Soylent skal erstatte mat

Tekst

Programvareingeniør Rob Rhinehart (25) vil redde travle, unge menn fra kjøkkenets tyranni. Med hans oppfinnelse Soylent trenger ikke Andre Sevenius Nilsen lenger ta matpause når han jobber.

– Svovel. Tok jeg oppi svovel?

Nevropsykologistudenten André Sevenius Nilsen (27) stirrer på frokosten sin med bekymret mine. Morgensolen skinner skarpt inn vinduet på hybelen på Bislett, en oppvisning i grønn fløyel, prydtre og figurative oljemalerier. Interiøret, hyppig omtalt som «dødsboet» av Nilsen, står i sterk kontrast til kjemisettet på skatollet foran ham.

På en digitalvekt som snytt ut av en episode av «The Wire», blandes maltodekstrin, proteinpulver, kalium, kalsium og en rekke andre næringsstoffer med erfarne hender.

– Når man ser på det de spiser i «The Matrix», ser det ikke godt ut, men det virker jo veldig praktisk. Drivkraften bak dette er et slags ønske om å optimalisere livet, sier Nilsen.

I stedet for å kaste bort tid på å tilberede lange måltider, heller han ned næringsshaken Soylent på noen få sekunder.

Konstruert kost
– Til å begynne med var jeg redd for at det skulle gjøre meg syk. Jeg var ganske nervøs da jeg begynte å teste ut Soylent på meg selv, sier Rob Rhinehart (25).

– Jeg trodde jeg bare kunne leve på det i et par uker, men jeg ble raskt mye sunnere. Det sier kanskje mest om hvor elendig kostholdet mitt var i utgangspunktet, fortsetter han.

Rhinehart ser unektelig frisk ut der han sitter i sengen hjemme i San Francisco badet i kjølig lys fra laptopen i fanget. Skyggene på den veltrente overkroppen bryter med alt populærkulturen har lært oss om single programvareingeniører.

Klokken nærmer seg midnatt. For rundt ti minutter siden kom Rhinehart hjem fra kontoret. Det koker rundt selskapet hans, Soylent, som på ti hektiske måneder har utviklet seg fra kjøkkeneksperiment til mikrobedrift med tre millioner dollar i startkapital. Konseptet er like enkelt som det er radikalt: Hva om man i stedet for vanlig kosthold hadde en optimal dagsdiett i pulverform, en shake man bare slukte for å kunne jobbe videre uten å bekymre seg for proteiner og sporstoffer? Hva om mat ikke først og fremst var hedonisme, men drivstoff?

– Dem jeg først delte ideen med, syntes det å konstruere et kosthold med kjemikalier var galskap, sier Rhinehart.

I desember er masseprodusert Soylent klart for det amerikanske markedet. I første halvdel av 2014 blir produktet tilgjengelig i resten av verden.

– Alle tror man trenger vanlig mat, men når du ser på kroppen som organisme, er det opplagt at næringsstoffer kan isoleres, sukker Rhinehart.

– Alt består av kjemikalier. Mat er intet unntak.

- Det ser ikke spesielt godt ut, for å være ærlig. Folk er vant til at mat ser godt ut, så de skjønner ikke at de kan leve på dette, sier Rob Rhinehart. Gründeren tror utseendet vil bli en utfordring for Soylent.

- Det ser ikke spesielt godt ut, for å være ærlig. Folk er vant til at mat ser godt ut, så de skjønner ikke at de kan leve på dette, sier Rob Rhinehart. Gründeren tror utseendet vil bli en utfordring for Soylent.

Blogget begynnelse
Sent i 2012 flyttet Rob Rhinehart fra Atlanta til San Francisco for å jobbe med spredning av digital infrastruktur til utviklingsland. Som mange andre håpefulle teknoentreprenører, var han blakk og overarbeidet.

Han vil ikke si akkurat hva han spiste da arbeidsdagene var på sitt mest intense, men nøyer seg med å understreke at dietten var diktert av tilgjengelighet og pris og at kostholdet tidvis var «skikkelig ille».

– Jeg var kronisk sliten og tåkete i hodet, men det var ikke helsen min som plaget meg mest. Jeg var overvektig, men ikke veldig, dessuten var jeg ung og i relativt ok form. Det som irriterte meg, var tiden og pengene jeg brukte på mat. Jeg tenkte at hvis jeg skal legge så mye innsats i mat, burde jeg få mer ut av den, forklarer Rhinehart.

Nerdete trassing og entusiasme for muligheten til å «hacke» en av kroppens mest basale behov ble utgangspunktet for det som i dag er levebrødet hans.

– Jeg bestemte meg for å tilnærme meg ernæring som en ingeniør, finne ut hva i maten jeg virkelig trenger. Jeg leste meg opp på biokjemi og ernæring, og etter en stund lagde jeg en veldig minimalistisk versjon av Soylent. I januar begynte jeg å teste den på meg selv.

Prosjektet fikk en pangstart da Rhineharts blogginnlegg «How I Stopped Eating Food» ble plukket opp av likesinnede og spredt for alle vinder. Der legger han ut om hvordan han utelukkende levde på Soylent en hel måned.

Det er utrolig frigjørende ikke lenger å ha en timeplan som er styrt av behovet for mat Rob Rhinehart, gründer

For å hindre skeptikere i å avskrive helsegevinstene som placeboeffekt, ble dagboken bygget ut med data om alt fra blodverdier til kognitive prestasjoner.

Rhinehart følte seg sunnere enn noensinne, brukte minimalt med tid på matlaging og kuttet utgiftene sine betraktelig.

– Det er mye i samfunnet vårt som kan forbedres med forskning og måling, sier Rhinehart.

– Jeg synes ikke det er noen grunn til å akseptere status quo, hverken for kroppene våre eller livene vi lever.

Mens vi venter
Student André Sevenius Nilsen kom først borti Soylent på et diskusjonsforum for hjemmelagde versjoner av næringsshaken.

Rob Rhinehart er en sterk tilhenger av open source, prinsippet om at åpenhet rundt et produkts plantegninger på sikt fremmer utvikling, og tidligere i år la han ut oppskriften på Soylent på bloggen sin. Det førte til stor internasjonal entusiasme for produktet flere måneder før det blir kommersielt tilgjengelig.

I likhet med Rhinehart er Nilsen en person som godt kan spise ti grillpølser til middag og som foretrekker frossenpizza fordi steketiden kan brukes på interessante ting.

Nå bytter Nilsen ut de fleste måltider med Soylent. Ikke fordi det smaker så godt, men fordi det sparer tid. Frokost som tilberedes og spises på få sekunder, er vanskelig å matche.

– Dette er fjerde oppskrift, og den har vært gjennom mange små forandringer. Endrer du på én ting, er du plutselig på 500 prosent anbefalt daglig dose. Det er et skikkelig mas, sier Nilsen og fører en plastskje ned i sølvposer de færreste har i kjøkkenskapet.

– Jeg brukte et par uker på å hamre ut en skikkelig oppskrift. Nå er den sånn cirka klar, men jeg skulle gjerne hatt et litt langsommere karbohydrat.

Før brukte André Nilsen Sevenius solsikkeolje. Nå er det olivenolje fra Casa Sevenius, familiens hus i Italia, som bidrar med fettet i Soylent-oppskriften hans.

Før brukte André Nilsen Sevenius solsikkeolje. Nå er det olivenolje fra Casa Sevenius, familiens hus i Italia, som bidrar med fettet i Soylent-oppskriften hans.

Fri flyt
– I starten var investorene skeptiske. Jeg jobber i Silicon Valley, og de fleste investorene der søker mot webløsninger og maskinvare. Jeg har måttet overbevise dem om at mat på dette nivået helt klart er en form for teknologi, sier Rob Rhinehart.

Han har heist seg opp litt i sengen og sitter med ryggen mot en kremhvit murvegg.

– Mat er en blanding av kunst og vitenskap. Folk forstår hva vi driver med når vi forklarer at Soylent er et teknologiselskap, fortsetter han.

Potensielle investorer er ikke de eneste som har slitt med å svelge forretningsideen. I løpet av året er Soylent blitt et kontroversielt firma, noe som først og fremst skyldes at Rhinehart pirker borti absolutt alt folk er vant til å forbinde med mat. I

artikler og essays har Rhineharts mest høylytte kritikere fremstilt prosjektet som et eneste stort angrep på hygge over middagsbordet.

– Det sentimentale forholdet folk har til mat, handler først og fremst om kultur, tradisjoner og personene man spiser med, sier Rhinehart.

Hans poeng er at ikke alle måltider er like betydningsfulle, og at det å spise på jobb og skole ofte bare er et nødvendig onde.

– Hvis jeg begynner å bli sulten, bare «bånner» jeg litt Soylent og fortsetter med det jeg drev med. Når jeg vil slappe av eller har tid å slå ihjel, kan jeg ringe en kompis og stikke ut for en matbit, forklarer han.

Etter at Soylent ble hjørnestenen i kostholdet hans, er han blitt mer og mer glad i sushi, en rett som tidligere ikke mettet ham tilstrekkelig.

– Det er utrolig frigjørende ikke lenger å ha en timeplan som er styrt av behovet for mat. Hvis du er inne i en skikkelig god arbeidsflyt, kan du fortsette så lenge du vil.

Anbefales ikke
– Jeg diskuterte Soylent tidligere i dag med et par bekjente som er gift med datafolk. De hadde ikke hørt om det før, men trodde at mennene deres helt sikkert ville hoppet på det, sier Lene Frost Andersen, professor i ernæringsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Latteren triller ut av telefonrøret. Som fagperson er hun nysgjerrig på ideen, men litt forvirret når det kommer til opphavsmannens motivasjon og baktanker.

– Rhinehart vil nå en gruppe som ikke bryr seg om mat, men som likevel vil dekke næringsbehovene sine. Han har funnet et konsept som kan funke for denne gruppen, men man vet ikke hvilke konsekvenser det kan få.

Kostholdsforskeren påpeker at det er feil å tro at vi i dag vet alt som er å vite om kosthold og ernæring. Å selge Soylent som en komplett måltidserstatning, blir dermed å ta litt i.

– Rhinehart har satt sammen et produkt ut fra det vi vet om behov for næringsstoffer, men han får ikke med seg eventuelle positive stoffer vi ikke har kunnskap om i dag, sier Andersen.

For å illustrere hvordan instrumentell tilnærming til mat tidligere har slått feil, beskriver hun et forsøk på nittitallet der man ga grupper store doser betakaroten.

Siden enkelte stoffer i Soylent er forbudt å importere til Norge, har Nilsen brukt lang tid på å finne en oppskrift som funker.

Siden enkelte stoffer i Soylent er forbudt å importere til Norge, har Nilsen brukt lang tid på å finne en oppskrift som funker.

– Man trodde at antioksidanter som betakaroten fra frukt og grønt var sunt i større doser, men i gruppen økte det sjansen for lungekreft blant røykere. Poenget er at maten vi spiser inneholder mange stoffer som sammen har en effekt, og det er ikke helt enkelt å identifisere alle disse stoffene, sier Andersen.

Utgangspunktet hennes som forsker er å tilrettelegge for så sunne og sykdomsfrie liv som mulig, og i så måte har hun større tro på bevisstgjøring rundt konvensjonell mat.

– Folk kommer jo ikke til å dø av dette, de får basisbehovet sitt dekket, men det er ikke det vi er ute etter som forskere. Jeg skjønner jo hva han vil, men Rhinehart har ikke nødvendigvis laget noe ideelt.

Professoren er innforstått med at Soylent nå har gått fra prototype til profesjonelt overvåket og godkjent produkt. Likevel mener Andersen at det ikke er mulig å si hvilke konsekvenser et kosthold med stort innslag av Soylent vil få for brukerne.

– Dette går jo imot alt jeg står for, så jeg ville aldri anbefalt dette til noen, sier Andersen og ler.

– Samtidig har jeg forståelse for at noen synes det er utrolig uinteressant å spise, og jeg ser at dette antageligvis er mye bedre enn mye junk man kunne kjørt i seg. Alt er relativt. Men fra et helsemessig perspektiv kan jeg ikke anbefale å leve utelukkende på Soylent, sier hun.

– Det er ikke bevist at dette kan være positivt på lang sikt.

Fornøyd hjerne
– Spørsmålet er jo om dette er bedre enn å spise dårlig, vanlig mat. Er det noen ukjente stoffer i pizza som hjelper meg å holde meg frisk, eller kommer Soylent til å ta livet av meg? spør André Sevenius Nilsen retorisk.

Han tar seg en kunstpause før han bryter stillheten med dempet latter.

– Neida. Jeg tror ikke det. Jeg ser på kroppen som en maskin. Den går på det du gir den, fortsetter han, tilsynelatende vant til å måtte forsvare næringsinntaket sitt med lettfattelige argumenter.

En blanding Soylent med 1900 kalorier er blitt blandet ferdig i to ristekopper fra en lokal helsekostbutikk. For å dekke dagens omega-3-behov har Nilsen tatt en stor slurk av tranflasken ytterst på bordet. Skal smaksopplevelsen nærme seg «billig og helt ok milkshake», må fiskeleverolje og proteinpulver med sjokoladesmak holdes adskilt.

– For meg er ikke poenget å kvitte seg med normal mat. Man skal jo ikke erstatte alle måltider med dette. Soylent er en komplett erstatter, noe som betyr at det antageligvis er bedre enn det måltidet man ville valgt i stedet, sier Nilsen og beveger seg fra skatoll-laboratoriet til det sparsommelig utstyrte kjøkkenet.

– Noen har kanskje mulighet til diske opp med en salat med masse laks og kylling og gode oljer og tomater og greier hver eneste dag, men jeg tviler på at det gjelder de fleste.

- Det kommer an på hvordan jeg porsjonerer det, men vanligvis drikker jeg bare litt og litt og litt gjennom hele dagen, sier Nilsen. I likhet med Rhinehart legger han ikke lenger opp dagen etter måltider.

- Det kommer an på hvordan jeg porsjonerer det, men vanligvis drikker jeg bare litt og litt og litt gjennom hele dagen, sier Nilsen. I likhet med Rhinehart legger han ikke lenger opp dagen etter måltider.

Inne på kjøkkenet heller han vann i den ene beholderen og rister løs mens han greier ut om klumpene som oppstår når olivenolje og maltodekstrin står ferdigblandet for lenge av gangen. Med frokosten i hånden setter han seg til rette i fløyelssofaen. Nilsen åpner glasset, tar en slurk og ser tomt ut av vinduet.

– Det er ikke alltid kroppen min skjønner greia med en gang. Men når jeg bare spiser Soylent tre dager i strekk, får kroppen lyst på det. Da har den ikke lyst på pizza lenger, den skjønner at dette er bra. Kroppen belønner seg selv ved å slippe ut dopamin og andre hormoner i hjernen når du gjør noe som er bra. Klassisk betinging, som det heter, sier Nilsen.

Han tar et godt tak i glasset og rister enda et par sekunder. Selv om Soylent snart selges over hele verden, tror ikke Nilsen han kommer til å kvitte seg med digitalvekt og pulver helt ennå. Mye av årsaken til at Nilsen har brukt så lang tid på å finne en god oppskrift, er at enkelte bestanddeler i Rhineharts originaloppskrift er forbudt å innføre i Norge.

Hva så med det ferdige produktet?

– Norske myndigheter kommer til å si at dette ser fishy ut, tror Nilsen.

– Jeg tror dessuten ikke det er så mange som kommer til å begynne med det. Det blir studenter og folk i ingeniør- og it-bransjen, folk med fem–seks timers konsentrasjonssykluser, som jobber og jobber og jobber og så plutselig har pause og trenger «fuel».

Forandre verden
– Det var vel noe av det jeg tenkte mest på i begynnelsen: Hvilke konsekvenser kommer global tilgang til et ultimat standardmåltid ha for samfunnet vårt? sier Rob Rhinehart.

Han trekker pusten og fortsetter i et rolig stemmeleie. Hvordan vil en verden på Soylent se ut?

– Vi kommer helt klart til å fortsette med matlaging og restauranter, men jeg tror fast food-kjeder forsvinner helt. Jordbruket må forandre seg drastisk, allerede nå er brorparten av ingrediensene i Soylent syntetiske. For meg er noe av det viktigste at det ikke finnes animalske produkter i Soylent. Animalsk protein er ekstremt ressurskrevende å produsere.

På grunn av lagringsmulighetene og næringsverdien er Soylent allerede i dialog med flere veldedige organisasjoner som vil distribuere shaken i kriseområder. I desember får 14.000 amerikanere en pakke Soylent i posten. Fra 2014 skal amerikanere kunne kjøpe en månedsrasjon for 255 dollar. Rhinehart har klokkertro på at Soylent er kommet for å bli.

– Alle spiser, ikke sant?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Vi bruker informasjonskapsler (cookies) for å gi deg en best mulig brukeropplevelse på DN.no. Disse brukes til analyseformål, produktforbedringer samt tilpasning av annonser og innhold. Les mer om informasjonskapsler og hvordan vi behandler personopplysninger på våre personvernsider.

Les mer Lukk