Skrekkens teatersjef

Tekst

Tre innbilte hjerteinfarkt. Ansatte som syter. Beslutningsvegring. Og nå denne boikotten av Israel. Er det rart teatersjef Hanne Tømta har funnet seg en mental trener?

Fakta: HANNE TØMTA

Alder 45 år.

Sivilstatus Singel, mor til Georg (20).

Stilling Teatersjef ved Nationaltheatret.

Bakgrunn Romerike folkehøyskole, diplomstudent ved instruktørlinjen på St. Petersburg statlige teater. Omreisende instruktør i Norge, før hun i 2005 ble ansatt som teatersjef ved Rogaland Teater. I 2008 ble hun ansatt som sjef for landets største teater.

Aktuell En rekke skuespillere og teaterfolk har engasjert seg for å få Tømta til å boikotte det israelske nasjonalteateret, Habima, og avlyse det planlagte samarbeidsprosjektet «Terrorisms».

Historien om livet hennes burde startet slik: 21. august 1968. Sovjet invaderer Tsjekkoslovakia. Du kan høre demonstrantene rope, flaskene som knuser, uroen i folkemengden. Og denne lyden skal blande seg med hylene fra en fødestue på Røde Kors-klinikken like ved den sovjetiske ambassaden i Oslo. Det er en lang og smertefull fødsel, til slutt klarer legene å få trukket jentungen ut med tang. Hun skriker.

– Jeg har sett for meg at det kunne startet slik, men, for å si det sånn …

Teatersjef Hanne Tømta dytter en snus oppunder leppen.

– Ingen kommer noensinne til å lage en film om livet mitt.

 

BOIKOTT

Hun sjekker mobilen. 54 prosent batteri. Verdens varmeste sommer og lufteanlegget på kontoret er ødelagt.

– Det gjelder å ha flere tanker i hodet på én gang. Ingen er uberørt av en sommer der unger blir drept i krig, sier Tømta og rynker pannen.

Vinduene står på vidt gap, papirer ligger strødd overalt rundt kaffekopper og fuglestatuer og tyske teatermagasiner.

– Hvem er det vi straffer? Et opposisjonelt, radikalt teater. Uskyldige skuespillere. Et EU-finansiert prosjekt som setter søkelys på krig og terrorisme. Er det riktig å kutte samarbeidet med de kritiske røstene? Vi rammer feil. Og Israel slutter ikke å bombe av den grunn.

Hun lukker døren, vugger bortover gangen i den grå buksen fra igår og gullfargede ballerinasko. Det som skulle bli starten på Ibsen-festivalen, har i stedet handlet om Gaza-konflikten og ulovlige israelske bosetninger. En underskriftskampanje blant norske teaterkunstnere har samlet over 800 signaturer i protest mot Nationaltheatrets rolle i prosjektet «Terrorisms» og samarbeidet med det israelske statsteateret Habima. Motstanderne roper på boikott.

– Teateret spiller i en av de ulovlige israelske bosetningene på Vestbredden.

– Ja, de blir presset til det, men vi har som betingelse at ingen av forestillingene kan spilles der. Det er ikke tema en gang. Hvis de ikke kan garantere det, er vi ikke med lenger.

– Så ingen norske skuespillere vil spille der?

– Nei, og ingen andre heller, om vi får det som vi vil.

– Det er du som bestemmer om det blir boikott?

– Ja, det tror jeg. Vi får se, det er ansattemøter til uken.

Ned de gamle trappene, ut i solen. Hun trekker på et nett som subber bakken.

– Du har ikke tro på effekten av kulturboikott?

– Jeg har ikke vært med på sånt. Når var Sør-Afrika-boikotten, hvilket år var det? Jeg har ingen erfaring med det. Men altså …

Kelneren på Theatercaféen lurer på om hun skal ha bobler, Tømta takker nei, synker ned i stolen og blir sittende og se på teaterbygningen hennes over gaten.

– Jeg er ikke politiker. Politikk er kompromisser. Og kompromisser er det verste som finnes.

TOSPANN. Sønnen Georg har vokst opp med hurtigmat og en travel mamma i Russland og Oslo. Faren, Victor, bor også i Norge, og både Hanne Tømta og Georg snakker flytende russisk.<font color="#b9b1b1">Foto: Privat</font>

TOSPANN. Sønnen Georg har vokst opp med hurtigmat og en travel mamma i Russland og Oslo. Faren, Victor, bor også i Norge, og både Hanne Tømta og Georg snakker flytende russisk.<font color="#b9b1b1">Foto: Privat</font>

RUSSISK SKOLE

Det står en mann på togstasjonen. Hun er 25 år. Historien kan starte her i stedet. Toget til Stockholm, ferge til Helsinki, nytt tog til St. Petersburg. Og der står det en mann i februarkulden. Som én av 11 studenter kom Hanne inn ved den høyt anerkjente regilinjen i St. Petersburg i 1993. Hun var den eneste som ikke var russisk, og på sitt kull den eneste som ikke hadde vokst opp med et knallhardt russisk skolesystem. Men hun hadde russisk grunnfag, og hun skulle få bo i leiligheten til journalist Åsne Seierstad, som akkurat denne dagen var bortreist og hadde sendt en kamerat i stedet, en mann utstyrt med en strektegning av Hanne.

– Han fulgte meg til leiligheten. Han hadde humor og galskap, og han var irriterende kjekk og det var kaldt ute, jeg hadde noen nøkler som jeg ikke helt forsto, så jeg turte ikke gå ut i frykt for aldri å komme inn igjen. Jeg satt bare inne i den leiligheten og drakk te og spiste kjeks. Og så ble jeg kjent med Victor. Og så, ja, så ble jeg gravid etterhvert.

– Og du giftet deg noen få måneder etter at du gikk av toget?

 – Ja. Det var ikke spesielt romantisk. Han sa: «Vi skal ikke gifte oss, da?» Det er vel den gangen i livet at jeg har såret mine foreldre mest. Jeg tenkte at det ikke var så voldsomt å skulle gifte seg. Så ble vi skilt igjen ganske fort. Det var et veldig nederlag den sommeren jeg var 30, skilt og alenemor. «Herregud, nå går det bare nedover,» tenkte jeg. Men jeg angrer ikke på at jeg giftet meg.

Hun smiler.

– Ikke på at jeg skilte meg heller.

Hanne dro hjem til Norge ved juletider for å føde. Hun kom tilbake, fikk en russisk dagmamma og begynte sakte å venne seg til språket og til den vanvittige arbeidsmengden ved studiene. Skolen holdt til i en vakker bygning, med marmortrapper og dansesaler. Over inngangen sto det hamret i veggen: «Arbeid er talentets søster.» Det var undervisning seks dager i uken, fra morgen til midnatt, endeløse artikler de måtte lese, alt føltes lengre i Russland. Og akkurat idet hun tenkte hun hadde fått nok, løsnet språket.

– Kommer du til å gifte deg igjen?

– Jeg har ikke noe prinsipielt mot ekteskapet som prosjekt, men jeg tror det hadde vært ideelt å gifte seg med en man ikke bodde sammen med. Jeg har en romantisk idé om litt færre hverdager.

– Er du vanskelig å bo med?

– Nei, men jeg merker at jeg begynner å bli sær. Igår skulle jeg gå tur rundt Sognsvann, og da må jeg gå i den ene retningen, jeg blir helt nervøs om jeg må gå motsatt vei.

ISBADER. Tømta er blitt en ivrig isbader med årene. Her har hun feiret bursdagen sin ifjor med å svømme rundt Ulvøya.<font color="#b9b1b1">Foto: Privat</font>

EN GRUNNLEGGENDE KONFLIKTSKYHET

Gardinene i vinduene på teateret på andre siden av veien er trukket for. Bygget er utslitt, de jobber med rehabiliteringsplanene, snakker om å grave ned i undergrunnen, mot t-baner og tunneler. Hun jobber opp mot 100 timer i uken, det er gått seks år siden hun fikk jobben. Sønnen Georg er visstnok flasket opp på Fjordland.

– Arbeidsmengden her er i praksis uoverkommelig. Målet mitt nå er å lære å si nei.

– Det sier du i alle intervjuer du gjør.

– Ja … Jeg liker jobben min, skjønner du. Men det går ikke rundt.

Hun vipper ut snusen fra leppen, vinker til en skuespiller på andre siden av gaten. Det er de som mener hele teateret er blitt varmere etter at Tømta tok over. Andre mener at hun kan være rotete og retningsløs.

– Det sies at du er veldig konfliktsky.

– Noen ganger synes jeg ting blir ubehagelig, ja.

 – En ansatt mente du er som et såpestykke, at du blir umulig å få tak i.

– Det tror jeg stemmer. Men innimellom får jeg det til. Jeg vet at jo fortere jeg tar tak, jo bedre går det.

– Hva er det som er så ubehagelig?

– Å skuffe folk. Jeg synes det er jævla dritt å se at folk blir lei seg.

– Konfliktskyhet er kanskje ikke den beste egenskapen å ha som leder?

– Det er ikke et konkurransefortrinn, nei, sier Tømta og ler høyt og klukkende.

Hun lener seg frem over den hvite duken, smilerynker under det tørre håret.

– I høst skal jeg til en mental trener. Det gleder jeg meg til. Jeg var hos henne to ganger før sommeren, og jeg trenger en bevisstgjøring av hvordan jeg egentlig er som leder. Jeg har jo tenkt hele tiden at jeg må være meg selv, at hvis jeg begynner å spille denne rollen som teatersjef, så blir det gjennomskuet.

– Hvordan er den rollen?

– Litt mer alvorlig, tror jeg. Og så må jeg bli litt mer bevisst på at jeg er grunnleggende konfliktsky. Når det kommer ting jeg ikke liker å gjøre, sier jeg bare ja til veldig mye annet. Da blir jeg helt uangripelig: «Sorry, er på prøver på Peer Gynt hele dagen.»

Hun børster vekk noen smuler.

– Er det derfor folk sier du er så opptatt?

– Ja, for å slippe å gjøre det jeg vet inni magen min at jeg er nødt til. Så i høst skal jeg erkjenne noen dårlige mønstre. Og jeg skal finne ut hva det er som gjør at jeg blir fullstendig tappet for energi og mot noen ganger: Når er det jeg får til ting, og når går jeg inn i en komatøs beslutningsvegring?

HELT VANLIG: – En typisk middelklasse-oppvekst, så vanlig du får den, sier Hanne om hvordan lillebror Thomas og hun hadde det på Ulsrud i Oslo. Her er de på Sølen i 2013.&lt;font color="#b9b1b1"&gt;Foto: Privat &lt;/font&gt;

HELT VANLIG: – En typisk middelklasse-oppvekst, så vanlig du får den, sier Hanne om hvordan lillebror Thomas og hun hadde det på Ulsrud i Oslo. Her er de på Sølen i 2013.<font color="#b9b1b1">Foto: Privat </font>

FARLIG Å KJØRE BIL

Når var det frykten snek seg inn? Datter av en politimann og en heimkunnskapslærer. Enebolig på Ulsrud, Oslo øst, kunst fra politilotteriet på veggene. En gang mor var bortreist, kjøpte far en pakke med wienerpølser. Hanne måtte spise syv stykker, utslette alle spor. En annen gang, senere enn dette, fikk hun og broren vite at en av familievennene var en tidligere drapsmann far hadde møtt gjennom jobben. Han sa til dem at alle i en gitt situasjon kan gjøre handlinger de vil angre på resten av livet. Hun glemmer det aldri.

I sommer kom det tredje innbilte hjerteinfarktet. Det var prøveperiode på musikalen om Ole Ivars på Torshovteatret, Tømta hadde regien og følte at de ikke fikk det til å sitte. Hun gikk nedover mot sentrum langt inne i sine egne tanker for å rekke et møte på Nationaltheatret da det begynte å stikke i brystet.

– Jeg er hypokonder, jeg har vært tre ganger på Oslo-akutten med hjerteinfarkt. Eller, den siste gangen syntes jeg det var såpass flaut at jeg gikk på legevakten i stedet. Men det har ikke vært hjerteinfarkt noen av gangene. Det er stress, sier hun og smiler, sjekker batteriet på mobilen igjen.

Hun kan bli bekymret av det meste. Spesielt bilkjøring. En av de varmeste dagene denne sommeren brukte hun tre timer på å kjøre småveier fra Fredrikstad til Oslo fordi hun har utviklet en tunnelangst og frykt for motorveier.

– Jeg er redd for å fly også, men da tenker jeg alltid, når jeg sitter der i flyet, at det er farligere å kjøre bil. Jeg trøster meg med det i alle farlige situasjoner.

– Og når du kjører bil?

– Nettopp. Da kommer det ... Når jeg kjører, sitter jeg bare og tenker: «Herregud, herregud! Det er dødsulykker overalt hele tiden. Jeg sitter her i en skranglete, gammel Ford.»

Fakta: 12 TETTE

1. Leser daglig Aftenposten.

2. Ser på «Piip-show».

3. Tror på Sønnen min og fremtiden

4. Hører på P2 og avspenningsøvelser.

5. Favorittbok «Idioten» av Dostojevskij.

6. Favorittnettsted The Daily Beast.

7. Kjører Gul sykkel, svart bil og mye taxi.

8. God til Å bade i havet.

9. Dårlig til Å si nei.

10. Skulle bli som 12-åring Forsvarsadvokat.

11. Kan ikke fordra Besserwissere.

12. Redd for Ganske mye, men høyt oppe på listen er trailersjåfører med dårlige dekk.

EN FINSK FIENDE

I gangen ned mot det rotete kontoret hennes, på den lange, hvite veggen, henger portrettene av tidligere teatersjefer. Svart-hvitt. Hver dag stirrer de på henne. Og kanskje spør de fortsatt, slik folk spurte da hun fikk denne jobben: Har hun tyngden?

– Da jeg ble ansatt i Stavanger, fikk jeg åpenbart en jobb jeg ikke var kvalifisert for, sier Tømta, venter på trikken som buldrer forbi.

På Rogaland Teater leverte hun tidenes beste resultater, hun fikk Stavanger Aftenblads kulturpris, ble hyllet av ansatte og kritikere.

– På Nationaltheatret var jeg formelt kvalifisert, men jeg kjente på ærefrykten. Det er noe med at det er så mye som er gullbelagt der inne. Og flinke folk. Jeg kan tenke «Gud, er jeg sjefen din, du er tusen ganger klokere enn meg». Samtidig får vi, nå skal jeg ikke si «perverst mye penger», men vi får forholdsvis mye til å lage det vi alle drømmer om. Vi er ekstremt privilegerte.

Hun begynner å lete i nettet etter snusboksen, først med den ene, så med begge hendene.

– Og du har fått ro i det at du er rette kvinne for jobben?

– Ja, spesielt etter at det første åremålet mitt gikk ut ifjor sommer. Da prøvde styret virkelig å skrape sammen noen som var bedre enn meg, men de klarte det ikke. Jeg satt hjemme og googlet mulige erstattere, og jeg hadde mareritt om at en 30-årig finsk «enfant terrible» med masse mørkt hår og Rasputin-aktig karisma fikk jobben med å redde Nationaltheatret.

Hun blir sittende med et smil som ikke forsvinner. Stirrer tomt på turistene, på kelnerne som trenger noe å prate om.

– Det er klart det ligger i kortene at jeg blir upopulær blant noen når det er så forskjellig syn på hva som er bra teater – også inne i teateret. Noen synes jeg er bra, noen synes jeg er ræva.

– Og noen mener du burde hatt en tydeligere kunstnerisk visjon.

– Ikke sant. Jeg tror hvis man har én kunstnerisk visjon, så låser man det. Jeg får eksem av å snakke om en kunstnerisk visjon, jeg tror det ligger i spennet. Dette er nasjonens teater, det skal føles adekvat for så mange som mulig.

Hun sukker.

– En annen ting som var nytt på Nationaltheatret, er at der er en sytekultur der. Folk klager på alt hele tiden. Jeg hadde en runde selv hvor jeg klaget på at folk klaget, helt til jeg skjønte at jeg var blitt en del av det. Da innførte jeg personlig klageforbud.

– Har det blitt mindre klaging?

– Nei, den er vel forholdsvis konstant.

 

RUSSISK MORAL

27 prosent igjen på mobilen. Hun begynner å bli stresset, som om livet er i ferd med å renne ut av henne også. Det er byggemøter, hun må få landet problemene med det israelske teateret, det er telefoner hun ikke orker å gjøre noe med, mailkontoen hennes er full.

– I Russland kunne vi være så slitne innimellom at det var helt tomt, det var ingenting igjen. Da sa læreren at vi bare skulle åpne «det andre åndedrettet». Det er alltid mer, det er bare hjernen som lurer deg. Det er alltid mulig å gå lenger.

– Inntil du ender på legevakten med det du tror er hjerteinfarkt?

– Joda, arbeidsmoralen har sin slagside.

Hun tar nettet i armen, forsvinner over trikkeskinnene på ballerinaskoene.

– Men jeg har jo ansvar. Vi må levere.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk