Helsesøsteren

Tekst

Bak henne ligger et spesielt og tungt år. Som folkehelsedirektør går trappene heretter bare oppover for Camilla Stoltenberg.

Fakta: CAMILLA STOLTENBERG

ALder 56 år.
Sivilstand Gift med Atle Aas. To voksne sønner.
Stilling Direktør ved Folkehelseinstituttet.
Bakgrunn Sosiologi og medisin ved fra Universitetet i Oslo, medisinsk antropologi fra University of California.
Aktuell Nylig utnevnt til æresdoktor ved Københavns Universitet og sjef for nordmenns folkehelse.

Hun tenker på lillesøsteren sin hver dag. I 20 år var Camilla Stoltenberg redd for hvordan det skulle gå med Nini. Bekymret seg, gledet seg over oppturene, fortvilet over nedturene. Da søsteren døde i sommer, fikk en hel nasjon med seg de vakre ordene som ble sagt, den åpne, følelsesladde bisettelsen, og at de tre gjenlevende i en av Norges mest kjente og innflytelsesrike familier holdt rundt hverandre og fulgte kisten med datteren og søsteren som bukket under etter mange års rusavhengighet.

– Vi fremsto som så ulike, hun og jeg. Men Nini var et av de menneskene i verden jeg virkelig kunne føle meg i ett med.

Camilla Stoltenberg er lege, forsker og direktør ved Folkehelseinstituttet i Norge. For noen uker siden ble hun høytidelig utnevnt til æresdoktor ved Københavns Universitet. Broren hennes har flyttet fra tomannsboligen de to søsknene har delt på Nordberg i Oslo, til Brussel, som sjef for Nato.

Hun synes året har vært intenst. Fylt av mange årstider, om hverandre. Nå er det desemberfrost, tåke og sol som utenfor vinduene på Folkehelseinstituttets lyse møterom har skapt seg om til et gnistrende rimlag på trærne, på bytakene nedenfor, og gjør solnedgangen til gull i direktørens hår.

– Humoren vår, for eksempel. Alt vi trengte var et blikk for å forstå hva den andre oppfattet som morsomt. Måten å gestikulere på, prate på – vi var født med noe felles som alltid var der. Og likevel – denne tilfeldigheten som gjør at livene våre ble så forskjellige. Det er på en måte ubegripelig at den rusen enkelte kan prøve, og gå videre uten, blir andre hektet på. Noen tåler det bare ikke, men vi vet ikke på forhånd hvem det er. Jeg har tenkt at Nini bare ikke tålte det. Det er forsonende og hjerteskjærende.

En liten pause.

– Det var også vanskelig å være søsteren hennes. Det fylte meg med mye redsel.

Camilla Stoltenberg har sin egen familie: mannen Atle Aas, som hun har vært gift med siden midt på 1980-tallet, og to voksne sønner. Likevel er hun alltid – også – storesøster i Stoltenberg-familien. En familie som de siste 40–50 årene har vært godt synlig i offentligheten og der samtlige etterhvert har satt og setter dype samfunnspolitiske spor.

Moren Karin Stoltenberg var statssekretær for Arbeiderpartiet, ekspedisjonssjef i flere departementer og kjent for sin rolle som utformer av den moderne, norske familiepolitikken. Faren, fredsmegler og tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg, broren Jens, og søsteren Nini, som kjente mennesker fra alle lag av befolkningen og brukte de siste årene av sitt liv til å snakke høyt om, og forsøke å påvirke norsk narkotikapolitikk.

– Jeg merker at folk vet hvem vi er, sier hun.

– Særlig de siste to årene. Etter at moren min døde, etter at Jens sluttet som statsminister og etter Nini.

– Hvordan da?

– Kanskje at folk er mer imøtekommende, og at de gjengjelder åpenheten.

Hun smiler.

BEREIST. Thorvald Stoltenberg med barna Jens og Camilla på flyplassen i San Francisco, høsten 1961. <font color="#6d6e70">Foto: pivat</font>

MENNESKETEKKE

Hun har alltid hatt mennesketekke, sier en som kjenner henne godt. Omgangskretsen er vid, i mange betydninger av ordet. Som direktør er hun den første ved instituttet man er på fornavn med. Men hun er ikke kjent for å være konfliktsky eller redd for å ta opp kontroversielle saker. I doktoravhandlingen sin skrev hun om helse, spedbarnsdød og inngifte i innvandrergrupper, og i 2006 avslørte hun legen og kreftforskeren Jon Stubø, som hadde jukset med forskningsresultatene sine.

Medarbeiderne hennes sier hun har stor appetitt på andres meninger og tanker. Derfor arrangerer hun for eksempel speed-date med ansatte, ti minutter der en og en, ved loddtrekning, får sagt alt han eller hun ønsker at direktøren skal ta med seg i arbeidet.

– Å kjenne mange ulike mennesker er verdifullt for meg. Jeg kan nesten bli litt urolig hvis alle rundt meg er for like og mener det samme. Men jeg er mer tilbakeholden enn Thorvald. Han blir kjent med alle. Jeg skulle følge ham til en undersøkelse for en stund siden, og idet han strever seg vei inn under et eller annet sykehusapparat, ringer telefonen hans. Likevel er det utenkelig for ham ikke å ta den, å stå sammenkrøket og lytte lenge og interessert til et ukjent menneske som gjerne vil fortelle ham noe. Av og til har jeg tenkt at han må beskyttes, at det blir for mye, men det vil han ikke ha noe av.

 

DET RULLENDE GYMNAS

Lenge før Camilla Stoltenberg studerte medisin, ble forsker og direktør, levde hun et passe fritt og reisende liv. Ikke bare fordi hun vokste opp delvis i USA og Beograd, som diplomatbarn, men fordi hun var barn i en familie med stor tillit til at tenåringer kunne ta selvstendige valg. I Oslo fikk hun tidlig egen dør, i et tilbygg til den øvrige familiens hus. Hun styrte sine egne rutiner, holdt store fester der man diskuterte politikk og verdensdramatikk, hadde sleng i buksene og egne tegninger på veggene. Ikke plakater av politiske eller musikalske forbilder, men tegninger av mennesker som på en eller annen måte hadde gjort inntrykk på henne.

Da hun gikk ut av Steinerskolen i Oslo som 15-åring, var hun fast bestemt på å jobbe og så ingen grunn til å søke seg til noe gymnas. Hun ville arbeide, men uten erfaring eller utdannelse fikk hun ikke jobben hun ville ha som filetarbeider i Vardø.

– Selv om jeg ikke hadde søkt meg til noen skole, ble jeg med en venninne til Oslo katedralskole, da sommeren var over. Da vi satt der med bena i kors, i gymsalen, ble jeg naturligvis ikke ropt opp, men fikk en plass likevel, på naturfaglinjen.

Der var de 27 gutter og tre jenter.

– Jeg syntes gutta var bittesmå i lyseblå skjorter, og etter noen uker begynte det å krible i bena. Jeg ville bort. Selv om enkelte av lærerne var veldig gode, sendte jeg en høytidelig oppsigelse til skolen. Karin og Thorvald var ikke så begeistret. 

Hun sparte penger for å kunne reise ut i Europa sammen med fem venner. På en fest hadde de planlagt å lage sin egen skole: Det rullende gymnas.

14 ÅR. Camilla Stoltenberg året før hun reiste ut i Europa med Det rullende gymnas. <font color="#6d6e70">Foto: pivat</font>

– Foreldrene mine var nok ganske engstelige, ja. Jeg var 15 år.

I januar 1974 reiste de. En Ford Transit ble hjem, skole og transportmiddel. De underviste seg selv, spiste billig mat, sov der de parkerte bilen, og så mengder med teaterstykker i London og Berlin. De hadde langt hår og godt brukte klær. Camilla gikk stort sett i en sort genser hun hadde fått etter en hvalfanger.

– Vi kjørte inn i Øst-Tyskland uten visum, der vi tok inn på et sjømannshotell i Rostock som nesten utelukkende var bebodd av prostituerte. Dagen etter ble vi oppsøkt av østtysk politi og måtte inn på politistasjonen i byen. En av gutta i vårt gymnas begynte å synge inne på stasjonen!

Hun ler ved tanken. 

Det rullende gymnas ble kastet ut av Øst-Tyskland.

– Hele den våren, mens vi reiste rundt i et Europa som ikke lenger finnes, mens vi så film og teater, pratet med folk og jeg innimellom leste til eksamen som jeg skulle ta som privatist, tenkte jeg: Dette er bare begynnelsen. Dette livet skal jeg leve videre. Og jobben skal være å regissere teater.

Siden håpet hun at opptaksreglene ved regilinjen på Dramatiska institutet i Stockholm kunne sammenlignes med de på Oslo katedralskole. Det kunne de ikke. 

Det ble med den reisen, og det ble medisin etter to år på Forsøksgym og et år på Vor Frue Hospital.

– På Forsøksgym lærte jeg blant annet at jeg tåler en del kaos rundt meg – uten at jeg selv blir kaos. Der ble alle avgjørelser tatt av et allmøte. Jeg er for tanken om at folk skal få komme til orde. Og jeg er grunnleggende tilhenger av det antiautoritære. Men allmøte som øverste organ fungerer ikke så godt.

 

HEMMELIG GIFTERMÅL

Det var ikke like lett for Karin og Thorvald Stoltenberg å forstå at datteren kunne gifte seg i hemmelighet med kjæresten, noen år senere.

– Vi bare gjorde det, jeg var 23. Vi giftet oss uten å informere andre enn min kommende svigermor som var veldig syk. I dag blir jeg forlegen fordi vi ikke tok det å gifte seg mer alvorlig. Vi rakket ikke akkurat ned på det, men den gangen tenkte jeg ikke på ekteskap som en vesentlig ting å oppnå. Det gjør jeg i dag.

Hun ble skilt året etter.

Og siden gift med arkitekten Atle Aas – det har hun forblitt i 32 år. De traff hverandre da hun studerte medisinsk antropologi i San Francisco og han studerte ved San Francisco Art Institute. Stoltenberg smiler varmt når hun snakker om Atle. Enormt sosial, uredd for nye prosjekter og opptatt av estetikk.

– Det er Atle som har skapt vårt hjem, bokstavelig talt. Takket være ham er jeg omgitt av mye vakkert, han er nærmest besatt av form og funksjon. Jeg tror han har absolutt estetisk gehør og kan bli fysisk dårlig av slett håndverk og skeive lister. 

Hun flytter litt på et fullt vannglass på bordet, legger hendene i fanget på den grå, innsvingte jakken, den hun gjerne bruker inne om vinteren, men som får folk til å tro at hun har så dårlig tid at hun ikke bryr seg med å ta av ytterjakken, at hun snart skal gå. Men hun sier at hun ikke har dårlig tid. Hun rekker bare mye, har stor arbeidskapasitet og lange dager. At gardinene på møterommet har samme farge som jakken, er tilfeldig.

– Det er hjemme ingenting er tilfeldig. Men det er ikke min fortjeneste.

Fakta: 12 TETTE

1. Leser daglig Aftenposten, DN, Klasse­kampen, The New York Times, The Guardian.
2. Ser på «The Knick», serie av Steven Soderbergh om et sykehus på Manhattan i 1900.
3. Tror på Menneskene.
4. Hører på Min far på telefonen, min mann hjemme, mine medarbeidere på jobben. «Dagsnytt Atten» og treningsspillelister fra Wimp.
5. Favorittbok Mange. «No time to lose: A life in pursuit of deadly viruses» av Peter Piot gjorde inntrykk. Det er en spennende selvbiografi om Piot, som var med på å oppdage ebolaviruset i Sentral-Afrika i 1976 og senere arbeidet med hiv/aids.
6. Favorittnettsted Gapminder.
7. Kjører Sykkel og elbil.
8. God til Å bli engasjert og å holde ut. Å ta trappen.
9. Dårlig til Å sette av tid til transportetappene.
10. Skulle bli som 12-åring Teaterregissør.
11. Kan ikke fordra Å sitte lenge til bords før dansen starter.
12. Redd for Krig.

GÅR HELST OVERALT

Hun lar ikke en eneste trapp gå fra seg, eller et skispor, eller en løpetur. Det fortelles at Jens’ livvakter har hengt spyttende på stavene og beordret «på stedet hvil» når storesøsteren har invitert på skitur. For det har fortsatt å krible i Camilla Stoltenbergs ben, hun er bare nødt til å røre seg. Men siden hun ble direktør for Folkehelsa for to år siden, kobles navnet hennes stort sett til dystre statistikker om snusbruk og alkohol, om fedme, kols, ebola, hiv og skranten psykisk helse. Folk mosjonerer for lite, røyker og drikker for mye og spiser usunt. Og helsegapet forsyner seg grådig av den uutdannede delen av befolkningen, både i Norge og verden forøvrig. Helse, klasseforskjeller og registerkobling er tre faktorer som er tett sammenvevet, og som direktøren ønsker å gjøre noe med. Og ikke bare i Norge. Nesten alt Camilla Stoltenberg har vært og er opptatt av mener hun bør kobles mot resten av verden. Dette året har hun for eksempel vært flere ganger i Gaza og på Vestbredden, fordi instituttet samarbeider med palestinske myndigheter om å utvikle et folkehelseinstitutt i Palestina.

– Folkehelseinstitutter trengs i mange land, og vi har flere slike partnerskap under planlegging. Det er viktig både for enkeltland og for at det internasjonale samfunnet skal stå sterkere når det bryter ut smittsomme sykdommer, som ebola.

Stoltenberg mener det er avgjørende å forstå at instituttet er en beredskapsorganisasjon med døgnkontinuerlig vaktberedskap.

– Forskningen må derfor være mye tettere på begivenhetene enn den er i dag, og resultatene må komme raskere, hvis de skal være nyttige.

Dette er grunnen til at hun er opptatt av å kunne koble registre raskere og enklere enn det som er tilfelle nå.

– Vi har registre for sykdommer og død og menneskers livssituasjoner. Folk flest tror at vi enkelt kan koble disse registrene for å se hvordan det for eksempel går over tid med mennesker som har hatt kreft som barn, hvor mange som lider av demens, adhd og så videre. Men registrene er veldig strengt regulert. Det er bra. Men vi må bort fra detaljreguleringen. Vi har informasjon, men det tar altfor lang tid og er derfor kostbart – opptil flere millioner kroner for hver kobling – når vi skal sette datakildene sammen for ny kunnskap om bivirkninger av medisiner, om forekomsten av diabetes eller hva som forebygger depresjon.

– Av personvernhensyn?

– Ja. En sterk beskyttelse av enkeltindivider skal vi ha. Uten godt personvern kan man ikke drive registerforskning. Men forskere trenger ikke navn eller fødselsnummer. Vi trenger kunnskap om en hel rekke ting, som folk tror vi vet. Vi er for eksempel pålagt å vite hvordan en vaksine virker, men for å få vite det må vi søke for hvert eneste forskningsspørsmål vi har – det er håpløst. Da pandemien kom i 2009 ønsket vi å vite om vaksinen kunne forårsake fosterdød, men det viste seg å ta omtrent to år å koble registrene fra Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og SSB. Det er så komplisert forvaltet at det blir umulig å få nytte av det. En tidstyv som går ut over folks helse.

I Norge, mener Stoltenberg, er det inntil nylig bare kreftsykdom vi har hatt god oversikt over, fordi Kreftregisteret har eksistert siden 1951.

– Heldigvis ser det nå ut til å være en bevegelse i forståelsen av å kunne analysere og forske på informasjon vi likevel samler inn og lagrer i helse- og omsorgstjenestene.         

 

SÅRBARHETEN

Det har vært et år med mange årstider. Hun sier hun har tenkt mye på biologisk og psykisk sårbarhet i livet. At søsteren Nini, som bare ble 51 år, ikke var beskyttet mot at livet ble smertefullt, selv om foreldrene var kjærlige og hadde god utdannelse og alt det andre statistikkene sier skal kunne gi god livskvalitet.

Hun savner henne. Ser henne for seg hver dag.

Men året har også vært fint. Hun har fire menn hun snakker med daglig. Atle, og faren Thorvald, og de voksne sønnene: Mathias, som danser i Carte Blanche, og statsviteren og statistikeren Emil. 

– Jeg har kontakt med sønnene mine ofte. De er utrolig viktige. Hvis du spør meg om hva som er det morsomste jeg vet, er svaret å være sammen med dem.

En medarbeider kommer inn og sier hun har et nytt møte. Om snus og fedme og alkohol og nasjonens nyttårsforsett, kanskje.

Og siden: møter med venner og familie. Flere trapper som skal gås.

Det begynner her omtrent.

Se også:
Et røverkjøp av en nyttårschampagne
Hva slags oppvask-type er du?

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk