere. To av dem har i skrivende stund sluttet, men turneen pågår på et vis fortsatt, siden de ikke har råd til å kjøpe ny flybillett hjem. Det er jo dette som er genialt, de tomme konsertsalene musikken spilles i tangerer jo en slags torulvensk meningsløshet. Threatin tok selv til Twitter rett før helgen, og her kommer han kanskje til kjernen av prosjektet, og i forlengelsen klarte han også å fange tidsånden og deler av musikklivet i en flaske: «What is Fake News? I turned an empty room into an international headline. If you are reading this, you are part of the illusion».

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.