Nazisten Arne Høygaards arv i Argentina

– Vi lager en vin i nordmannens navn, for å hylle ham. Etiketten skal ha legens ansikt, sier vinprodusent Ricardo Isasmend.

I vest står de hvitdekte Andesfjellene 6000 meter over havet og sender isvann i elver ned til markene.

– De er veldig glade i ham her.

En fjelltopp har fått NS-legen og tindebestigerens navn. En gate er oppkalt etter ham, og en stor byste av ham står utstilt med ansiktet vendt mot Hospital San José de Cachi.

Hvordan havnet Dr. Arne Høygaard, som døde i 1981, egentlig her?

Rømte fra Norge

– Da krigen var over, satt innsatte og leste spansk i fengsler, sier Anne Kristin Furuseth, forfatter av boken «Norske nazister på flukt» fra 2013.

Hele 32 av 45 kollaboratører som rømte fra straff i Norge, dro til Argentina. Dessuten kom ferdigsonede og nazisympatisører, koner og barn. Den nye kolonien besto av minst 360 personer, mener hun. Blant dem var Arne Høygaard, som en julinatt i 1948 rømte fra dom og tvangsarbeid, fra kone og to små barn, fra Norge og et land i oppgjør.

Redningsskøyten «Nord» krysset Atlanterhavet, de var flere fra nazipartiet Nasjonal Samling (NS) ombord, de sov på omgang på dekk og ferden var strabasiøs. Ved hans side var Finn Støren, Quislings uformelle utenriksminister. Høygaard hadde ledet Befolkningskontoret under nazistene, med ansvar for arvelighets- og rasespørsmål. På den andre siden av kloden ble de møtt av kystvakten. Med konjakk og sigarer, kjøtt og rødvin. «Hele kaien og parken var full av folk», skrev Høygaard senere og la til at nå var de frie fugler.

Distriktslegen

Legen tok toget nordover, omtalte siden en boliviansk kvinne som «indianerkjerringa» og «fleskeberget», og kjørte over fjellet fra byen Salta til landsbyen Cachi i en Jeep med et par medisinkasser. Det var her han skulle bli en av dalens aller første distriktsleger. Kaktusen vokste på torget, jorden var tørr og støvete, de hvitmalte husene laget av adobe. 800 innbyggere, løshunder og esler i gatene. Folk «daffer rundt i stekende sol uten å foreta seg noe bestemt», bemerket han seg og beskrev urbefolkningen som «småvokste, mørke, og med lite skjeggvekst». De var «fredelige og muntre, glad i spøk og respektfulle».

Røverkjøpet

– Da jeg kjøpte huset, banket to eldre damer på døren. De ville snakke med eieren, sier vinbonden Ricardo Isasmend i Cachi.

Legens hus hadde ligget brakk i mer enn 20 år. Isasmend hadde kjøpt huset spontant på telefon fra Høygaards barn, uten å se tomten eller forhøre seg med kona. Det var faren, Høygaards gode venn, som gikk god for handelen.

– «Du kan ikke lage hotell! Ikke endre noe!» sa kvinnene. «For da vil det gå deg ille. For oss var doktoren Gud. Du må spørre ham om lov for å gjøre endringer.»

Isasmend ristet på hodet av de ukjente kvinnene, men timer senere var han på kirkegården og ba til Arne Høygaard. Om Høygaard har han bare fine ting å si.

– En gang fikk doktor Arne tak i to hunnotere og skulle begynne med pelsoppdrett. Han bestilte en hannoter som kom i fly til Salta. Min far måtte raskt reise til flyplassen og hente oteren, sier Isasmend.

Massemigrasjon

«Til USA utvandra folk i lag. Ein og ein stakk av til Sør-Amerika», skriver Kjartan Fløgstad i boken «Eld og vatn: Nordmenn i Sør-Amerika». I over 100 år frem til Annen verdenskrig strømmet europeerne over havet til «det nye kontinentet». Mens ni av ti nordmenn utvandret til USA og Canada, dro den siste tiendedelen sørover, i hovedsak til Argentina. Rundt 2500 nordmenn totalt. Fra Norge kom lossearbeidere, kapteiner, hvalfangere, redere og ingeniører, ifølge historieprofessor Steinar Andreas Sæther ved Universitetet i Oslo. Etter denne perioden dukket også NS-sympatisørene opp.

– Nordmannen var mer en eventyrer enn en innvandrer. De ville oppsøke det eksotiske, sier professor María Bjerg ved Universidad Nacional de Quilmes.

Hun bidro i Sæthers bok «Expectations Unfulfilled: Norwegian Migrants in Latin America, 1820–1940» og ble overrasket over nordboernes rasistiske holdninger. Men eventyret varte ikke lenge for alle. Den transatlantiske migrasjonen endte med en returrate på oppimot 50 prosent.

Mengeles og Eichmanns land

Den mest livskraftige NS-kolonien, som Høygaard tilhørte, dro til den nordvestlige delen av Argentina, til byen Salta, ved foten av Andesfjellene.

– Grunnen var at de hadde kontakt med nazisympatisører der oppe, sier forfatter Anne Kristin Furuseth.

– Det er ingen tvil om at de norske hadde god kontakt med krigsforbrytere.

Det er ingen tvil om at de norske hadde god kontakt med krigsforbrytere.

Anne Kristin Furuseth, forfatter av boken «Norske nazister på flukt»

SS-offiser Adolf Eichmann, hovedmannen bak logistikken under Holocaust, var invitert da en ferdigsonet NS-nordmann giftet seg med datteren til en tysker i Tucumán. Klaus Barbie og Josef Mengele skjulte seg også i landet.

Den gamle norske kolonien i Buenos Aires, som hadde strikket og sendt klær, støttet og meldt seg for Flyvåpnenes Treningsleir i Canada, også kalt «Little Norway», ville ikke vite av nazistene. Da kong Olav kom på statsbesøk i 1967, inviterte ikke ambassaden NS-rømlingene.

– Etter at min far rømte, som det heter, kom vi ned. Mor, søster og jeg, sier Bernt Høygaard.

Han er den eneste igjen av den opprinnelige familien på fire. En dag ble faren innkalt av president Juan Péron. Saken gjaldt en betalt ekspedisjon til Antarktis.

– Grunnen var Reidar Sørli, diskoskasteren som ble nummer fire i OL i Berlin. Han var i politiet under krigen og fikk problemer fordi han ikke hadde gode holdninger. I Argentina ble han hovedtrener for de argentinske idrettsfolkene og nevnte far for Péron.

Det hele kokte bort i kålen, og Péron ble avsatt like etter. Etter to år var det også slutt på eventyret for mor og barn. Far hadde funnet seg en annen kvinne. Høygaard giftet seg med sykepleieren Teresa Flores. De fikk ingen barn, men hadde hennes nieser og sønn i huset.

– Jeg tror han trivdes best med å føle at han ikke hadde gjort noe galt. At fatter’n hadde vært i NS, brydde de seg ikke så skrekkelig mye om i Argentina, sier han.

At fatter’n hadde vært i NS, brydde de seg ikke så skrekkelig mye om i Argentina

Bernt Høygaard

Faren var aldri noen familiefar, ifølge ham.

– Han gikk på bar med gutta mens vi var hjemme. Satte egne interesser foran familien. Faren min bare dro sin vei. Det var tøft for mor, som giftet seg ung. 17 år. Hennes familie var på motsatt side under krigen, sier han.

Tok slangegift

«Naturligvis er det ikke vanskelig å bli mirakeldoktor der hvor folk aldri har fått noen effektiv behandling», skrev Arne Høygaard selv i boken sønnen ga ut etter hans død, «Lege i Pachamamas rike». Han kunne kunsten å trekke tenner «og ble av den grunn populær», mener han.

– Nå om dagen blir leger spesialister. Høygaard utførte alt. Han opererte, tok imot barn, hadde klinikk, var psykolog, trakk tenner, satte anestesi. Han visste mye og forsket, han konsumerte slangegift og eksperimenterte, sier direktør Vicente Garcin på sykehuset i Cachi.

– Det var galskap, men slik var hans forskningsånd og dedikasjon til jobben.

I jeepen, på esel og til fots tok distriktslegen seg frem i dalen på husbesøk. Ofte tok han med en sjaman. Giftige edderkoppbitt behandlet han ved å overføre blod fra en immun person til den bitte. Før Høygaard kom, het det seg at mødrene måtte ligge flatt i 40 dager etter fødselen, i et mørkt rom uten å vaske seg. Hvert femte barn døde før de fylte ett år. I boken sin skrev Høygaard at han fikk kvinnene opp på bena etter få dager.

Han ble utnevnt til helsedirektør i provinsen, men fant et elendig og ineffektivt helsesystem.

– Han var den første som besteg høyeste fjell i fjellkjeden Nevado de Cachi. Siden er toppen målt til rundt 6400 meter, sier vennen, den tidligere ordføreren i Cachi, Humerto Oliver.

Bragden vakte naturlig nok begeistring. Som gammel polfarer hadde Høygaard krysset Grønland på tvers og skrevet doktoravhandling om inuittenes ernæring. Men han røkte som en skorstein og drakk likeså. En måned i året la han vekk begge deler.

– Han valgte februar fordi det var den korteste måneden, sier Oliver.

– Og så konverterte han til katolisismen. Min kones far var gudfar.

Senere fant Arne Høygaard ut at gudfaren var jøde.

– «Du er jøde, du», sa han til meg, sier Maria Oliver, som ble såret da legen sa det slik.

Humerto Oliver bryr seg ikke noe om at legen var nazist.

– Han var en god venn og god person som gjorde mye for Cachi. Han prøvde å bli senator for Salta for å kunne reise hjem til Norge med æren i behold. Men han tapte med få stemmer. Det var i grunnen synd, sier han.

Over døren på huset hang en vikinghjelm laget av to kjøkkensiler og oksehorn. Legen puslet med vinlaging og holdt fester i dagevis med bohemene fra Salta. Da Høygaard døde, var det etter å ha blitt operert for lungekreft. Ett besøk fikk han til hjemlandet.

– Når de nå lager legens vin, har de bevart noe av hans ånd, forteller Isasmend.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.