Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne

– Jeg er ikke morsom

Tekst

Vil du få varsel hver gang Kristine Hovda publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto
Oslo

Børge Lund takker tiden i kontorlandskapet for inspirasjonen til tegneserien «Lunch».

– Jeg har alltid likt å tegne, men jeg hadde også lyst til å ha en vanlig jobb. Jeg utdannet meg til industridesigner, og så fikk jeg muligheten til å prøve meg som serietegner i Dagbladet. Det er rart hvordan livet er, sier Børge Lund.

I 2007 sendte han inn femten seriestriper til en tegnekonkurranse. Nå jobber han på heltid som serietegner for stripen «Lunch», og han takker tiden i designbransjen for inspirasjonen.

– Det som skjer i serien, er urovekkende universelt, og ikke begrenset til et spesielt miljø. Jeg har jobbet i konsulentbransjen og med produktutvikling i både små og store bedrifter, og har sett hva som skjer med lagfølelsen når man jobber i et hierarki. Alle kjenner noen som ligner på Kjell. Noen ganger handler ideen bare om å spille ut virkeligheten på papir, for den kan være ille nok.

Kontorlandskapets konge. Børge Lund begynte å tegne «Lunch» for ti år siden.   

Kontorlandskapets konge. Børge Lund begynte å tegne «Lunch» for ti år siden.   

Det er ikke slik at Børge Lund sitter og spionerer på dem han deler kontor med, for å finne ideer. Han er blitt kjent med Kjell nå, og det meste handler om å plassere karakteren i typiske situasjoner som kunne skjedd hvor som helst. Ofte vet han ikke selv hva stripene skal handle om, før han begynner å jobbe. Det har han ikke tid til.

– Det er mye som skal ut. Jeg gir ut et blad som kommer ut ti ganger i året, og så er det to bøker i året, sier han.

I tillegg kommer en helside i DN Magasinet hver uke – og daglige striper i Dagbladet.

Fakta: Børge Lund

Alder: 43

Stilling: Tegneserieskaper

Bakgrunn: Utdannet designer

Aktuell: Med boken «Hva var det jeg sa?», samlebok nummer fire i serien om hovedpersonen Kjell i «Lunch»

– De som har fulgt serien over tid, kjenner Kjell og vet hvordan han kan reagere i ulike situasjoner. En god sitcom er avhengig av at man ikke begynner på null hele tiden. Etter hvert får man en større frihet, man kan tillate seg å ta noen sidespor og stole på at leseren skjønner at denne settingen er uvant for personene, for eksempel. Det er en fin måte å passe på at man ikke stivner. Jeg liker å jobbe tematisk med ting, og på den måten holder jeg også serien relevant.

Ikke mange lunsjer

Idéutviklingen kan skje på flere måter. Han overhører kommentarer og samtaler som han lar sine egne figurer spinne videre på. Han leser aviser, ser på folk, og legger merke til hva andre ler av. Noen ganger får han tilsendt frustrasjoner og observasjoner fra lesere i det virkelige arbeidsliv.

– Heldigvis prøver ikke folk å gjøre jobben min, de har bare et inderlig ønske om at noe de er opptatt av, utsettes for Lunch, sier Lund.

I et par tilfeller har han også tatt lunsjprater med folk i bransjer han ikke har hatt førstehåndskunnskap om. Noen få ganger har han også opplevd at en fullverdig stripe har utspilt seg foran øynene hans, komplett med ferdig dialog. Men det hører til de magiske sjeldenhetene.

– I begynnelsen visste jeg ikke selv hva Kjell jobbet med, og jeg var litt stresset over det, men så lot jeg ting rulle og gå uten at jeg avslørte det. Nå vet jeg fortsatt ikke hva han jobber med, men ingen har spurt. Alle kan relatere seg til det å jobbe på et prosjekt, alle må gjennom de samme fasene, og du møter den samme motstanden og de samme katastrofene. Kjell er en person med litt dårlige sosiale antenner. Han sier de tingene vi andre kanskje bare tenker. Det blir det humor av.

– Humoren er kanskje ikke så lett å relatere seg til for folk utenfor Norge. Her i landet aksepterer ikke folk å styres med jernhånd, de vil ha stor grad av frihet, men samtidig vil de ikke ha ansvar. I det spennet kan det oppstå mye morsomt. Som høyt utdannet sivilingeniør vil du ikke bli fortalt hva du skal gjøre, men du vil kanskje heller ikke være sjef. Et privilegium man har lenger nede i hierarkiet, er at man til enhver tid kan være uenig med ledelsen.

«Ikke særlig morsom»

– Hvordan jobber du, helt konkret?

– Det begynner med et blankt ark med mange små miniatyrstriper. I starten begynte jeg med bare én, og da la jeg altfor mye krefter inn i den ene stripen som skulle bli den beste. Nå jobber jeg med mye samtidig, og det løste problemet for meg. Da er det ikke så skummelt. Og når jeg tegner så smått, kan jeg ikke legge masse krefter i detaljer i en tidlig fase.

Han ser fort hva som fungerer og ikke. Forholdet mellom tegning og tekst er essensielt, mener Lund.

– Å få noe til å bli morsomt handler om timing. Det personene sier, må komme på rett tidspunkt. Ideen kan være god, men mister du rytmen, er du ute å kjøre.

Lund har ofte en tematisk idé, noe han vil at Kjell skal gå gjennom. Det kan være bare et stikkord, en halvferdig idé. Humoren kommer når han lar Kjell møte en utfordring og se hvordan denne løses i møte med de andre kollegene.

Teknikk. - Det personene sier, må komme på rett tidspunkt. Ideen kan være god, men mister du rytmen, er du ute å kjøre, sier Børge Lund om tegneprosessen.   

Teknikk. - Det personene sier, må komme på rett tidspunkt. Ideen kan være god, men mister du rytmen, er du ute å kjøre, sier Børge Lund om tegneprosessen.   

– Den klassiske misforståelsen er at du sitter og venter på et poeng, og så setter du deg ned og skriver stripen. Veldig ofte begynner du et sted, og så kommer poenget ramlende til slutt. Det er jo sånn vi ofte er morsomme med hverandre også, fordi vi reagerer spontant på det andre sier. Stort sett er folk veldig morsomme, fordi de improviserer. Humor oppstår i kommunikasjonen mellom folk. Det er flaks for meg, for jeg er ikke særlig morsom selv. Jeg bare tilrettelegger for det som skjer mellom karakterene i serien.

Humor oppstår i kommunikasjonen mellom folk. Det er flaks for meg, for jeg er ikke særlig morsom selv

Lund vet oftest ikke selv hvordan stripen ender. Han tegner alltid før han skriver tekst, men han venter med øynene helt til slutt. Det er det en god grunn til.

– Det er når du skriver dialogen at du skjønner hvordan uttrykket skal bli. Hvis du tegner ansiktsuttrykket først, har du begrenset mulighetene for hva du kan skrive. Hvordan pupillene ser ut har mye å si for hvordan vi tolker ansiktsuttrykket.

– Hvordan klarer du å tegne det riktige ansiktsuttrykket til situasjonen?

Han ler.

– Jeg står og jobber og hører på musikk, og da speiler jeg ubevisst det jeg tegner. Ansiktsuttrykket kommer helt automatisk. Det er som å gi mat til en unge, da gaper du også opp selv.

Stoler på inspirasjonen

Lund savner ikke årene som designer. Jobben som serietegner er givende og spennende, selv om den også kan være stressende og slitsom. Det kan være gøy å kaste ut ideer, men det er smertefullt å jobbe i den siste fasen, før rytmen sitter og siste serierute fungerer. Når stripen er ferdig, er det likevel verdt alt slitet.

For Børge Lund er det en lettelse å se at ideene fortsetter å komme. Han hadde aldri trodd at han kunne drive med Lunch i ti år og fortsatt tegne nye ting.

– Min erfaring er at kreativitet er en oppadgående kurve. Jo mer du jobber kreativt, jo mer kreativ blir du. Det er ikke sånn at ideene blir brukt opp. Kreativitet handler for min del om å sette meg i en situasjon der jeg må lage noe, og stole på at inspirasjonen kommer. Jeg har spart på en av de aller første stripene jeg tegnet, sånn i tilfelle jeg skulle stå fast og trenge en i reserve. Jeg har fortsatt den stripen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

13