– Hvor ble det av janteloven?

Tekst

Johan Golden vil ha det gøy så lenge som mulig. Men han frykter å bli en sur, gammel gubbe.

Fakta:

Johan Golden
Alder
41 år.
Sivilstatus Samboer, to gutter på to og syv.
Bakgrunn Debuterte i NRK-programmet «U» og «XL» på P3. Programleder i diverse radio- og tv-programmer, blant annet «Golden Goal» på TV 2. Dj. Vokalist i bandet DDR. Standupkomiker. Har gitt ut to bøker sammen med Atle Antonsen – senest «Ny hylle på Prix». Sammen med Antonsen leder han også «Misjonen» på P4.  
Aktuell Årets standupartist i 2015. Erstattet sist høst Knut Nærum i «Nytt på nytt».

– Hvor ble det av janteloven? Er den bare kastet bort?

Johan Golden gjør det han kan best i livet: å sitte på kafé og snakke om ting som irriterer ham.  

– Den amerikanske holdningen om at alle kan gjøre alt, har gått for langt. Hva skjedde med å spørre seg selv om man vet noe om dette, tenke seg litt om før du mener noe? Når ble alle mennesker eksperter?  

Han spytter snart ut ordet blogg, som om det var en bedervet matbit.

– Se, jeg tør å ta bilde av min uperfekte kropp, se hvor snill og kul jeg er. Eller en rørlegger som mener han har fasiten om integrering, ikke bare på det lille stedet han bor, men generelt. Eller folk som slår fast at steinalder-dietten er så bra. Hvorfor? For det gikk jo så bra i steinalderen. De som har studert faget, blir bare avfeid, for å ha en agenda.

Selv er Golden profesjonell pratmaker uten utdannelse. Irritasjoner er hans oppkomme. Observasjoner hans metode. For eksempel i en garderobe, der sidemannen tar på seg sokkene før underbuksen, gjerne i stående, fremoverlent stilling, med baken faretruende nær for eksempel Golden.

– Så irriterer jo religion meg.

– Hva da?

– Alt. Det har kommet inn en holdning nå om at vi må forstå all religion. Generell religionskritikk virker å være ut. Den gode, gamle «det er dust å være religiøs» funker ikke lenger. Kanskje er det frykten for islam. Nordmenn gifter seg i kirken, men sier at de har tenkt å be han presten ikke å snakke så mye om Gud og sånn. 

Fakta:

12 Tette

1. Leser daglig Veldig mye nyheter og arseblog.com for min daglige dose Arsenal-oppdateringer. I sesong også vpn.no (Vålerenga på nett).
2. Ser på Mye film og serier. Og nyheter. Og litt drit på noen kanaler langt ut i rekken, når jeg egentlig burde ha lagt meg.
3. Hører på NRK Alltid Nyheter på radio, pluss DJ Friendly på P3 (ikke ta ham av luften, please). Musikk så ofte jeg har mulighet.
4. Favorittbok Tøft å velge mellom «Statsråd vant spekeskinke» og «Ny hylle på Prix». Usikker på hvilken som har vært viktigst for landet.
5. Favorittduppeditt Hodetelefonene mine.
6. Favorittnettsted arseblog.com og dustygroove.com.
7. Kjører Så lite som mulig, med mindre det er sommer og jeg kan kjøre motorsykkel. Da blir det mest mulig.
8. Skulle bli som 12-åring Astronaut, ambassadør og fotballproff. Altså alle tre samtidig.
9. Redd for Ikke finne glede i noe lenger.
10. Tror på Ungdommen.
11. God til Å huske ting.
12. Dårlig til Mye. Veldig mye.

 

Gøy som verdi

Johan Golden er en underlig blanding av dannelse og rølp. Røtter fra en herregård i Halden og en øy i Karibien. En skarp silkeramp fra Kjelsås som har levd av å ha det gøy med kompiser. I 2015 ble han kåret til årets standupartist, og han ble voksen. Fast mann i nasjonens mest populære humorprogram. «Å nei, skal Knut slutte?» skal ha vært den første kommentaren fra Goldens egen mor, mens Aftenposten skrev at nyheten utløste en massiv bølge av sorg, sinne og vantro.

– Jeg fikk vite det tidlig, det er jeg glad for, slik at jeg kunne begynne å forberede meg. Det er en nøkkel for meg i alt jeg gjør. Jeg kan bli ødeleggende nervøs hvis jeg ikke er godt forberedt. Men, det er bare en jobb. Som må gjøres. Men det er bare et teve-program.

Han legger et ironisk, muligens foraktfullt, trykk på de siste ordene. 

– Jeg fikk anmeldelse i avisen – på ansettelsen. Dette var noe som aviskommentatorer måtte mene noe om. Jeg har vel kjent litt mer på det enn en hvilken som helst annen jobb.  

Nå er de fleste enige om at denne Golden er langt bedre enn man kunne frykte. Selv kan han savne å lage «Golden Goal» med Henrik Elvestad, det rufsete sportsprogrammet som gikk i 17 sesonger.

– Å ha det gøy har kanskje vært den viktigste verdien i livet mitt, slik andre folk har trygghet, fart og spenning, familie. Å komme seg i situasjoner hvor det er gøy. Som å sitte og prate piss, med kompiser. Skal jeg vekte mellom en kul jobb og kule folk, mener jeg det siste betyr 90 prosent. Jeg er god til å prate om ting, dårlig til å gjøre ting. Vet ikke hvor mange ganger jeg har diskutert med to kompiser om vi skal gå over Grønland på ski. Det er ingen av oss som har hatt ski på bena, og alle vet at dette er noe vi aldri kommer til å gjøre. Men ved å prate om det, så opplever man det lite grann.

– Blir det mindre gøy når man blir eldre?

– Det går nedover, ja. Det kommer inn andre, fine ting i livet, men de er ikke like preget av det gøye. Plutselig setter man pris på å gå seg en lang tur, liksom. Hvem faen gjør det når du er 17? Gå ut, og gå ni mil. Nå er jeg 41, og jeg begynner allerede å like lufteturen bort til bussen.

Han har en mormor på 94 som løser kryssord, han satser på å holde hjernen gående en stund til. Men det er få komikere over 50, og de som finnes, er påfallende opptatt av å klage på yngre kolleger.

– Problemet er jo at man blir så jævla kjedelig.

Golden får et tomt blikk bak de mørke brillene.

– Jeg tror lærere holder seg unge til sinns, fordi de har kontakt med mange mennesker. Man blir jo gjerne mer og mer misantrop med årene, man har sett så mange duster, blitt eksponert for idioter over en lang periode. Til slutt orker du ikke mer og trekker deg tilbake. Men da blir du gammal, i huet.

Det går an å kjempe imot, sier Golden. Derfor vandrer han ofte fra Sagene til Grünerløkka, der det finnes mennesker, øl og Arsenal-kamper.

– Veien fra fornøyd til sur hjemme, den er kort. Hvis naboen begynner å kutte et tre, så er det jævlig viktig. En liten lyd som ikke var der igår. Man må tvinge seg ut av og til. Eller så får man ta den helt ut, flytte opp i fjellet eller ut på en øy, alene.

Makkeren. Atle Antonsen og Johan Golden er som et gammelt ektepar. <font color="#b9b1b1">Foto: Stand Up Norge </font>

 

Store planer

Selv har Golden planer om å bo i London ett år og se alle fotballkamper han klarer. Ideen henger sammen med en av hans andre, konstante planer, den om å bli milliardær av å finne på noe virkelig stort.

– En av ideene, kanskje nummer 43, bestemte jeg meg for å gjøre noe med. Fikk tak i investorer og greier. Så sto det en notis i Dagbladet om et finsk selskap som hadde startet akkurat det samme. Jeg kjøpte aksjer i Ericsson, dagen etter falt kursen med 98 prosent. Bundet renten på syv prosent har jeg gjort. 

Ikke at han ville gjort så mye annerledes om han ble rik. Det eneste han kommer på, er at han ville fløyet mer business class. Takker nei til reklamejobber gjør han allerede.

– Det er forfengelighet. Jeg synes det er så dølt. Nedrig. Det skal sies at jeg har ikke behøvd. En dag står jeg vel der med en Toro-pose og snakker om en jævlig god skysaus.

Golden legger inn en snus.

– Jeg har alltid hatt store problemer med å engasjere meg i det som ikke interesser meg. På skolen hadde jeg topp karakterer i de fagene som var interessante, og dertil elendige i fag jeg ikke syntes var noe gøyale.

Til hans mors, språkprofessorens, fortvilelse ble det ingen studier på sønnen. Han utsatte lesing til ex.phil. helt til kvelden før eksamen. Da skulle han låne leiligheten til en kompis, for å lese i fred. Det inngikk ikke i planen at det var et pokerlag i leiligheten den kvelden. Etter fem minutter fant Golden ut at han kunne være med litt mens han leste. Han møtte på eksamen og fikk dårligste ståkarakter, 4.0.

– Din parhest Atle Antonsen mener du er litt makelig anlagt?

Golden blir taus noen sekunder.

– Ja, i hvert fall i forhold til ham, som er bondsk anlagt og trives med å bygge stakittgjerde på hytta. Det jeg jobber med, tar jeg seriøst. Men da passer jeg også på å ikke ha noe annet å gjøre. Hverdagslige ting synes jeg er så kjedelig. Jeg kan gå veldig langt hvis jeg har lyst på en pils, jeg går ikke like langt for å få tak i oppvaskmiddel.

Så er da også Golden genetisk disponert for et liv i hengekøye, suttende på tropiske frukter.   

– Den klassiske oppfatningen er at alt er så slapt i Karibien. Jo, ting er laidback, men fiskerne står opp halv fem hver dag og leverer fisken på markedet klokken åtte. Så er det selvfølgelig rett ut og spille domino og drikke rom etterpå. Men folk jobber hardt, ikke minst på sukkerrørplantasjene.

Goldens karibiske far er ernæringsfysiolog, med én kjepphest: Hold deg unna sukker. Noe som delvis kan forklares med at hans mor, altså Goldens bestemor, nådde en vekt på 230 kilo.

– Jeg husker en nyttårsaften da hun dekket på utover brystet sitt. Hun var Gilbert Grape-svær, men med et fantastisk humør. Lå inne på soverommet med et åpent vindu og dikterte alt som foregikk på gaten utenfor.

Johan Golden er et resultat av et lykkelig møte på et franskstudium i Montpellier. Han er født på Guadeloupe, og det hender han tenker på hva slags liv han ville hatt om foreldrene var blitt boende der.

– Jeg hadde i hvert fall ikke vært fisker. Jeg har ikke fått en eneste fisk i mitt liv. Og jeg har deltatt på NM i torskefiske i Lofoten. Gikk ut i en sjark. Med ekkolodd. En million fisk under båten, folk halte opp mengder torsk. Jeg fikk ikke napp engang.

Diktator. I Johans Goldens Norge blir det flått på riksvåpenet, og bøndene skal få dyrke kortreist cannabis. <font color="#b9b1b1">Foto: Stand Up Norge </font>

 

Diktatoren

Heldigvis bor Golden i et land der man kan leve av å tøyse i radio- og tv-studioer. Der folk gir hverandre bøker med en samling av latterlige saker fra lokalaviser («Obama fløy over Hamar»). Der folk kjøper billetter til 400 kroner for å høre vitser fra en scene. I halvannet år har Johan Golden reist Norge rundt med «Diktator». Siste forestilling gikk en lørdag før jul. Show nummer to for kvelden. På Gjøvik. Halvfullt. Det samme var publikum.

– Standup er et fascinerende håndverk hvor timing er sykt viktig. Jeg husker en vits i det forrige showet jeg hadde sammen med Atle Antonsen. Ett ord avgjorde alt. Sa jeg det litt feil, lo ingen. Sa jeg det riktig, syntes alle det var den morsomste vitsen i hele forestillingen. Derfor blir det sjelden gøy når folk på en fest skal gjenfortelle noe de har hørt på standup. Det er morsommere å se en sketsj av Monty Python enn å høre noen fortelle den. Det er morsommere å drømme drømmen sin enn å fortelle den til andre.

– Ofte.

Alltid, vil jeg si. «Du, jeg drømte noe rart i natt.» Hvis man hører seg selv si det, bør alarmklokken gå for et lite hysj til seg selv.

– Om du var blitt diktator, hva ville skjedd?

– Det ville blitt tatt en haug viktige avgjørelser. Beskjeder om at du får alt, dere får ingenting. Det hadde vært to hovedbiblioteker i Oslo for ti år siden. Intercitytog-linjene hadde vært ferdige, uten å diskutere Nordlandsbanen samtidig. Da vi bygget Bergensbanen, kostet det seks statsbudsjetter, sier Golden.  

Bruk av ukenummer ved inngåelse av avtaler ville blitt forbudt. Joggesko med tær ville blitt inndratt. Kunstformen pantomime ville røket ut.

– En eller annen fyr som skal late som han danser bak et speil. Hæ?

– Hva med Birkebeineren?

– De som har lyst til å beine rundt der akkurat på den dagen, skal få lov til det. Men maraton i byen ryker. Vi har skau, det er hyggeligere og sunnere å løpe der. 

I 2003 var Johan Golden statsministerkandidat for Det Politiske Parti, et parti uten egne saker og standpunkter. Alt skulle avgjøres ved folkeavstemninger og sms. Partiet fikk 0,8 prosent av stemmene, flere enn Kystpartiet.

– Vi fikk søyle i valgsendingen, ble kommentert av Geir Helljesen, det var målet. Dagfinn Lyngbø måtte trekke seg fra listen i Bergen, for han var redd for å bli valgt inn.

 

Annenhver dag

Berby herregård i Halden har vært i Golden-familiens eie siden 1891. Her bor ennå Goldens mormor, her drev oldemor, Alette Golden, husmorskole under krigen. Her deltar Golden hver romjul i stor juletrefest. Kompiser snakker om Berby-Johan, som oppstår nede på herregården. En mer konservativ Golden, opptatt av saltbøssenes plassering.

På Sagene er det løsere forhold. Men for å unngå en potensielt meget skjev fordeling, er hverdagens plikter strengt fordelt.

– Jeg leverer i barnehagen annenhver morgen. Uansett. Henter annenhver dag, har følgegruppe annenhver gang, lager middag annenhver dag. Irriterende, men du har i hvert fall noe å forholde deg til.

– Det sies at du er en streng far?

– Tjaaaa ... På noen områder. Leggetider er det greit å ha under kontroll. Visse ting er jeg ikke noe glad i. Drittunge-takter. Og når resten av dagen er ett hundre prosent kaos, med hopping på bordet, så liker jeg å ha det relativt stille og rolig når vi sitter og spiser. Men det har resultert i at han ene ikke spiser.

Det hender at familiefaren går og setter seg ute i bilen.

– I stua er anlegget koblet opp mot tv, okkupert av unger. Jeg har funnet meg selv sittende ute i bilen og drikke kaffe og høre på musikk.

Les også:
Restauranter: God bydelsrestaurant på vei i hundene.

Vin: Hun lager noen av Spanias mest ikoniske viner.

Ukens «Lunch»: Block Watne på tyrolersyre.

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk