Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

Lærte norsk av tekst-tv

Tekst

Mani Hussaini er asylsøkeren som har tatt over AUF.

Fakta: Mani Hussain

Alder: 27
Familie: Samboer.
Yrkesbakgrunn: Bachelor i statsvitenskap, er mastergradstudent i teknologi, innovasjon og kunnskap ved Universitetet i Oslo.
Aktuell: Valgt til ny leder for AUF etter Eskil Pedersen.

Alle disse asylmottakene, han husker lukten av dem.

– Jeg kan fortsatt se for meg blikket til mamma. Det er noen lukter som sitter, som du aldri glemmer. Hun sendte broren min og meg for å kjøpe grønnsåpe. Det var fem kilometer å gå til butikken, det var i november, vi snakket ikke ett ord norsk.

Mani Hussaini står i enden av det altfor smale kontoret, foran vinduet som vender ut mot Youngstorget, mot Regjeringskvartalet, mot Folkets hus. 

– Hun vaska vegger og tak og alt for at vi kunne sove der. Lukten av grønnsåpe minner meg fortsatt om asylmottak.

Han smiler.

– Mamma vaska som faen.

 

Partiet salt

Lokalene til AUF ser ut som om de er hentet fra en gammel norsk film om et politisk ungdomsparti. Det er passe rotete, flyter av halvtomme kaffekopper med partilogoer, noen har skrevet noe på den ene veggen.

– Det som er viktig for meg er at jeg ikke er i politikken for å få posisjoner, da hadde jeg aldri sittet her nå, sier Hussaini og setter seg.

– Det sier vel alle politikere?

– Joda, men jeg mener det. Mitt politiske mål er å avskaffe fattigdom, stanse klimaendringene og fred i verden. Det er mitt mål, ass.

– Det var jo beskjedent.

– Jeg vet det er ganske heftig, men den dagen jeg ligger og skal dø, vil jeg føle jeg har gjort verden litt bedre.

Han nikker til blomsterpotten på pulten. Orkideen må ha dødd for mange uker siden. Da Mani var fem, solgte faren familiens parfymebutikk og kjøpte en større blomsterforretning. De kalte butikken «Manis blomster» etter eldstesønnen.

– Som det står i denne boka, skal vi være partiets salt, sier han og klapper på en stor rød bok foran seg om AUFs historie av Terje Halvorsen. «Partiets salt» står det i store hvite bokstaver på omslaget.

– Har du lest den?

– Ikke hele.

– Har du lest noe?

– Eh... Jeg bruker den som referanse.

EN VILJE. –Jeg tror ikke min familie skiller seg fra andre flyktninger. Det handler bare om vilje, sier Mani. Her sammen med far hjemme i Syria. <font color=

EN VILJE. –Jeg tror ikke min familie skiller seg fra andre flyktninger. Det handler bare om vilje, sier Mani. Her sammen med far hjemme i Syria. <font color="#6d6e70">Foto: privat</font>

Flukten

Hva får en 11-åring egentlig med seg? Moren holdt ham hardt i hånden på flyplassen, stiv i blikket. De hadde pakket det lille de kunne, og far oppførte seg rart, han delte ut penger til forskjellige mennesker i uniform. Da han skulle vise frem passene, la han en stor bunke med sedler inni og skjøv det over disken. Og skjorten hans, han var helt våt av svette. Et eller annet sted i luften mellom Damaskus og Aten, kom faren bort til ham. «Etterretningspolitiet har vært etter meg», sa han, «alt det jeg har gjort hjemme er ulovlig». Og etterpå har minnene falt på plass, hektet seg sammen: Rommet i huset der det var bokhyller langs alle veggene, der det luktet sigar og whisky, der farens venner kom for å snakke sammen, der en skrivemaskin trommet takten til barndommen hans. En av de første tingene han husker er at han ligger ved farens side mens han skriver. Lukten av papiret, lyden av bokstavene. I skjul utga faren ulovlige bøker om kurdisk språk og historie, han samlet kurdiske eventyr, han var politisk engasjert.

Og en dag, da Mani var 11, dukket han plutselig opp på skolen for å hente ham.

 

Et paradoks

Et transittmottak nord for Uppsala. Det er der det starter. Mor, far, lillesøster, lillebror. Det er kaldt og mørkt og tomt for mennesker. I Sverige blir de nektet opphold, familien flykter videre til Norge, er innom fire asylmottak, det går måneder, år. Bærum, Asker, Stord, Haugesund.

– En ting du må huske, sier Hussaini.

Han har pelt vekk alle banan-sjokoladene fra en Twist-pose, de ligger i en liten haug på det hvite kontorbordet.

– Er at mange kommer til Norge med mye mer dramatiske historier enn meg. Det er et paradoks, men forskjellen mellom rik og fattig synes også på måten man har flyktet på. Vi kunne ta fly. Mange bruker pengene sine på å ligge under en trailer.

Det henger et teppe på veggen. Han trekker på skuldrene.

– Vi levde veldig fint i Syria, hadde god råd, en rik bestefar og vi gikk på fine, kristne privatskoler. Å gå fra det til å leve på et asylmottak uten noe som helst… Fra å alltid ha et bord med masse mat til avslag i Sverige og fattigdom i Norge… Etterhvert føler du at livet bare er nedturer. Jeg måtte hele tiden prøve å finne nye venner, lære nye språk og nye dialekter. Man blir litt ADHD-kid av å være asylmottaksbarn, sier Hussaini og trekker pusten dypt.

– Men mest av alt husker jeg at jeg hadde denne irritasjonen: «Når faen skal livet mitt begynne?»

Det er stemmer fra kontorene rundt ham, fra gangen utenfor.

– Du ble en tilpasningsdyktig gutt?

– Ja, jeg vet hvordan jeg skal få folk til å like meg. Hvordan å bli kjent med mennesker. Men samtidig er jeg blitt redd for å planlegge for langt frem i tid, for å si høyt at «her blir jeg». Kjæresten min og jeg har vært sammen i syv og et halvt år, jeg sier syv og en halv måned for ikke å få helt noia.

– Hvordan møtte du henne?

– Veronica? På bygdefest.

– Bygdefest?

– Ja, et sånt grendehus. Jeg så på henne og så kom hun bort og stilte meg to spørsmål: «Har du lappen?». Jeg sa «ja». «Har du bil?». Jeg sa «ja». Så begynte vi å kline. Det er sånn det funker på landet.

Han gliser, bretter opp ermene på ola-skjorten.

– Det var en råtten bil. Jeg brukte alle pengene mine på å fikse den. Men det var nok.

IKKE RELIGIØS. –Vi er ikke religiøse, men feirer både jul og eid. Etter hvert har mamma blitt ganske rå på å lage ribbe også, forteller Hussaini. <font color=

IKKE RELIGIØS. –Vi er ikke religiøse, men feirer både jul og eid. Etter hvert har mamma blitt ganske rå på å lage ribbe også, forteller Hussaini. <font color="#6d6e70">Foto: privat</font>

Lukten av opphold

De hadde gått hver eneste dag og ventet på et brev. Dette var i Haugesund. Hver dag det samme spørsmålet, det samme svaret. Det skulle gå halvannet år før de fikk svar fra norske myndigheter.

– Du vet hvordan du kan kjenne på et rom at noe er annerledes? Jeg merket det i det jeg kom inn døra hjemme, luktet det. Pappa hadde tatt på seg parfyme. Han ville aldri gjort det midt på dagen. Da visste jeg det med en gang, at vi hadde fått oppholdstillatelse.

Ansiktet hans springer ut i et stort smil.

– Vi er en familie som er veldig opptatt av parfyme, sier han og retter på haugen med sjokoladebiter.

– Kenzo, den bølgete flaska, det er lukta til faren min. Før det luktet han Fahrenheit.

Da de kom til Norge, sa faren at de alle nå hadde tre mål: Lære språket, gjøre det bra på skolen og komme seg i arbeid. De oppsøkte biblioteker, svømmehaller, forsøkte å snakke med folk.  

– I familieråd ble vi enige om at vi skulle se på Dagsrevyen for å lære språket. Du vet, tekst-tv side 777. Da kunne vi lese også. Hele familien satt sånn hver kveld og prøvde å lære norsk.

I oktober ifjor, da valgkomiteen hadde innstilt ham som ny leder, da han ble trampeklampet inn, satt han der selv i Dagsrevyen-studioet. Tilbakelent med svarte converse. Det var en seier i seg selv. Hjemme i leiligheten hans hadde hele familien samlet seg for å feire. I dag jobber foreldrene hans som lærere, småsøsknene tar høyere utdannelse, ingen bruker tekst-tv.

– Tenker du at norsk er førstespråket ditt?

– Det er det språket jeg drømmer på, da er det mitt førstespråk. Jeg vet det, for jeg har drømt på andre språk.

Helt siden han var liten har han hatt dette tilbakevendende marerittet: Det er en flokk med elefanter som løper etter ham, jager ham så bakken rister under beina og han løper og løper, men han er ikke rask nok. Til slutt tramper de ham i hjel.

– Elefanter?

– Elefanter, ja, som løper etter meg. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg har alltid vært redd for dyr. Da jeg var ti, var jeg inne i en forlatt, gammel bygning i Syria med vennegjengen for å smugrøyke. Det lå en hund der inne i mørket som jeg tråkket på halen. Den beit meg.

 

Starten på livet

Du må kunne pakke alt du eier på en time. Du må være klar til å slippe alt og flykte. Du må kunne hente barna dine på skolen en dag og forsvinne for alltid. Bak døren står en eller annen støvete sosialpolitisk pris forgjengeren hans må ha mottatt for noen år siden, plaketten er på spansk.

– Jeg pakker fortsatt fort. Det er sånt man lærer seg. Men Norge er mitt hjemland, jeg er norsk, jeg hører til her. Det er verdier du har som nordmann som jeg har levd med de siste 15 årene, som jeg ikke klarer ikke å vende meg av med. Respekten for andre mennesker, at kvinner er verdt like mye som menn, sånne ting. Da jeg kom hit og så kvinnelige ledere, så...

Han blåser ut i luften med en tynn plystrelyd.

– Jeg tror ikke jeg noensinne kan reise tilbake til Syria, det går ikke, dette er mitt verdisett nå. Og det at jeg er leder i AUF, viser at hvem som helst har muligheten til å delta i demokratiet. Jeg har vært heldig, men jeg er det i et samfunn som legger til rette for meg, som gir alle muligheter. At søsknene mine og jeg kunne gå på skole uten å betale for det, ta høyere utdannelse, det var helt sykt. Jeg trodde det nesten ikke. Det var det som drev meg til politikken også: Er det virkelig sant at jeg kan levere et forslag som blir debatter på ordentlig, som blir norsk politikk? Det er… Det er utrolig, sier Hussaini og svelger.

Han høres ut som om han leser fra en 17. mai-tale nå. Da oppholdstillatelsen var innvilget, ønsket familien seg til Østlandet. Det ble Årnes kommune. De fikk noen startpenger.

– Det må du også skjønne, sier Hussaini og river papiret av en kjærlighet på pinne, blir alvorlig. 

– Da du åpnet øynene dine hjemme hos deg, var det til møbler som var ferdigskrudde, til ting som var dine. For meg var det en ny start hele tiden. Overalt. Jeg spurte mamma hvorfor hun gadd å bry seg om å ta vare på disse tingene når de ikke var våre: «Hvorfor vasker du og rydder i alle disse leilighetene? Det er ikke sikkert vi er her om en uke».

Han putter kjærligheten i munnen.

– Da vi kom til Årnes, skeiet vi helt ut. Vi brukte alle pengene på Ikea. Møblene kom i en container, det var altfor mye og jeg måtte skru alt sammen og det var… Fantastisk.

– Fordi møblene var…?

– Starten på livet.

 

Hjerterom

Det banker på døren. En ung jente spør om de fortsatt skal ha fest på fredag. Hussaini nikker, labber ut for å hente mer kaffe i et krus med AUF-logoen. I avisene har han lovet å gjøre Arbeiderpartiet «rødere og grønnere». Nå kjemper han mot krefter i eget parti som vil flytte oljeboringen etter den krypende iskanten i nord.

– Argumentasjonen er ufullstendig og teit.

– Teit?

– Ja. Hvorfor tror du iskanten har flyttet seg? Jo, på grunn av menneskeskapte klimaendringer. I en tid med lave oljepriser og politikere som snakker om grønn omstilling, bør vi se etter andre løsninger enn å bore etter olje i våre mest sårbare områder.

Han leter etter en oppvaskbørste.

– Hvordan er det for en syrisk flyktning å representere et parti som fører «en streng og rettferdig asylpolitikk»?

– Det var vår tidligere partileder som sa det. Jeg tror de fleste i partiet står for en human asylpolitikk. Selv om Norge tok imot meg og jeg er takknemlig for det, så er jeg ikke for å åpne grensene våre på vidt gap. Men de som trenger beskyttelse bør få det.

– Da snakker du om mange mennesker.

– Jeg mener Norge kan og bør ta imot flere flyktninger enn vi gjør i dag. Libanon er på størrelse med Rogaland og har en million syriske flyktninger. Vi må vise litt mer hjerterom i en situasjon som er ekstraordinær.

– Det ser ut som hjerterommet dør i realpolitikken.

– Ikke mitt.

Fakta: 12 tette

1. Leser daglig DN, Klassekampen, sosiale medier og nettaviser.
2. Ser på «Simpsons», «Paradise Hotel» og «House of Cards».
3. Tror på En bedre og mer rettferdig verden, men ingen gud.
4. Hører på Alt fra Ole Ivars til Avicii.
5. Favorittbok «Alkymisten».
6. Favorittnettsted YouTube.com.
7. Kjører T-bane.
8. God til Å spre god stemning.
9. Dårlig til Å tape .
10. Skulle bli som 12-åring Tannlege.
11. Kan ikke fordra Insekter, krypdyr og politikere som skifter politisk standpunkt etter vindretningen.
12. Redd for Mørket og konsekvensene som vil komme av fire års manglende ambisjoner for klimaet.

Utsikt

Utenfor vinduet i det smale kontoret, breier Youngstorget seg. Høyblokka er fortsatt bare et skall.

– 22. juli en del av vår historie. Det er den svarteste dagen, men vi har aldri vært så sterke som vi er nå, vi er over 14.000 medlemmer.

Den dagen var han i Dubai, jobbet ved den norske ambassaden. Broren ringte og sa han var i sikkerhet. Så ringte Hussaini til kjæresten og så var det ikke noen flere telefoner å ta. Alle vennene hans på Utøya var i sikkerhet.

– Det hender fortsatt at jeg lukker øynene og ser alt for meg. Jeg kjenner øya, jeg ser kompisene mine gjemme seg, jeg ser dem løpe, jeg ser dem bli drept. På en måte føler jeg at jeg var der med dem og så tenker jeg – så mange ganger har jeg tenkt dette – at hadde jeg vært der, kunne jeg kanskje stanset det. Jeg kunne slått ham ned.

Han står som en silhuett mot vinduet.

– Det er vel mange som tenker sånn.  

 

Norge for nordmenn

Heisen utenfor kontorene er en gammel arbeider, den låser dørene trofast, rykker til og synker sakte. Da Hussaini ble innstilt som ny AUF-leder, satte en mann i Trøndelag seg ned og skrev på Facebook-siden til Stopp islamiseringen av Norge: «Valgkomiteen bør henrettes. Norske ungdommer uten ryggrad.»

– De folka der... De ser på hudfargen min, på håret mitt, på navnet mitt og så tenker de sitt om hva jeg liksom skal gjøre med landet deres. Hadde de møtt meg i et par minutter, ville de sett en helt vanlig ungdom som bryr seg om fotball, som får seg en utdannelse, som interesserer seg for politikk.

Heisen sakker farten.

– Det er ingenting spesielt ved meg.

Se også:
De uhørte: Aldri før har det vært lettere å spre musikken sin. Aldri før har det vært vanskeligere å slå gjennom som artist.

Restaurantguiden: Re-Naa er et gourmetperle i Stavanger. Man blir mett også.

Vin: Kevin Judd står bak New Zealands største hvitvin-suksess.

Les mer fra Magasinet her.

 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Dine data på DN

DN er en del av NHST Media Group AS, som nå er ansvarlig for håndtering av dine data på DN. Vi bruker informasjonskapsler og dine opplysninger for å gi deg en sikker og god brukeropplevelse. Vi analyserer bruk for å kunne forbedre NHSTs tjenester, og for å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.

Les mer Ok, jeg skjønner