Audun Vinger om Jason «Timbuktu» Diakités selvbiografi «En dråpe midnatt»

Noe som virker som en eksistensiell og karrieremessig midtlivskrise, fikk den meget hyggelige og søkende rapperen, artisten og norgesvennen Jason «Timbuktu» Diakité til å søke mot det tenkende menneskets ultimate uttrykksform: boken. Men den som automatisk venter seg en innføring i hiphopens fire elementer ispedd litt oppvekstskildring, lett distanse til sex, drugs & rock ’n’ roll-dagene og et par saftige bransjeanekdoter, kan ikke ha fulgt særlig med på det musikkorienterte forleggeriet de siste årene. Nå trenger man nemlig en ordentlig bok, som fungerer for flere enn bare fans av musikken eller idolet.

Den svenske rapperen er villig til å ta det steget. Timbuktu har skrevet en bok av personlig kreativ nødvendighet, og det gjør den heldigvis tilgjengelig og leseverdig for flere. «En dråpe midnatt», som utgis på norsk i disse dager, er ingen rapbiografi, men rett og slett en undersøkelse av hans brokete familie, dens røtter og ikke minst dens rotløshet. Samtaler med faren og andre familiemedlemmer blandet med reportasje, erindringer og essayistiske reiser til New York og til Sør-Carolina for å oppleve historien på nært hold.

Timbuktu har skrevet en bok av personlig kreativ nødvendighet, og det gjør den heldigvis tilgjengelig og leseverdig for flere. «En dråpe midnatt», som utgis på norsk i disse dager, er ingen rapbiografi, men rett og slett en undersøkelse av hans brokete familie, dens røtter og ikke minst dens rotløshet

Timbuktu vokste opp i Lund med to amerikanske foreldre, hans hvite mor fra Scranston, Pennsylvania fulgte med mannen fra Harlem, som ville studere der. Litt pussig å frivillig ende opp i Lund, kan man kanskje si, men det er mange vendinger i menneskers liv som kan være vanskelige å forklare. Tidvis fungerer boken helt riktig som et av disse artige slektsforskningsprogrammene som går på tv.

Hvem er jeg?

Via undersøkelsene i bokform forsøker Diakité å komme til bunns i spørsmål som har gnuret mot pannebrasken hans i alle år, også i tiden da han ble både kredibel, populær og allemannseie og øyensynlig bare burde kost seg gløgg: Hvem er jeg egentlig? Hvor kommer jeg fra? Og kan jeg noensinne legge min bakgrunn helt fra meg og bli ordentlig svensk?

Svaret kommer tidlig. Det er nei.

«Jeg har ledd av Hasse og Tage, sunget Bellmans epistler av full hals, lest Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige, hoppet froskehopp rundt maistengene, spist falafel i Malmö, lest om vikingtokter mot irske klostre, lært meg å fremsi kongerekken, strevet meg gjennom Hemsøboerne, forbannet været i samtale med persiske taxisjåfører, sneket på T-banen og danset til Herreys og Carola. Jeg har gått Brösarps backar, klatret på Ales steiner, spydd i parken på valborgsnatta, blitt forhekset av nordlyset og oppspist av mygg i de lange, lyse nettene under midnattssolen. Likevel har jeg alltid båret med meg den murrende følelsen av at jeg bare er en gjest i noen andres hjem. Kan jeg virkelig lukke opp kjøleskapet og bare forsyne meg av det som er der? Jeg må passe meg så ikke jeg velter en vase eller kanskje ødelegger noe lettknuselig.»

Vissheten om at hudfargen hans for alltid vil få ham til å tilhøre «de andre», i alle fall inni seg selv, har tydeligvis vært en spore til bitterhet og uro hele livet. Han forteller om veldig mye mobbing i barneårene i Lund. Den gjennomgående tonen i boken er dermed overraskende nedstemt, noe som ikke faktisk endres nevneverdig etter hvert som visdommen vokser og han får snakket ut om ting han alltid har lurt på.

På «Skavlan» og i andre intervjuer har han vektlagt beskrivelsene av den hvite flekken han har på håndbaken, beviset på at han også var litt hvit, og barnedrømmen om at han en gang skulle bli det, at flekken skulle vokse. I løpet av boken, og arbeidet med den, forsvinner denne flekken mer og mer for ham, og hans svermeriske omfavnelse av Malcolm X og black power i puberteten får den middelaldrendes klokskap og realitetsorienterte alvor over seg. Og hiphop-poesien blir utvidet med filosofi, historie og teori. Han får seg også noen ideologiske overraskelser underveis, som å merke at deler av den bevisste arbeiderklassen i hans amerikanske familie støtter Trump.

Stoffet er bearbeidet av medforfatter Mustafa Can (og overført til norsk av hele tre oversettere: Nina Aspen, Janneke Flem Jansen og Irene Inman Tjørve), og boken kunne sikkert blitt komponert litt annerledes. Det er kanskje etter hennes eget ønske, men moren spiller en litt for nedtonet rolle i hele historien. Det kan hende Diakité hadde funnet flere egne personlighetsspor ved å forfølge hennes families livsløp mer grundig også.

Angst

Noen ganger endrer boken litt preg. Et spennende sidespor om en episode da han ble mobilkamerafilmet av noen illojale festdeltagere mens han fikk litt kokain av noen fans på et nachspiel, blir ikke fulgt ordentlig opp. Opptaket ble sendt til pressen, som selvfølgelig kastet seg over det. I noen timer vurderte han å mønstre på en båt i Kina sammen med en langbent, serbisk kontrabassist og reise verden rundt med henne (det virket sikkert som en behagelig flukt der og da) i stedet for å møte problemene. Han fryktet at han på grunn av dette (som ikke burde være mer enn en litt alvorlig bagatell) hadde revet ned alt han hadde bygget opp og implisitt at han hadde sviktet Sverige og hele familien. Han er ofte åpenhjertig i boken, samtidig klarer han ikke helt å fjerne den korrekte symbolmasken han er blitt tildelt av kultur, medier og myndigheter de siste 15 årene. Han sliter med noen av de samme kvalene som meget sammenlignbare Chirag og Magdi i Karpe Diem gjør her hjemme: store problemer med å behandle ens status som rollemodell, vare for rasisme, dårlig samvittighet for å være for vellykket, usikker på egen identitet, flau over å være for populær, from og for lite «street», den vellykkede outsiderens iboende element av «survivor's guilt».

Det fattigfornemme er en gjennomgående kvalitet hos mennene på Diakités farsside og implisitt alle afrikansk-amerikanere som forsøkte å skape seg et verdig liv ut fra små kår. Timbuktus eneste (og kjære) eiendel etter bestefaren er en slitt frakk, som en gang sikkert var veldig stilig og, som han sier, sydd av den samme bomullen så mange av afrikansk herkomst var tvunget til å plukke i Amerikas sørstater, også etter at slaveriet var opphørt. På sett og vis fortsatte de bare å gjøre den samme jobben som da de var slaver, nå med lav lønn. Da Timbuktu finner seg selv gående rundt i håndsydde skinnsko i en bomullsåker i Sør-Carolina, klarer han ikke la være å plukke litt. Historien ligger i fingrene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.