– Vi må ha større ambisjoner enn å bli et nachspiel som krangler om regningen!

Tekst

Vil du få varsel hver gang Hugo Lauritz Jenssen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
Oslo

Marianne Eikvåg Groth er statssekretær ved Statsministerens kontor og Høyres best bevarte hemmelighet.

Briskeby, 1989. Noe helt utrolig er i ferd med å skje, natten mellom 9. og 10. november. I en leilighet mellom brannstasjonen og Uranienborg kirke våker hele familien Groth. Tv-apparatet står på dag og natt. Berlinmuren revner plutselig, overkravles, opphører å være mur, det kommunistiske DDR-regimet går under på et blunk. Så rakner hele den gamle verdensordenen. Jernteppet slites i filler.

Marianne Eikvåg Groth er åtte år. Hun forstår at dette er en eksepsjonell hendelse, at det skjer i hennes tid.

– Jeg kunne ikke skjønne at ikke alle de andre i klassen min også så på tv nesten døgnet rundt i lang tid. Jeg var så full av følelser. Men de andre på skolen var liksom ikke helt med. Det som hendte den gang, formet meg. Jeg blir aldri ferdig med det, sier Groth.

Et bråmodent politisk dyr var født.

Fakta: Marianne Eikvåg Groth

Født: 1981.

Sivilstatus: Gift med Fredrik Norman, to barn.

Stilling: Statssekretær på Statsministerens kontor (SMK).

Bakgrunn: Bachelor fra UiO, religionshistorie, sosiologi (påbegynt mastergrad). Byrådssekretær i Oslo, ansatt i Oslo Høyre for å hjelpe Fabian Stang med valgkampen i 2007. Kommunikasjonsrådgiver i JKL. Næringspolitisk direktør i Terra Alliansen, senere Eika Gruppen.

Aktuell: Trolig den mest usynlige av statsminister Erna Solbergs strateger. Valget 11. september avgjør om Groth må finne seg en ny jobb.

– Jeg vokste opp på Briskeby. Du kom ikke så langt med å fortelle oss fra Briskeby at vi var fra Frogner. Vi har jo en klar fornemmelse av bygdesamfunn i Oslo.

Star Trek

Etter å ha passert to kontrollposter bak pansersikkert glass, sluses besøkende til Statsministerens kontor inn gjennom roterende kapseldører som ikke ville gjort skam på noen science fiction-filmkulisse.

– Her blir man teleportert! Det kan jo – i teorien – gjøres. Men da står jeg ikke her i heisen sammen med deg, men med en eksakt replika av deg. Originalen destrueres.

Marianne Eikvåg Groth smiler ekstatisk, nesten sardonisk. Så leder hun an gjennom korridorene, i full fart selvsagt, og det er visst lunsjtid, salatskåler står oppmarsjert, der sitter Erna Solberg i noe som trolig er et uformelt krigsråd foran denne ukens budsjettkonferanse og den pågående valgkampen. Videre, videre, gjennom et labyrintisk landskap til kontoret med Groths navn på. På veggen henger en blå t-skjorte, påtrykket ett ord i majuskler: «BONDE». Det er ikke en ironisk installasjon, men et kjært minne fra tiden med Eika-bankene – en stor del av norske bønders bankforbindelse.

– Har du et aktivt forhold til sci-fi?

– Nei, nei! Men jeg leser artikler om slike ting, det bor en liten naturfagnerd i meg. Og med dårlig tid hadde jo teleportering vært nyttig.

Etter samtalen på statsministerens vel bevoktede kontor kommer en kort epost fra Groth: «Lenker også til en artikkel om forskningen på partikkelteleportering, bare for å vise at jeg ikke er helt sprø.» CNN-artikkelen hun lenker til, starter med kaptein James T. Kirk i «Star Trek», som gjerne ga ordre om å bli teleportert fra overflaten på en eller annen planet opp til det ventende stjerneskipet USS «Enterprise». Nylig annonserte Kina at dets vitenskapsmenn hadde teleportert et objekt fra Jorden til en satellitt. Det dreide seg i virkeligheten bare om kvanteteleportering, noe som er en helt annen skål, svært enkelt sagt en slags kvantekopiering av et foton.

Kollisjonen

En fortelling kommer i en bisetning. Den er dramatisk. Stemmen signaliserer tydelig at dette vil hun ikke nærmere inn på. Hun forteller at da hun var liten, satt hun i en bil. Det smalt.

Det kunne gått helt galt.

– Jeg har alltid hatt respekt for det tonnet med stål, sier hun nøkternt.

Hun har aldri tatt sertifikat, men bedyrer at hvis hun en dag må det, skal hun da klare det.

AKP-spøkelser

I det tørre, men særs viktige ukentlige kommunikeet «Offisielt fra statsråd», datert 17. juni i fjor, går det frem at hun denne dagen ble utnevnt til statssekretær på Statsministerens kontor. Hun meldte seg straks til tjeneste, men oppdaget at omtrent hele kontoret hadde tatt sommerferie. På egen hånd måtte hun sette seg inn i de massive arbeidsoppgavene som ventet. Omtrent samtidig hadde ektemannen fått jobb i Statoil i London, dit han ukependler. En tett vev av familie fungerer som bakkemannskap – paret har to små barn.

Ekte folk. Marianne Eikvåg Groth med ektefellen Fredrik Norman.

Ekte folk. Marianne Eikvåg Groth med ektefellen Fredrik Norman.

Noen hvisker at «hun er litt som Lille My i Tove Janssons Mummi-univers, men uten å være eitrende sinna». Temperament er noe helt annet, og det har visst Groth. En iboende hurtighet også. Hun virker fryktløs. Dette nesten usynlige maktmennesket toppet tidligere i vår Kapitals liste over nykommerne blant Norges mektigste kvinner, hun fikk tildelt 21. plass.

Håret er alltid satt opp på samme forunderlige måte. Tenk våkne stilikoner som Audrey Hepburn og Jacqueline Kennedy. Og hårmanker tøylet med knuter. Groth har sin egen variant. Kanskje er det ikke så rart, hun tilhører falangen av Høyres unge gamle, de som tok steget direkte ut av sandkassen og Hakkebakkeskogen og slukte konservative tenkere som Edmund Burke, Alexis de Tocqueville og Friedrich Hayek. De gutta der.

Hun ble en del av det ideologiske leirbålet rundt det liberalkonservative tidsskriftet Minerva og signerte flere artikler – også sammen med Torbjørn Røe Isaksen. Hun skrev blant annet at «velferdsstaten (...) tærer på individenes selvtillit, dømmeevne og lykkefølelse».

– Jeg har nok endret syn på hvor grensen går for hva staten kan og bør bidra med, sier hun.

– Men hvis noen tar alle beslutninger for deg, er det jo akkurat dette som skjer. Jeg er utrolig opptatt av at vi skal være sjefer i eget liv, også når vi er sårbare og trenger hjelp fra fellesskapet.

Hun er en tanke foroverbøyd, noen ville antydet en lut rygg, andre fremoverlent, som om hun alltid forbereder et angrep eller nettopp har eksplodert ut av en startblokk på en evig sprintetappe.

Hun utstråler et brennende engasjement og har utvilsomt et hode der det spinner raskt rundt.

– Jeg trente taekwondo i Njårdhallen da jeg ble smittet av kyssesyken – og måtte slutte å trene i en periode. Da tenkte jeg at nå var tiden endelig kommet for at jeg kunne engasjere meg politisk i Unge Høyre.

Jeg trente taekwondo i Njårdhallen da jeg ble smittet av kyssesyken – og måtte slutte å trene i en periode. Da tenkte jeg at nå var tiden endelig kommet for at jeg kunne engasjere meg politisk i Unge Høyre

Hun vokste opp i et hjem der politikk tilhørte middagsbordet på samme måte som poteter, pepper og salt. Foreldrene heter Eva og Lars.

– Fatter’n har åpenbart alltid vært Høyre-mann. Mutter’n har stemt flere forskjellige partier. Men de er veldig samfunnsengasjerte. Fatter’n har aldri arbeidet som politiker, men han var studentpolitiker. En av hans kjæreste eiendeler er en løpeseddel fra AKP (m-l) i glass og ramme, med hans navn, et nidskrift. Den handler bare om hvor fæl han er.

– Hva fikk deg til å ville være en del av politikken?

– Jeg hadde alltid sett det for meg, jeg hadde romantiske forestillinger om et politisk liv. Fatter’n fortalte om møter i Chateau Neuf der folk omtrent gikk løs på hverandre under debattene. Det var så mye trøkk i den salen. Jeg tenkte at bare jeg blir gammel nok, er det ikke noe annet jeg heller vil drive med enn politikk. Det var helt given. Det var i mitt hode en del av det å være ung, noe man bare måtte gjøre.

Hun sier at drivkraften fortsatt er den samme, men at det nå ikke bare handler om at det er gøy på politiske møter der folk skriker til hverandre og temperaturen er nær kokepunktet.

– Jeg har alltid hatt et behov for å skjønne hvordan denne samfunnsmaskinen virker. Kikke inn i maskinrommet. Det har alltid vært en greie for meg.

– Da må det være stas å sitte her?

– Det man skjønner, er at dette maskinrommet er fryktelig, fryktelig stort. Men, det er klart: Her er jeg inne i ett av maskinens hjertekamre.

Faren Lars skal senere supplere:

– Vi skjønte at hun engasjerte seg – veldig. Hvor mye fravær fra skolen hun hadde, forsto vi først da hun kom inn i Unge Høyres landsstyre. Hun er god til å ta utfordringer på strak arm.

Da Groth begynte i JKL, etter å ha vært byrådssekretær og assistert Fabian Stang i valgkampen, tenkte kollega Cecilie Ditlev-Simonsen, som i dag er partner i First House, at hun så ut som et gudsord fra landet, rett fra søndagsskolen. Men hun kritiserte gjerne kunder som hun syntes hadde håndtert en sak dårlig.

Fakta: 12 tette

1. Leser daglig: Epost, veldig mye epost.

2. Ser på: En film i ny og ne, henger ikke med på serier over tid.

3. Tror på: At det er mulig å gjøre ting bedre.

4. Favorittduppeditt: Du mener i tillegg til min syntetiske kroppsdel, telefonen?

5. Kjører: Kollektiv, har hverken bil eller lappen.

6. Skulle bli som 12-åring: Arkeolog.

7. Favorittbok: Ulike bøker til ulikt bruk. De som har gjort mest inntrykk på meg i voksen alder, er nok «The Big Short: Inside the Doomsday Machine» av Michael Lewis og «The Black Swan. The Impact of the Highly Improbable» av Nassim N. Taleb.

8. God til: Å få ting gjort.

9. Dårlig til: Å huske tall og detaljer, må alltid sjekke.

10. Redd for: At det gode samfunnet vårt skal møte endringer og utfordringer det ikke tåler. Strategisk overblikk, omstillingsevne og beredskap er vårt beste vern, både som individer og samfunn.

11. Kan ikke fordra: Dårlig logistikk.

12. Favorittnettsted: Akkurat nå er det pollofpolls.no.

– Hun er belest, men kan sludre om «Paradise Hotel». Og kan være rå på fest, sier Ditlev-Simonsen.

En kilde – plassert på Stortinget – sier at «hun kan ende opp hvor hun selv vil. Marianne er utrolig klok og ligger alltid fire skritt foran oss andre».

Skjult kraft

– Arbeidshypotesen vår er at du er regjeringens mest usynlig maktmenneske?

– Det får andre svare på. Men maktmenneske klinger ikke så pent, synes jeg.

– I norsk presse er du bare nevnt en håndfull ganger.

– Du har visst gravd dypt.

– Nei da. Det er jo gjort på et blunk. Ditt navn kommer opp i et drøyt snes artikler.

– Det kan nok henge sammen med at jeg i mange år har arbeidet utenfor politikken, litt under radaren.

Første gang hun løftet sin stemme i pressen, var hun ni år. Hun og en venninne ble intervjuet av Aftenposten om musikk. Marianne slo fast at «A-ha ble fortere berømt i utlandet fordi de synger på engelsk». Avisen skriver at Marianne har spilt sopranblokkfløyte i to år etter skoletid ved Uranienborg skole. «Fint å ligge foran, for jeg slapp hjemmeleksene da resten av klassen begynte med blokkfløyte.»

Den neste gangen hun dukker opp i pressen, er i 1996. Hun går nå i niende klasse og blir intervjuet av et ungdomsbilag til Teknisk Ukeblad. Hun erklærer at «det gjelder å få gode karakterer». Men erkjenner at språkøret er elendig, så hun vil ta hva som helst annet. Hun har sans for det matematiske. Men sier at «dyr er kjedelig. Planter også. Hvem er det som interesserer seg for hva markmusa spiser om vinteren, da?»

Nå er det valgkamp i riket. Partier over og under sperregrensen kaver. Alle ser ut til å streve, denne uken gjaldt det særlig Jonas Gahr Støres Arbeiderpartiet og Venstre. Du blir raskt overfalt av Høyres propaganda hvis du beveger deg ut på nettet.

«En liten naturfagnerd». 15-årige Marianne Eikvåg Groth (nummer to fra høyre) og skolekamerater blir intervjuet om fremtiden av Teknisk Ukeblad i 1996.

«En liten naturfagnerd». 15-årige Marianne Eikvåg Groth (nummer to fra høyre) og skolekamerater blir intervjuet om fremtiden av Teknisk Ukeblad i 1996.

Marianne Eikvåg Groth har ingen fremskutte – synlige – oppgaver i det fragmenterte slagfeltet. Her er det bleke tilløp til verdidebatt, med og uten korsbærer Sylvi Listhaug, her er Harald Eias teori om at de rause velferdsgodene er snubletråder for kvinner på vei mot direktørkontorene, skjærmysler om formuesskatt, vannscooterbataljer, mulige drittpakker.

– Listhaug og dette evige maset om norske verdier?

– Folk engasjerer seg i det de er opptatt av. For min del er jeg ikke så veldig opptatt av det. Norske verdier lever i beste velgående. Vi har et samfunn preget av respekt og likestilling. At andre tar den debatten, er bra, sier hun diplomatisk.

– Venstresiden okker seg over velferdsprofitører?

– Det er et provoserende begrep! Kvinneyrker skal man liksom bare drive med ut fra sin godhet – ikke for å kunne tjene penger på det.

Streken

Det første året som statssekretær har nasjonal transportplan tatt mest tid, denne svimlende kostbare to do-listen som strekker seg fra 2018 til 2029 og har en pris på 1064 milliarder kroner. Kommunereformen har også krevd sitt.

– God, felles infrastruktur er utrolig viktig for et moderne samfunn, for verdiskapingen, for at folk skal kunne bo i hele landet. Det har vært en voldsom teknologisk utvikling på dette feltet. Det skjer så fort og er utrolig spennende. Vi planlegger veier for fremtiden, men vi vet jo strengt tatt ikke hvordan kjøretøyene vil være.

Groth sier at fellesskapsløsninger i størst mulig grad må være frivillige.

– Å finne løsninger i fellesskap er en egenskap vi mennesker har. Det er sånn vi er skrudd sammen. Men det må ikke bety at alle skal ha det likt. Folk må få bestemme i sitt eget liv. Det finnes ingen fasit for hvor grensen går mellom fellesskap og frihet. Men er man ikke opptatt av balansegangen, ender man opp med et menneskefiendtlig system. Historien er full av eksempler på det.

– Hvor går den store streken i norsk politikk?

– Akkurat nå handler det om synet på utviklingen av samfunnet. Om du har et statisk syn og tror det er et nullsumspill, eller om det er en mer dynamisk prosess. Om politiske beslutninger faktisk kan bidra til at vi skaper større verdier, slik at vi alle kan få det bedre, eller om politikkens eneste oppgave er å fordele byrdene. Vi må ha større ambisjoner enn å bli et nachspiel som krangler om regningen!

Hun skyter inn:

– Alle jenter har en eller annen gang i livet opplevd fyren som har forsøkt å psyke deg inn i et forhold med å fortelle deg at du ikke er god nok, at bare jeg kan redde deg. Når jeg hører den argumentasjonen brukt i politikken, blir jeg bare oppgitt. Sånne fyrer krever mye og bidrar lite – det gjelder å holde seg unna.

(Vilkår)

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk