Sang og musikk på utstilling

Tekst

Vil du få varsel hver gang Audun Vinger publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Den enkle er ofte det beste. I Martin Becks utstilling «Last Night» som åpner på Bergen Kunsthall denne helgen, opplever vi en gjenskapning av den siste kvelden på discoteket The Loft i 1984. Med close up av platespilleren, i samfulle 13 timer.

Den enkle er ofte det beste. I Martin Becks utstilling «Last Night» som åpner på Bergen Kunsthall denne helgen, opplever vi en gjenskapning av den siste kvelden på discoteket The Loft i 1984. Med close up av platespilleren, i samfulle 13 timer.

Dj-en og platespilleren finner sin naturlige plass også i utstillingslokalet.

Samtidskunst og intens musikk går hånd i hånd. Tenk moderne jazz på 50- og 60-tallet. Punk på 70-tallet. Postmoderne pop på 80-tallet. Hiphop, hardcore og black metal i en pen blanding de siste 20 årene. Forrige gang jeg så en utstilling av Bjarne Melgaard, nærmere bestemt den kontroversielle sammenstillingen med Munchs malerier, hadde han utstyrt et av rommene med musikk i form av en spilleliste som surret og gikk.

I utstillingen han nå har sammen med Sverre Bjertnes (de har laget kunsten sammen) på Galleri Brandstrup i Oslo, «Den borgerlige byrde», tar han det hele et par skritt lenger. Hver dag i utstillingsperioden står flere av hovedstadens fremste DJs og spiller i levende live midt i utstillingslokalet, og beriker med det de frodige maleriene og andre typer verker som er med. Denne helgen er det kollektivet Mutual Intentions som står for musikken, til uken er det min norske favoritt-dj Daniel Gude fra klubben Jæger, før legendariske DJ Strangefruit styrer skuten rett inn i havnelageret den siste helgen.

Fakta: Bjarne Melgaard/Sverre Bjertnes

«Den borgerlige byrde»,

Galleri Brandstrup, står til 4. februar

Utstillingen er vel verd et besøk. Da jeg var innom en kjapp tur etter jobb forleden, sto DJ Rulefinn og malte med rytmeløse elektroniske lyder til stor effekt. En galleriansatt med fjong sveis bestyrte ett av verkene der store sandsekker hengende fra taket fungerte som en slags timeglass, som en påminnelse om tidens uunngåelige utebbing. Utstillingens tematisering av Stig Sæterbakken (1966 - 2012) og hans forfatterskap understreket denne utebbingen. Løsrevne sitater og titler som «Gjennom natten» henviser til forfatterens tragiske livsutgang, men det er også et fascinerende monter med gamle tekster, fotografier og private brev fra tiden da Sæterbakken var en ung og pastellsminket post-punker fra Lillehammer, allerede med utgangen i blikket men også full av håp for den verden av kunst han var i ferd med å skulle oppdage der ute i livet. Det slo meg at Sæterbakkens forfatterskap en gang gjerne kunne være gjenstand for en egen utstilling à la den som Dag Solstad ble til del på Nasjonalbiblioteket for noen år siden.

Melgaard + Bjertnes. Bjarne Melgaard og Sverre Bjertnes' utstilling «Den borgerlige byrde» er inne i sin siste uke på Galleri Brandstrup i Oslo. Hver dag står en kjent dj og spiller inne i utstillingslokalet.

Melgaard + Bjertnes. Bjarne Melgaard og Sverre Bjertnes' utstilling «Den borgerlige byrde» er inne i sin siste uke på Galleri Brandstrup i Oslo. Hver dag står en kjent dj og spiller inne i utstillingslokalet.

The Loft

Musikk i kunsten er mer enn en tilbehør, identitetsmarkør eller stemningsberiker. Det får man en påminnelse om i den fortryllende utstillingen «Last Night» av østerrikeren Martin Beck, som åpner i Bergen Kunsthall denne helgen. Beck er (i likhet med mange andre kunstnere) opptatt av erindring, gjenskaping av historie, og bearbeiding av arkiver. I «Last Night» er det den siste kvelden på David Mancusos herostratisk berømte klubbkveldhappening The Loft som behandles.

Fakta: Martin Beck

«Last Night»

Bergen Kunsthall, står til 18. mars

Det er skrevet og erindret mye, også her i avisen, om akkurat disse festene, der musikken og tryggheten til å føles fri sto i sentrum. Mennesker fra alle livets mørke smug og brede avenyer kunne samles i audiovisuell ekstase, bundet sammen av mangslungen men sjelfull og rytmisk besnærende musikk. Og det er en særegen blanding av musikk som fortsatt fascinerer nye lyttere, den opprinnelige tanken om disco. Beck konsentrerer seg om den siste ordinære The Loft-kvelden i lokalene i Prince Street på Manhattan, 2. juni 1984. Men han gjør ikke dette som en gjenskaping av en sosial og fargerik happening med sterke bilder og effekter. Hans «reenactment» består i å tørt formidle de 118 låtene som ble avspilt, gjennom et filmkunstverk av høy kvalitet i lyd og bilde, der en platespiller av merket Thorens (TD 125 MK II), lik den Mancuso brukte, blir tett avfilmet fra ti forskjellige vinkler. Vi sitter som i en gallerikinosal og hører de lange låtene fra start til slutt, og kan fokusere på platen som går rundt og rundt, og derigjennom reflektere over tidens gang, på pickupen som ser ut som ansiktet på et glupsk insekt under lupen der den spiser seg gjennom rillene, eller det sinnrike maskineriet bakerst ved tonearmen som på nært hold kan minne om cronenbergske, polerte operasjonsredskaper. Det fysiske, mekaniske og organiske ved musikkavspillingen vektlegges.

Musikkelsker? Les flere omtaler og anmeldelser her

Mekanisk. David Mancuso som i en årrekke stod bak den eiendommelige, private musikkhappeningen The Loft benyttet seg av Thorens-modellen TD 125 MK II. Kunsteren Martin Beck likeså, og han får tilskueren til å føle det organiske og mekaniske med musikkavspillingen.

Mekanisk. David Mancuso som i en årrekke stod bak den eiendommelige, private musikkhappeningen The Loft benyttet seg av Thorens-modellen TD 125 MK II. Kunsteren Martin Beck likeså, og han får tilskueren til å føle det organiske og mekaniske med musikkavspillingen.

Minnet antar fysisk form. Sett på kloss hold får objektet platespiller helt andre karaktertrekk, fra insekt til blankpolerte operasjonsinstrumenter. Ser man lenge nok kan man sikkert få andre assosiasjoner. I alle fall etter 13 timer.

Minnet antar fysisk form. Sett på kloss hold får objektet platespiller helt andre karaktertrekk, fra insekt til blankpolerte operasjonsinstrumenter. Ser man lenge nok kan man sikkert få andre assosiasjoner. I alle fall etter 13 timer.

Meditative kvaliteter

For noen år siden publiserte Martin Beck også et verk i bokform kalt «Last Night», der utgivelsesfakta om samtlige låter fra denne kvelden ble katalogisert, og presentert som poesi eller kalde fakta (alt ettersom). Etter dette har han publisert tre særtrykk med oppdateringer, såkalte «Errata», slik også våre egne minner og erkjennelser om hendelser og «sist kveld» kan endres over tid, og etter nye innspill fra andre. Det hjelper å kjenne til bakhistorien om Mancuso og The Loft, og Becks konseptuelle orientering rundt selve dokumentasjonens vesen må man lese seg til i en liten publikasjon.

Man trenger ikke særlig mye informasjon for å intuitivt fatte storheten i filmverket. Det er som å gå i kirken, antar jeg. Det har store meditative kvaliteter å se på platen gå rundt på tallerkenen. Etter ha etterlatt meg alene noen timer inne i sofaen hadde nok de ansatte glemt meg, opptatte som de var med å få ferdig den andre utstillingen som åpner samme helg, med Joachim Koester, og jeg var låst inne bak glassdøren ut mot den innholdsrike bokhandelen. Etter å ha blitt låst ut igjen av en hyggelig bokhandler hørte jeg de umiskjennelige tonene av Risco Connections forlokkende dubversjon av «Ain’t no stopping us now» fra 1979, og jeg så meg nødt til å pile inn i utstillingsrommet igjen, for å høre og se på vinkelen Thorens-spilleren var filmet fra. Det er vanskelig å rive seg løs fra historien. Det er riktignok muligheter til å ta hele opplevelsen inn over seg i all sin fylde lørdag 24. februar, da vises filmen i sin helhet, fra kl. elleve på formiddagen til ett på natten, med barservering. Neste lørdag (4. februar) vil kunstneren samtale med discohistoriker Tim Lawrence.

Det har store meditative kvaliteter å se på platen gå rundt på tallerkenen

Konsentrasjon

Det var sannelig mange gode låter som ble avspilt den junidagen i 1984, og selv om det på papiret virker som vidt forskjellige sjangre, samlet Mancuso det under en regnbuefarget discoparaply. Selv Pat Metheny og Lyle Mays vakre «As Falls Wichita, So Falls Wichita Falls» kommer i ly for regnet her. Man får et annet forhold til musikken ved å sitte og ta imot på en konsentrert måte som dette. I alle fall i våre dager, da musikken er overalt og nærmest virker forgjengelig, er det viktig å prøve å isolere den fra den daglige samfunnsstøyen. Det er godt for sjelen å skru av mobilen og bare lytte. Jeg opplevde noe lignende forrige helg, da det ble arrangert en lytteseanse med Steely Dans album «Aja». Vi satt en stor gjeng på rekke og rad i showroomet hos en hifi-forhandler og lyttet til mesterverket, fra et anlegg til en verdi av mange store Melgaard-malerier. Vi så foran oss i løse luften, og vi hele musikken med ørene.

* (Vilkår)

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk