<p>Overført til «max». De innsatte på Litchfield er overført til et høysikkerhetsfengsel og må begynne på nytt under vanskeligere forhold.</p>

Overført til «max». De innsatte på Litchfield er overført til et høysikkerhetsfengsel og må begynne på nytt under vanskeligere forhold.

«Orange Is the New Black» er tilbake i god, gammel form

Tekst

Vil du få varsel hver gang Øyvor Dalan Vik publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt

I sjette sesong stabler de innsatte seg langsomt på bena igjen etter det kaotiske opprøret som endret alt.

Den forrige sesongen av Netflix-suksessen «Orange Is the New Black» tok en modig og potensielt katastrofal avstikker fra seriens etablerte modus operandi. I stedet for å følge et utvalg hovedpersoner av de innsatte i kvinnefengselet Litchfield Penitentiary i den daglige kampen for privilegier, makt, vennskap, liv og død, lot serieskaperne de innsattes protester etter Poussey Washingtons (Samira Wiley) meningsløse endelikt eksplodere i et fullskala opprør. Friheten som plutselig var å finne innenfor murene, ble brukt på høyst ulike måter av de forskjellige grupperingene, og det endte ikke godt.

Det var nervepirrende, men også en smule kaotisk. Historien som begynte som en dramakomedie, skrenset borti horrorsjangeren og ble mørkere enn noen gang før.

Fakta: «Orange Is the New Black»

Sesong 6

USA 2018

Produsert av Jenji Kohan/Lionsgate Television for Netflix

13 episoder à ca. 55 minutter

Slippes på Netflix 27. juli

Med: Taylor Schilling, Laura Prepon, Kate Mulgrew, Mackenzie Phillips, Danielle Brooks, Uzo Aduba og flere

Død fangevokter

Når sjette sesong drar i gang er de fleste av de vi etter hvert kjenner godt, blitt busset til et høysikkerhetsfengsel – «max» i dagligtale – i nabolaget; de blir satt i hver sin celle og er tvunget til å begynne på nytt. På sett og vis er det samme grep som ble benyttet i fjerde sesong, da hundre nye fanger ble overført fra en nedlagt institusjon og gruppedynamikken ble alvorlig forstyrret – men denne gangen ligger vakten Piscatella død igjen i det tomme svømmebassenget etter opprøret, og for det skal noen svi.

Første episode er filtrert gjennom den mentalt ustabile Suzannes (Uzo Aduba) blikk; hun presenterer oss for kaleidoskopet som forvrenger bildet både for henne og for alle de andre. Myndighetene setter i gang en klappjakt på gjerningspersonen, og fordi kvinnene nå i det store og det hele er isolert fra hverandre, havner Taystee nokså tilfeldig i søkelyset.

Danielle Brooks spiller Taystee bedre enn noensinne og har både frekt og hjerteskjærende materiale i rollen – som kunne ha vært utnyttet enda bedre. Av en eller annen grunn faller den suspenderte fengselsdirektøren Caputos skygge over akkurat denne plotlinjen.

Serieskaperne har valgt å fokusere nærmere på de ansatte i denne sesongen, men ingen av dem har den samme utstrålingen som de innsatte, og tilværelsen deres står heller ikke tilstrekkelig i brann sammenlignet med hovedpersonene vi har forholdt oss til frem til nå.

Konfliktene de presenterer, er rett og slett ikke like spennende.

Ikke gå glipp av noe!

Få Smaks beste saker, restaurant- og vinanmeldelser og oppskrifter i nyhetsbrev hver uke.

Meld deg på her

Nye, uklare skikkelser

En annen svakhet: Høysikkerhetsfengselet ikke gir samme grobunn for å introdusere nye rollefigurer like effektivt som i åpent landskap; de har mindre å spille på. Noen er gode – en overraskende castet Mackenzie Phillips er spesielt ilende guffen som Piper Chapmans (Taylor Schilling) tilsynelatende anstendige, nye cellekamerat – mens andre går mer eller mindre i ett med institusjonsveggene.

Men la det være sagt: Den sjette sesongen av «Orange Is the New Black» hever seg over den forrige og er tilbake i den formen vi kanskje liker den best: over tretten timer personlig drama med innlagte, komiske hvileskjær og rom for informative avstikkere til fortiden.

Settingen som denne gangen er valgt, har imidlertid en tendens til å gi svakhetene det spillerommet som nærmest var fraværende i den fabelaktige fjerde sesongen – den hadde knapt noen av de vimsete sidesprangene som til å begynne med gjorde det vanskelig å avgjøre om dette var en komedie eller et drama.

På sitt beste er «Orange Is the New Black» begge deler, uten å svikte alvoret i hovedpersonenes liv.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Informasjonskapsler og personvern

Dagens Næringsliv er ansvarlig for dataene du oppgir og dataene vi samler om dine besøk på DN.no. Vi bruker informasjonskapsler og dine data til å analysere og forbedre tjenestene, og til å tilpasse annonser og deler av innholdet du ser og bruker. Dersom du er innlogget, kan du endre dine innstillinger for personvern.

Les mer Ok, jeg skjønner