Drit og dra

Tekst

Dritt på verandaen og fremmede i stua. Det kan stinke å bo midt i den norske turistløypa. Bonden Anders Fretheim i Flåm er så lei at han har kjøpt seg tilfluktssted på Stadt.

Fakta: ALLEMANNSRETTEN

Friluftsloven gir alle rett til å ferdes, oppholde seg og høste av naturen i utmark i Norge.

Begrepet utmark omfatter skog, fjell, myr, lynghei og holmer som ikke er aktivt i bruk av grunneier.

Overnatting kan ikke skje nærmere enn 150 meter fra bebodd hus eller hytte.

Ferdselen og oppholdet må skje uten ulempe for grunneier og andre som er på tur.

På engelsk: right to roam

...

Kilde: Miljødirektoratet

Vi må nok lukke porten i dag, ja.

Økobonde Anders Fretheim skuer utover Aurlandsfjorden. I det fjordgrønne vannet nedenfor bondens bratte beitemarker kommer to massive hoteller sigende inn gjennom morgendisen. Snart skal 3850 cruiseturister sluses inn blant Flåms 350 innbyggere. Oppe på Fretheim gård står kubonden og håper at ingen forviller seg inn på kjøkkenet hans i dag. Eller, enda verre: i fjøset, der ni meter dype siloer er skumle feller for turister med gangsynet sperret av digre kameraer.

– En gang hadde vi noen campere som slo seg ned og fyrte opp stormkjøkkenet sitt der inne. I fjøset, det er jo livsfarlig! sier Fretheim.

Cruiseturistene pleier å nøye seg med å innta åkrene. En gang Fretheim kom hjem fra fjellet, telte han over 1000 som hadde slått seg til for å spise midt i kyrnes økomatfat.

– De hadde pledd og korger og alt, en finfin piknik, men gresset ble så flatt at det var vanskelig å slå.

Etter det er det vanlige strømgjerdet rundt kyrne supplert av et liksom-strømgjerde rundt beitemarkene – «bare en psykologisk barriere, altså – turister er lettere å styre enn sau». En morgen satt likevel en gjeng japanere og spiste frokost under Fretheims morelltre. De knipset i vei da han kom ut i morgenkåpen.

Derfor er årets nyvinning en hvit stakittport foran bjørkealleen som leder opp til selve gården, flankert av skilt hvor det står «No camping» og «Private». På jordene har han satt opp rundballer der det er stavet ut i klartekst, med en bokstav på hver ball: «No cruise ships» og «No grandi navi».

– Det er en måte å overleve på. Jeg har fått nok. Jeg orker ikke være en kulisse mer.

NØTTESKALLSNORGE. Flåmsbana er blant landets best besøkte turistattraksjoner og frakter rundt 700.000 passasjerer i året.Flåm har rundt 350 innbyggere og er blant destinasjonene på turboturen «Norway in a nutshell»

MEET THE LOCAL FARMER

Glem iberiasnegle og flått. Den egentlige sommerinvasjonen står turistene for. Bor du innenfor allfarvei, risikerer du å bli en attraksjon selv.

– Alle turister vil føle seg spesielle, møte «the local farmer». Det er meg, så da kommer de opp hit. Men jeg kan ikke være «the local farmer» for flere hundre mennesker om dagen, sier Fretheim.

– Så nå orker jeg ikke se folk inn i øynene engang. Ser bare vekk. Det er ikke en god følelse. Ikke for meg, og ikke for turistene heller.

Bonden bøyer hodet litt sørgmodig. Han liker jo egentlig folk. Leier selv ut en håndfull hytter til overnattingsturister. Det er mengden cruiseturister han syns blir for voldsom – i tillegg til støyen og forurensningen som følger med. 

Så mye blir det at han og kona Susan har kjøpt seg hus på Stadt, for å slippe unna når det står på som verst.

– Jeg skjønner at det kan høres artig ut, med invasjon i åkeren og alt. Men nei, dette er ikke artig. Det er så til de grader lite artig at kona har tilbrakt de tre siste dagene på hytta på Stadt.

FOLKLORE. Turistene kommer for å se fjord og fjell, men lokalbefolkningen kan melde om at de ofte er vel så interessert i folk og fe

FOLKLORE. Turistene kommer for å se fjord og fjell, men lokalbefolkningen kan melde om at de ofte er vel så interessert i folk og fe

VELKOMST. Klart budskap til turistene fra en bonde i Flåm.

UT OG JAGE

– En gang vi satt attmed husveggen og spiste middag, hadde vi 25 asiater som var på vei inn i huset. De ville gjerne løse billett.

Ole David Breistøl er nærmeste nabo til besøkssenteret ved Borgund stavkirke. Etter at senteret åpnet 30 meter fra huset hans for noen år siden, har han begynt å låse ytterdøren, verandadøren og bilen.

På parkeringsplassen utenfor Breistøls hus pipler akkurat nå et tyvetall kinesere ut av en grå buss med estiske skilter. Konstant knipsende krysser de veien til stavkirken og foreviger hverandre litt hist og pist i steinrøysen uten å gå innenfor innhegningen, før de snur resolutt på hælen og toger tilbake mot bussen, som tidevann som trekker seg tilbake. Når motoren brummer i gang, er det nøyaktig fire minutter siden bussen trillet inn på parkeringsplassen. Det er slike besøk som gjør Breistøl gretten.

– Noen reiser med selskaper som gir faen og bare slipper av alle her, selv om det er et offentlig toalett fire kilometer lenger frem. Når de ikke løser billett her og dermed ikke kan bruke doen på besøkssenteret gratis, går det jo som det går, sukker han.

– En gang hadde vi to japanske damer virrende inne i stua som var helt fortvilet. Hva de sa var ikke godt å si, men hva de trengte var ganske åpenbart.

I år er det i det minste blitt færre av bobilturistene som står på parkeringsplassen over natten og «låner» vann og strøm fra husveggen. Besøkssenteret har satt opp skilt om campingforbud nattestid, og Breistøl har jaget bort dem som prøver seg.

– Det gjelder å sette standarden. Jeg har inntrykk av at ordet sprer seg bare de møter motstand en plass.

FERDASINNE. – Jeg hater bobilturister! Ole David Breistøl bor ved Borgund stavkirke og har jaget vekk turister som har prøvd å låne vann og strøm fra husveggen over natten

FERDASINNE. – Jeg hater bobilturister! Ole David Breistøl bor ved Borgund stavkirke og har jaget vekk turister som har prøvd å låne vann og strøm fra husveggen over natten

TISS OG GAVER

– Det er ikke uvanlig at folk setter seg inn i biler eller åpner husdører, sier Frigg Jørgensen, administrerende direktør i Association of Arctic Expedition Cruise Operators. Organisasjonen har sett seg nødt til å lage en animasjonsfilm om skikk og bruk på tur for de over 30.000 cruisepassasjerene som går i land på Svalbard hvert år.

I Longyearbyen barnehage så storøyde barn en dag at en turist stilte seg opp og tisset på gjerdet deres.

– En annen gang vi satt her gikk plutselig døren opp, og så kom det inne en gruppe turister som bare vandret tvers gjennom barnehagen, inn døren i den ene enden og ut den andre – uten å ofre oss et blikk, sier barnehagebestyrer Gunnhild Antonsen.

På barnehagegjerdet henger skilt der det står «no photo» – to ord man også stadig kan høre svalbarske barnehagebarn rope til knipsende turister.

– I den spede begynnelse av turismen var det noen som må ha trodd vi var straffanger. Stakk til barna godteri og sånn. Fortsatt er det en del som virker bekymret over at ungene er gjerdet inne. Bare ifjor var det noen som kom inn og ga barna massevis av gaver, sier Antonsen.

Noe av det mest slitsomme er at midnattssolturistene vil forevige «the local ice bear killer» – som potensielt kan være hvem som helst av Svalbards riflebærende voksne. Så når barnehagen er ute på tur, kan selv den mest tålmodige pedagog få nok.

– Etter gårsdagens tur erklærte kollegaen min at hun nekter å bære rifla neste gang.

RUTEPLAN. Det gjelder å orientere seg på et lite sted med bare ett offentlig toalett

DRA OG DRIT

Turisme betyr selvfølgelig penger. Rundt 25 milliarder kroner la overnattingsgjestene igjen i Norge ifjor sommer, ifølge Innovasjon Norge. Men for de som bor tett på attraksjonene, kan turismen være noe dritt. Bokstavelig talt. I Flåm skal ett enkelt toalett på togstasjonen betjene alle de over 200.000 cruisepassasjerene som er ventet i løpet av denne sommeren. Anders Fretheim har funnet avføring helt oppe bak traktoren sin.

– Det verste er oppe i steinrøysa her, der er det overalt. Mange tar toget til Myrdal for å gå nedover, og da begynner jo behovene å melde seg på et gitt tidspunkt. Jeg har aldri sett så mange hvite rumper i hele mitt liv som en gang jeg syklet langs ruta der, sier han.

– Og alt ender jo i vassdraget – som er en nasjonal lakseelv.

Langs Rallarvegen, som starter i Flåm og ender i den billøse fjellbyen Finse, har hytteboerne etter hvert sett seg nødt til å låse utedoene sine mot trengende turgåere.

Eirik Nordahl-Pedersen er en av få fastboende på Finse, og forteller om folk som slår opp telt inne i finsebyen og sniker seg til å gå på do på hotellet. Men, understreker han, de er jo ikke blant de ordentlige turistene, som Finse ville blitt veldig stusslig uten. Det var heller ikke de som en gang tok seg inn i et fremmed hus og begynte å lage mat.

– Da eieren kom hjem fra tur, ble han rimelig opphisset og hev ut både mat og folk. Det var en gryterett, og den ulykkelige kokken forsøkte å skrape opp restene fra snøen.

 

ALLEMANNSRYTTERE

Under det årlige Skarverennet skal flere tusen skigåere gjennom det bittelille fjellsamfunnet på noen små timer.

– Da gjør de fra seg på verandaer og overalt. Det er den eneste gangen i året jeg føler at finsesamfunnet blir litt voldtatt, sier Nordahl-Pedersen.

Tidligere Rallarveg-nabo Helge Blåsternæs har vært borti turgjengere som bruker hyttevegger som toalett også når det ikke er renn.

– Altså, de skal absolutt gå tur i fjellet, men så kan de ikke sitte på fjellet og spise matpakken, nei, da må de spise der i hytteveggen, og kaste bosset der og gjøre fra seg der, ja ja ja.

På indignert bergensk forteller han om folk som setter opp telt midt i veien opp til en støl og nekter å flytte seg da eieren vil forbi («vi var her først»), og andre som nekter å ta med seg appelsinskall og matrester fra hyttetomtene («det komposteres jo»).

– Problemet kan oppsummeres i ett ord: Allemannsretten. Den brukes overdrevent, og folk har kort og godt sluttet å respektere andres eiendom, slår han kontant fast.

Flåm-bonde Fretheim har også hytte langs Rallarvegen, og mener allemannsretten er noe turoperatørene er flittige til å informere de utenlandske turistene om.

– Jernbanen kjører til Finse, og så hiver de gjestene ut, roper allemannsrett og vinker farvel.

HOTELL I HAGEN. Jenny og Harald Sjursen bor så nærme cruisekaia i Flåm at de kan følge dagens quiz om bord. En gang så de 24 turistfjes stikkende ut bak hushjørnet. – Det var et følge fra Beijing som spurte om mye rart, blant annet om de kanskje fikk kjøpe huset

HOTELL I HAGEN. Jenny og Harald Sjursen bor så nærme cruisekaia i Flåm at de kan følge dagens quiz om bord. En gang så de 24 turistfjes stikkende ut bak hushjørnet. – Det var et følge fra Beijing som spurte om mye rart, blant annet om de kanskje fikk kjøpe huset

SKIPSVEKKERKLOKKE

– Ding dong.

Annonseringene av dagens program på cruisebåtene i Flåm overdøver motorduren fra Jenny Sjursens gressklipper. Da ekteparet Jenny og Harald Sjursen flyttet inn i sitt gule trehus på 60-tallet, lå cruiseskipene ute i fjorden. Etter at kaia ble bygget ved inngangen til det nye årtusenet, fyller skipene fort alle de seks stuevinduene. Det hender at glassene i finskapet i stua blir stående og klirre av motorduren.

– Jeg trodde det var for naturen de kom, men det virker ikke alltid slik, så høy musikk som de spiller og så mye bråk som de lager, sier Harald Sjursen.

Skipene anløper fra syvtiden om morgenen, så om sommeren trenger ikke Sjursen noen vekkerklokke.

På godværsdager bærer lydene helt opp til Fretheim gård, sier økobonden. Vekkes han ikke av dét, står han likevel opp i otta. Skal kyrne bytte beite, må de nemlig gjøre det før storinnrykket kommer, så de ikke krasjer med turistene på veien mellom åkrene.

Interessekonflikter mellom fastboende og reiseliv er tema i en rapport fra Telemarksforsking med tittelen «Duett eller duell? Reiseliv og lokalsamfunnsutvikling». Prosjektleder for rapporten, Lars Ueland Kobro, forteller at mange lokalsamfunn ikke innser hvor vanskelig det er å være både populært turistreisemål og attraktiv bostedskommune.

– Det sies ofte at det som er bra for de tilreisende, er bra for de fastboende. Det er ikke sant. Ikke alltid, og kanskje ikke en gang som oftest, sier han.

– Når det gjelder akkurat cruisepassasjerene, vil jeg stille det kjetterske spørsmål: Hva skal vi med dem? De overnatter og spiser på båtene, og legger kanskje igjen noen kroner hos et busselskap eller i inngangspenger et sted. Slike passasjerer er et typisk eksempel på tilreisende som mange kommuner sikler etter – ut fra en misforstått tanke om at turister langveisfra er det staseligste – men som ofte gir lite grunnlag for lokal samfunnsutvikling.

Fretheim vet hva han mener om hvilke utviklingsmuligheter cruiseturismen gir Flåm.

– Det tar rett og slett trivselen fra å bo her. Det er noe som heter «people pollution» – at man har for mange folk på lite område. Vi graver vår egen grav.

INNENFOR ALLFARVEI. Campingturist Miguel Ambrose fra Frankrike har stoppet for å ta bilde av Borgund stavkirke

INNENFOR ALLFARVEI. Campingturist Miguel Ambrose fra Frankrike har stoppet for å ta bilde av Borgund stavkirke

LEVENDE SEVERDIGHET. Skilegenden Gjermund Eggen anslår at han har hatt 60.000 turister på kaffe opp gjennom årene.

RØMTE TIL SKOGS

Skal man kåre Norges første og største offer for slik people pollution – eller folkeforurensning – vil nok ski­legende Gjermund Eggen komme høyt opp. Da han vant tre gullmedaljer under ski-VM i Oslo i 1966, startet folkevandringen til barndomshjemmet hans i Engerdal. Sommeren etter seieren kunne han ha flere hundre personer campende og teltende på og rundt tomten.

– Ja, da var det innrykk i hele kommunen, med folk som ville se og ta på meg, og for meg ble det litt for mye, sier verdensmesteren beskjedent.

Eggen var redd for å virke overlegen, og ble så folkesky at han måtte rømme til skogs. Etter hvert søkte han dekning på nabogården. Da han flyttet hjem igjen, dukket det stadig opp busslaster med folk som ville hilse på. Og Eggen hadde stadig like vanskelig for å si nei.

– Først ønsket de at jeg skulle komme inn i bussen. Så var det noen som spurte pent om de kunne se premiesamlinga, og så om jeg kunne tenke meg å servere kaffe.

Til slutt kapitulerte han og begynte å guide turistene rundt i egne barndomstrakter. Nå har han og kona avtale med turoperatørene, og får betalt for å ta imot og vise rundt. Til sammen har de nok hatt en 60.000 mennesker innom stua på kaffe, anslår de.

– Ja, men du vet, det er bare trivelige folk som kommer. Mest pensjonister, som husker meg fra den tida. Så nå gleder vi oss hver gang det kommer en buss.

SMIL. Gråværet setter ingen stopper for knipsingen på kaia i Flåm

SMIL. Gråværet setter ingen stopper for knipsingen på kaia i Flåm

TERRORTURISTER

Foran en brun tømmerstue på Østlandet sitter Marte Rognlien og myser mot en perleskimrende solnedgang. Nede i skrenten ligger Utstranda, frem til for tre år siden et helt vanlig sommerstoppested på vei fra hovedstaden til Vestlandet.

– Her nede stopper de og tar selfies med øya i bakgrunnen. Smil, liksom.

Ute i Tyrifjorden hviler en svart, lett gjenkjennbar silhuett. Utøya.

– Noen kommer ens ærend, andre oppdager plutselig hva de kjører forbi og bråbremser.

Hun forteller om biler i midtrabatten med dørene på vidt gap.

– Så står du der da, og vil bare hjem med handleposene.

I våres flyttet Utstranda vel minnestedet for å slippe det velforeningsmedlem Rognlien kaller terrorturister. Hun understreker at det ikke er de etterlatte og pårørende som gjorde det ubehagelig å være minnestedsnabo. Det er «terrorturistene» som var grunnen til at hun alltid dro ned på odde tidspunkter, da hun som driftstekniker i Hole kommune hadde ansvar for å rydde minnestedet.

– De søpler og griser. Jeg har funnet alt fra kondomer til bleier.

Verst var det i starten, da folk spurte om hva de fastboende gjorde den dagen.

– Det er helt absurd når det blir sånn: Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven? Og hva føler du nå?

RAR ROLLE. Marte Rognlien bor ved Utstranda. Hun vil helst slippe busslaster med turister som spør hva hun gjorde 22. juli

RAR ROLLE. Marte Rognlien bor ved Utstranda. Hun vil helst slippe busslaster med turister som spør hva hun gjorde 22. juli

FOLKEFORURENSNING

– Aaaaooooouuu!

I Flåm havn runder en ulende og spurtende kineser hjørnet mot inngangen til Flåmsbana, der toget står klart til en av dagens ti avganger. Han rekker det så vidt, og vinker frenetisk resten av følget inn på plattformen.

Cruiseturistene har lagt halvparten av sin tilmålte dag i Flåm bak seg. På bryggen nedenfor togstasjonen siger japanere, briter og amerikanere sakte rundt i sine lommebefengte shorts og fortsatt litt stive Dale-gensere med glidelås – dagens fangst fra turistsjappene på kaia, der prisene er oppgitt i tax-free-versjon.

APPTIMIST. Amerikanske Eric Cochran ler av klønete turister i New York, men tar seg selv i bli som dem når han er på norgestur. Han har overnattet i Flåm for å slippe unna alle cruiseturistene, og vil helst snakke med lokalbefolkningen. – Vet du om det fins en app for det?

Solen kikker endelig fram. På de dagene den steker, er det verken larm eller menneskemengder som er Fretheim og Sjursens største bekymring. Det er utslippene fra skipene, som ikke får strøm fra kraftkommunens kai og lar motoren gå konstant.

– Tidligere var lukten av sommer nyslått gras. Nå er det tungolje, sier Anders Fretheim.

Han forteller at han flere ganger har vurdert å ta med seg kone og barn og flytte fra den tradisjonsrike familiegården.

Pensjonistekteparet Sjursen rømmer til slektninger eller utenlands når det er som verst. De snakker om fisk som har forsvunnet fra fjorden. I Norge har cruisebåtene lov til å slippe ut gråvannet sitt inne i postkorttrange fjordarmer.

Fretheim mener turistene ødelegger den naturen de kommer for å se. Ordføreren i Aurland kommune, Noralv Distad, sier cruise­passasjerene og innbyggerne har en felles interesse i å unngå forurensning. Han anser dagens cruisetrafikk som forsvarlig, og sier at det store flertallet blant innbyggerne er positivt innstilt til den.

– Vi er en reiselivskommune med en struktur som er bygget for et stort volum. Så vil det alltid være ting som kan gjøres bedre.

Anders Fretheim innser at cruisetrafikken er kommet for å bli, men ønsker seg færre båter i uken.

– I dag blir alt ofret på masseturismens alter. Alt, altså! Det er ingenting som er hellig lenger, sier han, og ser utover jordene.

Snart skal han lage en lokal versjon av «No grandi navi»-logoen som har prydet protestene til cruise-leie innbyggere i Venezia.

– Jeg går ikke inn for å lage bråk, men jeg må beskytte meg. Jeg, jeg… Ja, jeg må det, jeg greier ikke dette.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk