VGs nyhetsredaktør Tora Håndlykken

DN retter. I en tidligere versjon av denne saken ble Tora Bakke Håndlykken sitert slik: – Vi ønsker sensasjonelle saker, vi forsøker å få sitater som er litt ekstra tydelige. Dette er ikke riktig, det var en del av journalistens spørsmål og ikke hennes svar. DN beklager feilen som også står i onsdagens papirutgave.

- Synes du synd på Trond Giske?

– Jeg tenker at når det gjelder denne saken, er jeg lei meg for den situasjonen han har kommet i.

Tora Håndlykken sitter med hendene i fanget, rakrygget som en første skoledag. Hun er blid.

– Er det et «ja»?

– Ja, jeg synes synd på ham i denne saken.

For tre år siden ble hun kåret til Medie-Norges største ledertalent. Juryen mente hun var «hel ved, analytisk og utstyrt med stor porsjon sunn fornuft». Nå er hun nyhetsredaktør i landets største avis, hun er på Kapitals liste over de mektigste kvinnene.

Den dagen hun fikk fast jobb i VG, sa en mannlig kollega til henne: «Ja, ja. Det hjelper å ha utseendet med seg».

Seks sekunder

Det er merkelig hva som kan skrive seg inn i et lands politiske historie. Seks sekunder på en kornete video. Trond Giske som smiler til kameraet mens han lener seg over en ung, dansende kvinne. Det er starten på slutten for Giskes comeback-planer i Arbeiderpartiet. Og det er starten på en tillitskrise for landets største avis.

Uten de kornete sekundene, ingen sak. Uten dem ville ikke journalist Lars Joakim Skarvøy møtt kvinnen på McDonald's på Grünerløkka. Han ville ikke sitert henne på noe hun i ettertid sier hun ikke har sagt. Hun ville ikke følt seg presset og overkjørt. Hun ville ikke fortalt sin historie til TV 2, det ville ikke blitt et kaos av manglende beklagelser, ulike sannheter og en sjefredaktør i VG som vikler seg inn i det hele. Uten disse sekundene, ingenting.

«En presseskandale av dimensjoner» skal det bli kalt, «en trussel mot rettssikkerheten» og en «bevisst fordreining av sannheten». Selv den kristne avisen Vårt Land skal friskt erklære på lederplass at dette kan dreie seg om «en journalistisk dødssynd det ikke finnes tilgivelse for i vårt yrke».

Mens dette pågår, er Tora Bakke Håndlykken på badeferie med familien i Agadir. Da hun kommer hjem, blir hun satt til å lede granskningen av sine kolleger.

– Når gikk det opp for deg at dere hadde gjort noe galt?

– Den første gangen jeg snakket med Sofie. Det var egentlig helt opplagt. Det hun sa, var ikke det vi hadde skrevet. Da gikk alvoret opp for meg.

– Du har vært veldig opptatt av å si at du tror på henne.

– Mm, sier hun.

– Ikke på din egen journalist?

– Jeg opplever det ikke som direkte motsetninger. Det hun sier stemmer for så vidt med det han sier. Han har også sagt at vi stilte ledende spørsmål, at det har vært press og at premissene for samtalen ikke var godt avklart. Ting er som regel ikke svart-hvitt.

– Men du har slått tydelig tilbake mot ting han har sagt i etterkant.

– Mm, sier hun igjen.

– Har du forståelse for at journalister i VG kan føle at ledelsen kjører over dem?

– Jeg har vært tydelig på at vi tror på Sofie. Hun har vært skvær og ærlig hele veien uten annen motivasjon enn å fortelle sin historie. Hvis vi sier at vi beklager og er lei oss overfor henne, at vi har presset og stilt ledende spørsmål, så er det irrelevant hvilke ord som falt i den settingen. Jeg vet ikke hva som ble sagt, men det betyr ingenting. Journalistisk kan vi ikke stå ved det. Erkjenner du at du har gjort en feil, må du ta konsekvensene av det. Og da må vi si at vi tror på henne.

Hun nikker kort, et punktum. På andre siden av de store glassvinduene lener folk seg inn over skjermen sine, bøyer nakken.

– Tror du at du kommer til å jobbe med journalisten igjen?

– Nå har han permisjon. Planen er å finne ut av hvor han skal jobbe når han kommer tilbake. Det er det vi skal bruke disse seks månedene på.

– Var det svar?

– Det var et svar.

Hun smiler med en slags svak varme, som en panelovn.

– Vil du si at du er et tilgivende menneske?

– Ja.

Lys og mørke

En gang var hun blind. Det var en ulykke, det varte bare noen uker. Men inne i dette mørket begynte hun å se. Hun husket de forskjellige trappene opp til Betanien Hospital i Skien utenat, dørene hun måtte passe seg for. Den første trappen hadde tre trinn, så syv i den neste, så 11. Hun husker dem fortsatt. Hun var seks.

Kunsten å legge seg flat

Da rapporten til slutt ble lagt frem, satt Tora bak et bord i VG-huset sammen med styreleder Torry Pedersen, sjefredaktør Gard Steiro og digitalredaktør Ola Stenberg. Foran dem ventet resten av norsk presse, utålmodig, kameralinser. Mennesket er også et dyr som kan spise sine egne.

Hun tok ordet. Hun har aldri vært glad i oppmerksomhet.

– Hva har du lært om kunsten å legge seg flat?

– Ja …, sier hun sakte og ler litt.

– Vi trodde vår evaluering av hva som hadde skjedd i saken skulle være intern, fordi vi var i gang med det internt. Men så kom TV 2s intervju med Sofie, og da ble det plutselig en forventning om at vi skulle ha alle svarene også eksternt. Og det burde vi hatt, men …

– Lærer ikke alle journalister at det dummeste du gjør er å komme med ufullstendige unnskyldninger?

Hun nikker, håret er festet stramt bak hodet.

– Vi skulle lagt oss flate mye tidligere.

– Det er rart dere ikke gjorde det.

– Ja, det synes jeg også.

Skarpe gjenstander

De var lærere begge to. Faren hennes satt alltid bak en avis. Han var et leksikon. Han gikk i den samme skjorten tre dager på rad og leste Klassekampen eller Dagbladet. Aldri VG. Moren hennes hadde tykt, mørkt hår og briller, hun skulle bli leder i Skien SV, hun skrev små lapper til henne på kjøkkenbordet i uleselig løkkeskrift på nynorsk, om at hun skulle forte seg hjem til henne, om at hun skulle kjøpe rundstykker på veien, om at hun alltid var der.

Om kveldene satt de ved bordet og diskuterte politikk inne i det lyseblå huset i drabantbyen, tre barn og to voksne, midt i dette stillestående universet: en liten butikk, et klubbhus, en fotballbane med ensomme cornerflagg, en idrettshall med håndballtreninger, Gulset-senteret, oppgangen til de lave blokkene. Bensinstasjonen.

– Ingenting skjer i Skien, og det er fint, sier hun.

– Du lærer å ha det bra med dem du er sammen med, for det er ingen steder dere kan gå, det er ingenting dere kan drive med. Det er … rolig.

Den lille butikken ble lagt ned. Klubbhuset brant opp. Sånn er livet. De la kunstgress på fotballbanen.

– Søsknene mine har alltid ment at jeg ble bortskjemt, og de har nok rett. Det ble sånn etter en rufsete hendelse i barndommen.

– En rufsete hendelse?

– Ja. Og da må jeg først si at moren min alltid var til stede for oss. Alltid. Men den første gangen hun lot oss søsknene være hjemme alene, fikk jeg en pil i øyet, en sånn dartpil. Den sto inn her mellom pupillen og det blå i øyet mitt, sier hun og peker.

– Etter det var det aldri skarpe gjenstander hjemme hos oss. Mamma gjemte alt. Kniver, grillspyd, pinner, alt med spiss var bannlyst. Det ble et avrundet hjem, kan du si. Jeg husker jeg drømte om å få lov til å spille sånt pinne-spill, men det var strengt forbudt.

Håndlykken tenker seg om en stund, så fylles hele ansiktet av et smil:

– Mamma skreller fortsatt potetene mine ved middagsbordet når jeg er på besøk.

Ildprøven

Også etter at evalueringsrapporten ble lagt frem, har det kommet kritikk. Journalisten ble permittert, ledelsen ble sittende. Sofies advokat har varslet at de vil klage inn VGs behandling av saken for PFU. Da Geelmuyden Kiese skulle vurdere de forskjellige aktørenes krisehåndtering, beskrev de sjefredaktør Steiro som «den klønete gutten på skoleballet» og «treg og nølende». Ola Stenberg ble kalt «utilpass og lite overbevisende», mens Torry Pedersen ble anklaget for å mangle forståelse for krisepotensialet i saken. Tora Håndlykken, derimot, ble kalt «tydelig og profesjonell». Det de hadde å utsette på henne, var at hun ikke var mer synlig utad.

Det sies om henne at hun besto ildprøven som leder, og at hun gjorde det med et avslappet smil om munnen.

– Hvordan synes du at du har klart deg?

– Nei …

– Dere liker jo å stå for vurderingene selv i VG.

Hun smiler.

– Det har vært veldig, veldig krevende, slitsomme uker. Når det er krise, blir jeg helt skjerpet, da handler alt om «Hva gjør vi nå?». Det gjelder å stå i det og ta imot slagene som kommer. Vi fortjente det. Når du har gjort feil, skal du stå i ringen og ta imot juling. Og så finnes det alltid en vei ut igjen på den andre siden.

– Er det rart at ikke ledelsen ble rammet hardere?

– Eh …

Stemmen hennes skifter til noe mer formelt.

– Jeg tenker at det er forståelig at det blir spørsmål om tillit i en sak som denne. Og så er jeg glad for beslutningen styret kom frem til. Gard er den beste til å ta oss gjennom den vanskelige situasjonen vi står i.

– Det er journalister her inne som er forbanna på dere.

– Det kan ikke jeg si noe om. Mandatet mitt handler om VG som helhet. Jeg skal passe på avisen.

Hun stryker hendene mot buksen, blir stille en liten stund. Så spør hun:

– Synes du jeg har fremstått som hard?

Øks

En lørdag da hun var 18 år og jobbet i en klesbutikk i Skien, kom det en mann inn rett etter stengetid. Han hadde en pose i hånden. Opp av den trakk han en øks. Hun ga ham småpengene som var i kassen. Så ringte hun politiet, som fortalte at de bare hadde én ledig patrulje og at de ville prioritere å jakte ransmannen. Så sto hun der. Alene.

– Og dette øyeblikket er så tydelig fordi jeg frøs fullstendig. Jeg skjønte hvor alene jeg var, og at jeg burde komme meg bort til døren og låse den, men jeg klarte ikke bevege meg. Jeg var livredd. Mamma og pappa måtte komme og hente meg. Det satte en støkk i meg, det merket meg.

– Hvordan da?

– Jeg mistet tryggheten. Jeg gikk i årevis og tittet meg over skulderen. Det var som om jeg hadde skjønt noe av dette uforutsette i oss mennesker, at vi kan finne på å gjøre ting. Det var det jeg ble redd for. Den tanken fantes ikke i hodet mitt før den dagen. Etterpå har jeg alltid vært forberedt på at noe kan gå galt. Men, jo …

Hun retter seg opp.

– Dette er poenget: Du står i det, og så kommer du deg gjennom det. Du lærer at du må håndtere ting.

Dette er poenget: Du står i det, og så kommer du deg gjennom det. Du lærer at du må håndtere ting

Det er 14 år siden hun fikk jobb i VG. Hun begynte som værreporter, men ble hentet over i krimavdelingen. På kontoret sto det alltid en ferdigpakket bag. Hun kunne reise på sekundet til voldtektsmenn og dem som knivstakk sine ekskoner, til dem som var litt for glad i store penger, dem som likte små barn.

Uforutsigbare mennesker, skarpe gjenstander.

Sannhet

– Kanskje alle journalister på en måte er i løgnens tjeneste?

– Nei, svarer hun litt oppgitt.

– Vi ønsker sensasjonelle saker, vi forsøker å få sitater som er litt ekstra tydelige. Tror du ikke det er kort vei til noe annet enn det som er sant?

– Nei. Og det der er et ledende spørsmål. Vi er absolutt ikke i løgnens tjeneste, vi skal nærmest mulig sannheten.

– Men det er en fin balanse. Din journalist er ute på jakt etter sannheten, men ender opp med en løgn.

– Jeg tror det viktige er at vi går inn i journalistikken med åpenhet. Vi må være mye flinkere til å balansere. Mange har en idé om at saker som vipper veldig tydelig i én retning er gode, men det er nyansene som gjør oss bedre. Vi er nødt til å være mer åpne for hva saken faktisk er.

– Tror du det er tilfeldig at det er VG som opplever dette, og ikke en annen avis?

Hun tenker seg om.

– Ja, det tror jeg. Dette kunne skjedd i mange redaksjoner. Men vi må selvfølgelig se på hvorfor det skjer her, om det handler om måten vi jobber på. Den selvransakelsen står vi fortsatt i.

– Er dere egentlig til å stole på?

– Ja.

– Er du sikker?

– Ja.

Paul Ince

På jenterommet hadde hun en stor plakat på veggen. Bildet er tatt under en engelsk landslagskamp, borte mot Italia i 1997. Paul Ince har bandasje på hodet, det er blod nedover den hvite trøyen og det er noe i blikket hans, en villskap, han er helt oppslukt av kampen. Hun synes det er vakkert.

Grensen

Hun tar den røde kåpen under armen, går mot heisen. Hun ramser opp steder hun har jobbet. En jordbæråker, et sykehjem, en barnehage, et gatekjøkken, en klesbutikk. Bensinstasjonen. Lokalavisen.

– Jeg har alltid vært opptatt av å jobbe. Jeg elsker det. Jobb, jobb, jobb. Nå er det andre ting som fyller livet, men jeg skulle veldig gjerne jobbet mer, sier hun.

Mannen hennes, Ben, er eiendomsutvikler. Hun spurte ham om de skulle danse, dette var på et utested, han svarte nei. Det er også en slags start.

I dag har de to barn sammen, hun har fått en marokkansk svigerfamilie. Hun begynner å fortelle om maten, om samholdet. «Familie kommer foran alt», sier hun, men så stopper hun seg selv.

– Et sted må jeg sette grensen for hva som skal bli offentlig, sier hun utenfor glassheisen i VG-huset.

En tabbe

Nede på bakken haster folk forbi i vårsolen. Ifølge meningsmålingene er tiltroen til VG rekordlav. Men snart er det sommer. Folk glemmer, folk tilgir. Mennesket er uberegnelig.

– Meningsmålingene er voldsomme, sier hun stille.

– Det vil kanskje bli rart for dere å forlange at andre toppledere må ta ansvar fremover?

– Jeg tror det er viktig at vi kommer tilbake og er harde i klypa også i tiden fremover.

Hun blir stående og se mot den store svingdøren.

– Hva burde dere ha gjort annerledes?

– Vi skulle i hvert fall ha beklaget den første helgen. Det vet vi jo at hadde vært det riktige, men …

Hun trekker på skuldrene.

– Det var en tabbe?

– Det var en tabbe.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.