Himmelen over Venstres hus

Tekst

Gutten i Donald-genser som lespet svakt og spilte tverrfløyte. Det skulle altså bli Venstres nye stjerneskudd.

Fakta: Sveinung Rotevatn

Alder: 27 år

Sivil status: Ugift

Bakgrunn: Leder i Unge Venstre i 2010. Nominert på førsteplass på Venstres liste i Sogn og Fjordane i 2012, har sittet på Stortinget siden 2013. Tidligere rådgiver i tenketanken Civita. Styremedlem i Noregs Mållag 2012–2014. Har tatt pause fra mastergraden i rettsvitenskap. Har skrevet boken «Liberalisme på norsk» (2014).

Stilling: Stortingsrepresentant, medlem i Arbeids- og sosialkomiteen.

Aktuell: Venstres alternative statsbudsjett legges frem på mandag.

 

– Den morgenen … Jeg trodde ikke det jeg leste. Jeg må si det.

Han har lent seg litt fremover i blazeren. Det er regjeringens forslag til statsbudsjett han snakker om.

– Vi ble sittende måpende rundt møtebordet. Det var en surrealistisk opplevelse. Etter alt de hadde sagt …

Så kikker han ut gjennom hornbrillene med et forsiktig smil.

– Men nå er det vår tur.

 

UNG MANN PÅ VIPPEN

Sveinung Rotevatn er Venstres nye wonderboy. Han har på sett og vis stormet gjennom partiet, for han ble ikke medlem i ungdomspartiet før han var 20 år, men til gjengjeld nestleder bare to år etterpå, så leder i Unge Venstre som 23-åring, før han etter en knallhard nominasjonskamp ble moderpartiets førstekandidat til Stortinget fra hjemfylket Sogn og Fjordane, og så stortingsrepresentant i en alder av 26, som den yngste i historien fra hans del av landet. Raskt ble den unge ideologen som signerer epostene sine med liberal helsing en yndet gjest i debattprogrammet «Dagsnytt Atten»; slagferdig og klar, men muligens også en smule skråsikker i fremtoningen, utvilsomt et nokså vanlig drag hos politikere, men som – antagelig på grunn av hans ganske unge alder – har gitt ham et strøk av noe veslevoksent.

Han holder hendene samlet foran seg.

– Jeg pleier å se de programmene etterpå, for å se hva jeg kan gjøre bedre. Det er plagsomt, jeg har blant annet disse språklige tingene som irriterer meg. Jeg lesper jo litt, for eksempel. Men bare å høre sin egen, fremmede stemme … Jeg husker vi skulle spille inn en cd på barneskolen der klassen sang, og man kunne høre denne skingrende stemmen som skar gjennom alt.

Han smiler, så bruker han et ord som «førstereisgutt» om seg selv, noe som får ham til å virke litt tilårskommen igjen.

– Som førstereisgutt er jeg veldig heldig, å få komme til Stortinget og representere et Venstre som er i en vippeposisjon og derfor har virkelig innflytelse over regjeringen. Jeg innser jo at denne posisjonen øker medienes interesse for meg og partiet mitt. Vil Høyre og Fremskrittspartiet få gjennom statsbudsjettet sitt, er de avhengige av oss. Så enkelt er det.

Han har et blått slips med hvite prikker på.

– Og for oss gjelder det bevise at det ikke bare har vært prat når vi har sagt at vi er et grønt parti, eller når vi har erklært at vi skal ha ned antallet fattige barn i Norge. Det er nå vi må vise det.

 

MORGENDRILL

Tilbake tre uker i tid. Han sto opp til vanlig tid, halv åtte, dusjet, hørte på radioens politiske kvarter mens han strøk en skjorte, slik han gjør hver morgen på den furumøblerte stortingshybelen, pusset skoene, slik han gjør nesten hver morgen.

– Jeg har vært i Garden, ingen forlater den uten spor, sier han, ikke egentlig unnskyldende.

– I flere år etterpå kunne jeg finne på å begynne å ta vendinger hvis jeg sto og ventet på en busstasjon, for eksempel …. Høyre om! …. mens jeg drev drilleksersis med paraplyen, det satt i kroppen … Så nystrøket skjorte hver morgen, blanke sko og slipsknute i henhold.

Han var spent, gledet seg til og med. I trontaledebatten bare noen dager tidligere hadde Erna Solberg vært svært offensiv i blant annet klima- og miljøspørsmålet.

Han gikk som vanlig gjennom Slottsparken mens han hørte på radio. Når andakten kommer på NRK Sogn og Fjordane klokken ti på halv ni, slår han av. Han har en egen spilleliste med Grand Prix-musikk, Charlotte Perrelli og Charmed og sånt, og en for romantiske sanger, men han hørte ikke på noen av dem.

Hver morgen spiser han havregrøt i Stortingskantina til frokost, så også denne.

Klokken ni skulle partiene få statsbudsjettet, det første der den blåblå regjeringen virkelig skulle sette sitt merke. Litt før kom han til møterommet. Samtlige representantene til Venstre og rådgiverne deres kom denne morgenen, i motsetning til andre, det var fullt av folk som ventet utålmodig. Den historiske samarbeidsavtalen Venstre og Kristelig Folkeparti hadde inngått etter valget ifjor med en regjering som inkluderte Fremskrittspartiet … Nå …

Sveinung Rotevatn retter ryggen på den andre siden av kafébordet.

– Der sto det jo svart på hvitt: Stikk i strid med den tydeligheten som Høyre hadde vist i trontaledebatten, klimagassutslippene skulle øke neste år. Vi vil heller ikke nå målene for 2020, slik de var satt i Klimaforliket, et forlik som Høyre har skrevet under på … Diesel og bensin skulle bli billigere! Og så var det den sosiale profilen på budsjettet. Dette vil jo føre til en økning av fattige barn i Norge! Vi vil også at det skal lønne seg å jobbe, men hva med å ta fra det store, fornøyde flertallet? Middelklassen? Se, dem tør man ikke røre, for det er Høyres velgere. Men vi vil det. Vi ser liten grunn til å plage dem som har aller minst fra før. Men sykelønnsordningen og den avtalefestede pensjonen burde man for eksempel tørre å se på.

Han er ikke ferdig.

– Det som skremmer meg er at det ikke virker som om alvoret har gått opp for regjeringen. Der snakker de om at det vi sier er en del av spillet, at det er viktig for oss å markere oss i mediene i disse sakene. Alltid dette snakket om spillet!

– Stemmer ikke det, da?

– Nei, dette er ikke spill og taktikk. Jeg er valgt inn på Stortinget for første gang, og jeg kan ikke sitte der i salen 1. desember og stemme for et budsjett som øker klimagassutslippene. Å trykke på ja- eller nei-knappen foran meg er et skjebnevalg. Vi kan ikke gå i feil retning her. For meg har dette med samvittighet å gjøre, helt enkelt.

– Så dere kan ikke leve med dette budsjettet?

– Nei, det kan vi ikke. Ikke på disse områdene. Jeg opplever at vi står trygt plantet på borgerlig side, men dersom vi ikke får noe igjen for det, er det jo ikke noen vits. Regjeringen må komme oss i møte. Mandag legger Venstre frem sitt budsjettforslag. Kort tid etter det begynner vi å forhandle med Høyre og Fremskrittspartiet. Og de trenger oss mer enn vi trenger dem. Det er de som må sikre flertall. For oss er ikke dette partitaktikk. Og det vil gå opp for dem.

SKOLEGUTTEN. Første skoledag i 1994 kledte Sveinung seg i Donald-genseren, godt stappet ned i buksene, og med en selvklippet lugg. <font color="#b9b1b1">Foto: Privat</font>

SKOLEGUTTEN. Første skoledag i 1994 kledte Sveinung seg i Donald-genseren, godt stappet ned i buksene, og med en selvklippet lugg. <font color="#b9b1b1">Foto: Privat</font>

RÅNING OG MENUETTER

Han vokste opp et sted uten gatenummer, Myroldhaug, et tun i Nordfjordeid med fire gårder, og han kan huske sauehold og hesjing fra da han var liten, men det 130 år gamle gårdsbruket som Rotevatn-familien bor på, la ned driften for lenge siden. Faren er medlem av Rotary og sivilingeniør i en mellomstor, privat bedrift og moren er fysioterapeut på et offentlig sykehus, noe han selv kaller en typisk Venstre-bakgrunn. Leter man seg lenger bakover, finner man blant andre en butikkbetjent i handelslaget, en husmor og en fyrvokter som ikke kunne svømme. Alle forfedrene er vestlendinger, så langt han vet, med unntak av en dansk sprithandler som snek seg inn i familien en gang på 1600-tallet, men ellers en oldefar som var venstrepolitiker i Gulen, en mor som sitter i kommunestyret for Venstre i Eid, en far som meldte seg inn i partiet da sønnen stilte til Stortinget. Faren heter Svein og han heter altså Sveinung, sønn av Svein, eldste av tre søsken. De to andre er profesjonelle musikere, en bror på trombone og en søster på klarinett («så jeg er vel det sorte fåret i familien»). Første skoledag tok han på seg Donald-genseren som han syntes han var så fin i. Skoleveien het helt enkelt Skulevegen, og Nordfjordeid barneskule lå i nummer 33, og han var et sånt barn som leste ut historieboken i løpet av noen uker. Som niåring fikk han skøyter til jul og derfor skrev han et brev til ordføreren der han fremmet et forslag om å anlegge skøytebane på fotballbanen vinterstid. Ordføreren stilte på Vestlandsrevyen og lovet is.

Han nikker.

– Du kan si at jeg tidlig lærte at du ikke kunne stole på Høyrefolk, sier han og det lyder litt som en setning han har brukt før når anledningen har passet.

Eid ungdomskule lå ved siden av barneskolen og rett bortenfor lå Eid vidaregåande skule, så på i løpet av alle disse årene flyttet han seg 500 meter, sier han med et smil. Da folk ble gamle nok, hang de utenfor Rema 1000, og de som hadde moped, kunne råne med dem.

– Hva gjorde du?

– Jeg spilte klassisk piano i 12 år.

– I tillegg til at du lespet litt?

– Ja. Menuetter og sonatiner. Jeg likte ikke oppvisningskonsertene. Med foreldre og besteforeldre og søsken, noen ganger så mange som 300 i salen, og så sette seg der oppe, i skjorte og dressbukser, alene foran pianoet, og hvordan jeg visste at stykket var komplisert, og hvordan jeg kjente at det begynte å gå i ball, helt til jeg ikke visste hvor jeg var lenger, og jeg måtte stoppe. Den stillheten. Helt, helt stille.

– Uff.

– Men jeg lærte av det.

– Javel?

– Og så spilte jeg i korpset.

– Hva da?

– Tverrfløyte.

– Nettopp.

Han stopper litt, så sier han:

– Men jeg har en tatovering.

– I all verden …

– Akkurat det sier alle, som om jeg er den siste i verden som de kunne tenke seg skulle ha en tatovering.

– Hvor har du den?

– På ankelen. Det er et lønneblad fra da jeg var utvekslingsstudent i Canada, Lethbridge, Alberta.

– Gjorde det ikke vondt?

– Forferdelig vondt.

IKKE HELT HALLOWEEN. I Eid kjente han en utreisetrang, og etter 1. klasse på videregående, dro Rotevatn til Canada som utvekslingsstudent. Her som frivillig gresskar under en gresskarfestival. &lt;font color="#b9b1b1"&gt;Foto: Privat&lt;/font&gt;

IKKE HELT HALLOWEEN. I Eid kjente han en utreisetrang, og etter 1. klasse på videregående, dro Rotevatn til Canada som utvekslingsstudent. Her som frivillig gresskar under en gresskarfestival. <font color="#b9b1b1">Foto: Privat</font>

Fakta: 12 tette

1. Leser daglig Twitter. Der finner jeg lenker til det jeg bør få med meg.

2. Ser på Netflix og HBO

3. Favorittduppeditt Mobiltelefonen

4. Favorittnettsted Wikipedia

5. Kjører Audi A1, Widerøe og trikk

6. Hører på Spotify og NRK P2

7. Skulle bli som 12-åring Det var i overgangsfasen mellom kokk og journalist

8. Favorittbok «Ringenes herre»

9. God til Å forklare kompliserte ting på en forståelig måte

10. Dårlig til Konfrontasjoner

11. Redd for Slanger

12. Kan ikke fordra Selvfølgeligheter

 

SOMMER, SOL OG PENSJON

– Mitt favorittord? Det er lykkejeger. Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere. At noen er villige til å forlate alt for å komme hit og forsøke å skaffe seg og familien sin et bedre liv. Arbeidstillatelse er et stygt ord. Lykkejeger er fint. Vi burde alle være lykkejegere, burde vi ikke det, egentlig?

Han ser opp. Brillene er skilpaddemønstret.

– Husker du din første komitémerknad, eller din første replikk?

– I Stortinget … å, ja! Det var til Liv Signe Navarsete under trontaledebatten ifjor. Jeg husker det som fryktinngytende. Jeg trykket på skjermen for å tegne meg, men lurte på om det ble fanget opp, og så satt jeg og ventet, gikk ikke ut og gjorde andre ting, slik som de andre, men ventet livredd for at jeg skulle bli ropt opp uten å være tilstede. Jeg var redd for å knuse drikkeglasset, redd for å gå til feil talerstol. Alt det der.

Den nystrøkne skjorten har en cutaway-krage som viser den perfekte slipsknuten. Blazeren er fra Frislid, som opprinnelig sydde klærne sine i Nordfjordeid. Ifjor barberte han seg, og da ble han spurt om legitimasjon på Vinmonopolet.

– Det er ganske mektig å ta ordet for første gang i Stortinget, sier han.

Det er blitt mange innlegg etterhvert. Da sommeren endelig kom ifjor, og vi andre var ute i parken eller noe, gikk han opp på talerstolen, klokken var over halv seks, det var juni, og han snakket om tilpasninger til ny uførepensjon i folketrygden, om regjeringens forslag til forenkling, om å berekne inntekt før uførleik, at inntekta skal bli sett lik gjennomsnittet av dei tre beste av dei fem siste inntektsåra før uførleiken byrja. Slike ting.

– Man må være litt nerd, for å holde på med det du gjør, tror du ikke?

– Jo. Man må finne en glede i å sitte og regne på handlingsregelen.

– Hvilken glede er det?

– Men det er klart, det var ikke det strukturelle, oljeregulerte budsjettunderskuddet som fikk meg til å bli politiker. Det var heller ikke innlegget om tilpasninger i uførepensjonen jeg holdt i drømmene mine. Men når det er sagt, akkurat den saken var …

– Og så sitter du i Arbeids- og sosialkomiteen …?

Han ler.

– Ja.

– Det må jo være den kjedeligste av alle komiteene?

– Nei! Vi holder på med ett av vår tids store spørsmål: Velferdsstatens bærekraft. Jeg ønsket meg dit. Her kommer det til å skje mye gøy, tenkte jeg.

– Hvordan er du på fest, tror du?

– Jeg tror jeg er ganske artig. Før sovnet jeg ofte på festene, men det gjør jeg ikke lenger. Jeg drikker så mye kaffe nå, som stortingsrepresentant. Men jeg har øl i kjøleskapet på stortingskontoret, Indian Pale Ale fra Brew Dog. Dessverre danser jeg ikke så mye på bordene lenger.

Han trekker litt på skuldrene.

– Hva gjør deg nedfor?

– Hvis jeg har skuffet dem rundt meg, sagt noe dumt i avisen eller noe. Og det kan jo være en litt ensom tilværelse på stortingshybelen noen ganger.

– Hva gjør du da?

– Jeg legger meg på sofaen og venter på at livsgnisten kommer tilbake.

Han retter på blazeren.

– Men jeg burde kanskje heller danset på bordet. Det ville helt sikkert hjulpet.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk