Bok: Thor Gotaas, «Birken – Historien om det seige slitet»

«Aldri mer» er det mange som har sagt etter å ha prøvd seg på det 54 kilometer lange skirennet fra Rena til Lillehammer – populært kalt Birken, et ord som oppsto på Oslos vestkant på 1970-tallet og som senere spredte seg utover landet. Noen byfolk sa «Beiner’n», men det slo aldri an.

På 1920-tallet fikk svenskene sitt Vasaloppet. Ildsjeler i det norske skimiljøet ville skape et renn som skulle reflektere hva nordmenn var gode for. Der svensken sprang ni mil på flatmark, skulle nordmannen starte friskt med 15 kilometer i bratt oppoverbakke, deretter opp- og nedturer i en krampefremkallende løype med tilsammen 900 meters stigning, for å avslutte med staking de siste kilometerne inn mot mål.

Birkebeinerrennet sier mye om den norske folkesjelen, mener forfatter og folklorist Thor Gotaas, som har samlet historiene om turrennet i boken «Birken – Historien om det seige slitet».

– For å bli folkehelt i Norge, må du være en sliter, og for å overleve i dette landet i tidligere tider, måtte du være en hardhaus og selvhjulpen, sier Gotaas.

Bakfyllas hammerslag

Birkebeinerrennet var et årlig høydepunkt for mange østlendinger. John «Hjerpa» Hjerpåsen fra Drøbak var en Birken-legende og friskus på 1950-tallet. Det var vanlig å ta seg en fest etter skirennet, men «Hjerpa» snudde gjerne på flisa. På Rena havnet han grundig på fylla og overnattet på en parkbenk i 20 minusgrader. Dagen derpå stappet han inn en pris snus, stilte til start, «ignorerte bakfyllas hammerslag» og suste inn til en plass blant de fem beste i sin klasse. 

«Hjerpa» tilhørte en yrkesgruppe som i årtier var blant de beste skiløperne i Norge: skogsarbeiderne og tømmerhuggerne. For en som daglig gikk flere kilometer på ski med snø til hoftene for å komme seg til arbeidsplassen, var det relativt lett å gå et skirenn i opptråkkede spor. Livets daglige blodslit ga mer enn god nok trening, selv om kostholdet besto av skråtobakk, hjemmebrent, kokekaffe og flesk. Det var vanlig å gå på ski til skirennet, spurte over fjellet, slappe av litt og så spenne på seg skiene igjen for å ta fatt på hjemturen.

Ungdomsforelskelsen

Helt fra det første rennet i 1932 gjorde arrangørene på Rena og Lillehammer det klart at kvinner, søndagsturgjengere og menn over 50 ikke var i målgruppen. Merkekravet var høyere enn i andre renn, for Birken skulle være for de barskeste. På 30-tallet ble det rapportert om løpere som skal ha «ligget på ryggen og fått sine ski smurt», noe som var strengt forbudt.

Typisk norsk var også å ha sekken med på skitur, med proviant for å klare seg i tilfelle uvær: mat, drikke, smøring. Ryggsekkens vekt på 3,5 kilo (tidligere 5,5 kilo) skulle symbolisere kroppsvekten til kongsemnet Håkon Håkonsson, toåringen som de to originale birkebeinerne Skjervald Skrukka og Torstein Skevla bar over fjellet på ski i 1206. Mange moderne birkebeinere fylte sekken med Oslo-katalogen, Bibelen eller halvflasker som skulle knertes rett etter målgangen.

I dag snakkes det ofte om topptrente næringslivsledere som stiller til start med skiutstyr i verdenscupkvalitet.

– Det er mange som har et litt krampaktig forhold til å skulle leve som en toppidrettsutøver når man er godt voksen og har familie, sa langrennsløper Anders Aukland til DN denne uken.

Men det er mange grunner til at langrenn står sterkt i Norge. En av dem, ifølge Gotaas, er at en langrennsløper signaliserer en viss integritet og er laget av hel ved.

– Man kan være litt feit og utrent og fortsatt gjøre det godt i et sykkelritt. Det går ikke i langrenn. Der må du ha god teknikk og kunne skismøring, sier Gotaas.

Han mener langrennssporten alltid har vært noe nordmenn vender tilbake til, som en slags ungdomsforelskelse som forbinder dem med naturen og barndommen og gir dem en pause fra kontoret og det som i gamle dager ble kalt sekretærsykdommer: vond nakke, rygg og armer som følge av stillesitting og skjermbruk.

– I vår tid er å sitte på sosiale medier i to timer det normale. Men å ta seg en treningstur, er liksom selvopptatt.

Nedhøvlede hoppski

I 1932 vant trønderen Trygve Beisvåg med tiden 4.51.40. I år gikk Petter Eliassen i mål på rekordtiden 2.19.28. I de 83 årene imellom har tusenvis av hverdagshelter fullført rennet med nervøs mage, bakglatte ski og gjerne noen styrkedråper på innerlommen. Forskjellen på 2,5 timer i tidsbruk fra 1932 til i dag betyr ikke nødvendigvis at folk er blitt sprekere, men at livet er blitt lettere, ifølge Gotaas.

– I dag har vi bedre utstyr, bedre løyper og mer penger. Birkebeinerrennet er blitt mye lettere å gå. Det som er hardt i dag, er bare blåbær i forhold til i gamle dager. Folk ville fått sjokk om de hadde prøvd Birken på gamle treski, sier Gotaas.

På 30-tallet måtte en vanlig gårdsarbeider betale en hel månedslønn for et par langrennsski. Å høvle ned et par hoppski var et bedre alternativ for mange. Gotaas forteller om en ivrig skihopper som ikke ville ødelegge hoppskiene sine og gikk Birken med seks kilo tunge hoppski. Skiene trakk vann og føltes som lange blylodd, men å avbryte var selvfølgelig ikke et alternativ. Hopperen kom i mål på 7.39.39 og snakket aldri mer om rennet.

Liv og død

Nordmenn er født med ski på bena, sies det. Noen er også villig til å dø med ski på bena. Gårdbruker og skogarbeider Arne E. Dahl fra Fåberg ble født i 1926. Han gikk rennet et par ganger i sin ungdom og sa «aldri mer». Livet var hardt, og som 40-åring hadde han skadet kne, angina pectoris (hjertekrampe) og attpåtil høyt blodtrykk.

Da var det han fikk lyst til å gjøre comeback som birkebeiner, men han fikk ikke lov av legen. «Jeg vil heller dø ute i skogen og skiløypa, i stedet for på kjøkkenet på Sør-Hove,» sa Dahl til legen, ifølge Gotaas’ bok. Da fikk han lov til å gå på eget ansvar. Dahl kom i mål på 4.38.50 – en enorm personlig seier. Siden gikk han rennet hvert eneste år og tok i alt 25 merker.

Les også:
Se video: Slik ble Bataclan-terroristen identifisert

Restauranter: Det hjelper ikke at maten er økologisk når den ikke smaker godt.

Vin: En riesling-stjerne er gjenfødt.

Ukens «Lunch»: Lenge leve forbrukermakten!

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.