Dagens Næringsliv

Åpne i appen

Åpne
– For meg er det verdt å satse på det. Jeg vil heller ha den lille muligheten enn ingen muligheter, sier Trygve Bauge, om håpet som ligger i nedfrysing.

– For meg er det verdt å satse på det. Jeg vil heller ha den lille muligheten enn ingen muligheter, sier Trygve Bauge, om håpet som ligger i nedfrysing.

Når Trygve Bauge (63) dør, blir han den tredje generasjonen i familien som fryses ned – med håp om liv etter døden

Tekst

Vil du få varsel hver gang Kaia Eriksen publiserer noe?

Du bestemmer selv hvor ofte, og kan skru av varselet når som helst.

Avbryt
Foto

Med vitenskapens hjelp håper han at familien gjenforenes i fremtiden.

«Verdien av boet (bankkontoer, hus, malerier og annet innbo) skal etter at min nedfrysing er betalt, tre nedfrysningplasser er kjøpt og mitt og min fars lik er overført til disse, settes av til senere nedfrysing av min sønn og vår (min, min sønns og min fars) langsiktige reanimering.»

Dette er et utdrag fra testamentet til farmasøyt, provisor og apoteker Aud Reidun Morstøl som på 1970-tallet pusset opp og drev Nordstjernen apotek i Oslo. Hun ble født 16. mai i 1930 og død 13. januar 2021.

På sykehuset der hun lå den siste tiden, hadde de satt inn en ekstra seng til sønnen hennes, Trygve Bauge (63). Han var hos henne det siste døgnet hun levde. Bare noen timer før hun døde, klarte han å få matet henne med en medbrakt, hjemmelaget grønnsakjuice.

Etter matingen hadde hun vanligvis fått mer energi og gått rundt i gangene. Hun hadde nesten mosjonert. Men nå, dette siste døgnet, virket det likevel lenge siden hun hadde klart å spise eller drikke nok, syntes Trygve Bauge. Han holdt hånden til moren og sang sin versjon av «Byssan lull» for henne:

«Byssan lull koka kittelen full. Det kommer tre vandringsmenn på veien. Den ene har sølv, den andre har gull, den tredje har sekken av myrra full.»

– Jeg hørte henne dø. Hun kunne sikkert levd ti år til om hun hadde klart å samle seg om å spise og mosjonere. Hun gikk ned ti kilo på under et halvt år, sier Bauge.

Han er glad for at han var der da hun sovnet inn.

I tiden før moren døde, fortalte Trygve Bauge at hans største bekymring var at begravelsesbyrået ikke ville få beskjed om morens inntrufne død i tide. Det ville føre til at hun ikke ble lagt på is raskt nok, forklarte han. På sykehuset var ikke Bauges mor koblet til en maskin som registrerte hjerteslagene og ga beskjed med en alarm om når det siste slaget hadde slått, slik han ønsket seg.

– Men de varslet meg om at døden var nær og det var folk kontinuerlig på rommet hennes de siste døgnene hun levde. Det gikk ikke lang tid fra hun sluttet å puste til jeg ringte begravelsesbyrået. De var forhåndsvarslet og hentet henne innen én time etter at hun døde, sier han.

Tidsreise

Trygve Bauge har vært opptatt av nedfrysing siden 1960-tallet. I flere tiår har han visst at moren hans ikke skulle ha en ordinær begravelse.

I likhet med Bauges morfar, Bredo Morstøl (1900–1989), skulle hun fryses ned og sendes til USA med første mulige fly for å lagres der til den dagen vitenskapen har kommet langt nok til å gi den frosne kroppen en sjanse til å våkne på nytt.

Trygve Bauge er også interessert i nedkjøling i levende live. I 1994 satte han verdensrekord i isbading med én time og fire minutter i null graders vann. Han skriver for tiden boken «The Joy of Icebathing» og driver norsk isbadeklubb.

– Jeg tar gjerne på meg smerte og stress nå for å kunne leve lengst mulig. Det er et større mål for meg å oppnå livslykken som ligger i å leve så lenge som mulig, enn å leve lykkelig her og nå, sier Trygve Bauge.

– Jeg tar gjerne på meg smerte og stress nå for å kunne leve lengst mulig. Det er et større mål for meg å oppnå livslykken som ligger i å leve så lenge som mulig, enn å leve lykkelig her og nå, sier Trygve Bauge.

– Nedfrysing er en tidsreise. Du kjøper deg tid. I stedet for å bli brent opp eller råtne bort, så velger du å satse på den lille muligheten du har for kanskje en dag å bli brakt tilbake. For meg er det verdt å satse på det. Jeg vil heller ha den lille muligheten enn ingen muligheter, sier Trygve Bauge.

Nedfrysing er en tidsreise. Du kjøper deg tid. I stedet for å bli brent opp eller råtne bort, så velger du å satse på den lille muligheten du har for kanskje en dag å bli brakt tilbake

Trygve Bauge

Termos

Etter at moren hans ble innlagt på sykehus og han skjønte at det herfra «kom til å gå i utforbakke», har han jobbet hardt for å klargjøre ferden hennes over Atlanteren.

Ideelt sett skulle hun ankommet Cryonics Institute i Michigan senest 48 timer etter dødstidspunktet, pakket i en kiste med vannis. I Michigan skulle hun gjennomgått perfusjon; en gjennomskylling av alle blodårer og organer, før videre oppbevaring i en vakuumisolert kjøleenhet med flytende nitrogen.

Kjøleenheten kan sammenlignes med en stor, dobbeltbunnet metalltermos, forklarer Bauge:

– Det er en liten metallflaske inni en stor, med vakuum mellom. I stedet for kaffe, er det flytende nitrogen i termosen. Det pleier å være plass til fire eller flere mennesker i hver termos. Menneskene er pakket i poser og spent fast til bårer.

Litt over én time etter dødstidspunktet lå Bauges mor i en kiste på et fryselager med cirka 20 minusgrader, men kisten befant seg langt fra Michigan. Den var på Alfaset i Oslo. Koronarestriksjoner gjorde det umulig å få sendt moren av gårde i tide.

– Lett skal det ikke være. Jeg har ringt og sendte eposter til England og Tyskland for å finne ut om de kunne gjøre perfusjonen der i stedet. De har frivillige som er interessert i kryogenikk og kan dette.

Perfusjonen er egentlig inkludert i de cirka 250.000 kronene Bauge allerede har betalt til Michigan. Ifølge begravelsesbyrået ville det koste 50.000 kroner å sende moren til England eller Tyskland. Perfusjonen i England ville kostet rundt 300.000 kroner, men da måtte moren vært på plass 48 timer etter at døden inntraff.

Fakta: Kryonisering

  • Kryonisering er nedfrysing av et dødt menneske, i håp om at vedkommende skal kunne gjenopplives i fremtiden når medisinen har utviklet behandlingsmetoder mot dødsårsaken.
  • Metoden ble først tatt i bruk i USA i 1962 av fysikeren Robert Ettinger, som i 1976 grunnla Cryonics Institute (CI). Robert Ettinger døde i 2011, 92 år gammel. Han ble da nedfrosset i selskap med sin mor samt sin første og andre kone. Ettinger var instituttets 106. pasient.
  • Kryonisering blir ansett som en spekulativ behandlingsform.
  • Blant selskaper som tilbyr nedfrysing, er CI og Alcor Life Extension de største. Siden oppstarten på 1960-tallet har både mennesker og kjæledyr gjennomgått kryopreservering i USA.
  • Nedfrysingen skal skje hurtig etter at personen er erklært død, for å bevare hjernen intakt.

– Vi må få på plass et perfusjonsteam her i Norge, sier Bauge.

Men flyforbud til England, karantene ved grensene og lang saksbehandlingstid ved den amerikanske ambassaden, gjorde perfusjon i utlandet uaktuelt uansett denne gangen, legger han til.

Jobben begravelsesbyrået gjorde med frakt, kiste og tørris kom på 167.000 kroner, hvorav 50.000 kroner gikk til flyselskapet.

– Under normale omstendigheter ville dette gått som kniv i varmt smør. Mor ble fryst ned raskt og senere pakket forskriftsmessig for overførsel i tørris, men vi fikk dessverre ikke brukt de siste fremskrittene innen kryogenikk. Mor døde ikke på et ideelt tidspunkt, sier Bauge, men legger raskt til at perfusjonering heller ikke ville ha vært helt optimalt:

– Teknologien er fortsatt på det stadiet at kjemikaliene har en giftig effekt på kroppen. Mange velger derfor å perfusjonere bare hodet. Det er ikke sånn at vi i dag har teknologi som gjør at vi kan fryse ned et levende menneske og tine det opp igjen i levende tilstand.

Science fiction

Patolog Ole Didrik Lærum er professor emeritus ved den medisinske forskningsavdelingen Klinisk institutt 1 ved Universitetet i Bergen og jobber deltid ved Universitetet i København.

Lærum er spesielt opptatt av kryobiologi: hvordan man best mulig kan fryse ned og oppbevare levende celler og vev. Han omtaler nedfrysing og opptining av hele mennesker som useriøst og synes også det er problematisk med de kommersielle interessene til firmaene som tilbyr nedfrysing.

Han forklarer at det er to hovedprinsipper for nedfrysing av levende celler og vev. Ved programmert nedfrysing kjøles de ned ved et langsomt temperaturfall. Den andre metoden er vitrifisering hvor celler og væske går over i en glassaktig fast fase gjennom raskt temperaturfall. I begge tilfeller har man tilsatt stoffer som hindrer danning av iskrystaller som ellers vil sprenge cellene.

Når det gjelder hele mennesker vil det ikke være mulig å hindre sprengning av celler, forteller Lærum:

– Om man hadde klart å håndtere krystalldannelsen, ville det kanskje gått bedre. Et helt menneske er for stort til at man får gradert temperaturfall. Det vil derfor danne seg iskrystaller som sprenger det som er i midten. Du får kun en tynn sone utenpå som er i orden.

Professoren synes tanken på at det vil bli mulig en gang i fremtiden, er besnærende.

– Drømmen om å fryse ned et menneske som kan våkne opp om utrolig mange år, har holdt seg lenge og godt, men teknologien som kan gjøre det mulig, har det ikke skjedd store ting med foreløpig.

Forskjellen på nedkjøling og nedfrysing er viktig. Ved nedkjøling kommer kroppstemperaturen ned mot i overkant av 20 grader, av og til helt ned til ti grader. Livet til et nedkjølt menneske kan reddes ved gradvis opptining, selv om det har vært klinisk dødt i så mye som én time. Men det er noe helt annet enn nedfrysing, presiserer Lærum.

– Det er en del dyrearter som tåler nedkjøling og til dels nedfrysing, men det er kaldblodige dyr og forholdsvis små organismer, sier professoren.

Når det gjelder «grynstore biter», og veldig tynne flater med vev, organer og celler, har han stor tro på forskningsfremskritt innenfor kryobiologien. Han snakker om hvor oppstemt han var da han besøkte den største biobanken i sitt liv, på Statens Seruminstitut i København.

– Cellene i biobanker lagres nedfrosset i små rør i minus 200 grader i en stor tank med flytende nitrogen. Hvert rør har en programmert adresse og hentes enkelt opp på få sekunder. Om det på lengre sikt kan bli mulig å sette sammen celler fra biobanker som automatisk finner hverandre, kan det kanskje bli fremtidens nedfrysing av store organer og kanskje hele mennesker. Hjernecellene blir det vanskeligste, avslutter Lærum.

Langt liv

For Trygve Bauge er døden en reell fare. Han omgår ikke døden sånn sett. Han vil bare utsette den så lenge som mulig. Det høyeste nivået av lykke han kan se for seg, er å gjøre livet så langt som mulig.

– For hvert ekstra år jeg kan få, blir jeg glad. Jeg tar gjerne på meg smerte og stress nå for å kunne leve lengst mulig. Det er et større mål for meg å oppnå livslykken som ligger i å leve så lenge som mulig, enn å leve lykkelig her og nå, sier han.

Religion og tro har aldri vært noe for Bauge. Det er verifiserbar, rasjonell kunnskap og vitenskapelige fremskritt han forholder seg til i sin søken etter et lengst mulig liv.

– Det nytter ikke å følge en prest eller predikant i håp om at de skal gi evig liv. Hva kan vi da gjøre? Jo, vi må bruke årene våre på å finne ut hvordan vi kan unngå å ende opp råtnende på en kirkegård. Folk er jo interessert i å leve lengst mulig. I snitt har vi bare 82 år på å finne ut av det per i dag.

Moren til Bauge ble fraktet ut av landet litt over en måned etter at hun døde. Totalregningen kom på 420.000 kroner. Før frakten har familien kun betalt et engangsbeløp på i underkant av 12.000 kroner per kommende nedfryste kropp til kryogenisk institutt i Michigan.

Presseansvarlig ved instituttet, Andy Zawacki, forteller at det er økende interesse for nedfrysing i USA. Deres første nedfrysing var i 1977. De har nå 205 lagrede mennesker i Michigan, og 1751 venter på nedfrysing etter sin død.

Det er ulike priser og selskapsmodeller på stedene som tilbyr nedfrysing. Alcor i Arizona er betydelig dyrere enn det Bauge og familien har valgt. De har et ambulerende team som rykker ut og gjennomfører perfusjonen. I Russland har de også et kryogenisk institutt, men det er foreløpig svært få land som tilbyr tjenesten.

Trygve Bauge er opptatt av at alle muligheter for livsforlengelse utredes, men han ser for seg at kloning er alternativet som ligger nærmest i tid å kunne bli gjennomførbart.

Trygve Bauge er opptatt av at alle muligheter for livsforlengelse utredes, men han ser for seg at kloning er alternativet som ligger nærmest i tid å kunne bli gjennomførbart.

Lang søvn

Begravelsesbyrået i Norge og de som tok henne imot på det kryogeniske instituttet i Michigan, har sendt bilder av reisen for å forsikre Trygve Bauge om at alt gikk riktig for seg.

I Michigan ble hun flyttet fra reisekisten til båren som til slutt ble plassert i den vakuumisolerte kjøleenheten med flytende nitrogen. Hun ble gradvis nedkjølt fra 79 minusgrader til 195 minusgrader.

– Det er rom for forbedringer, men jeg vet at jeg har gjort så godt jeg kunne. Jeg har stått på hele tiden, sier Bauge, som er glad moren er på plass i Michigan.

Han sier at han har tatt avskjed med henne, men sorgen har ikke vært noe særlig til stede:

– Det blir jo ikke det samme som en begravelse. Dna-et hennes er tatt vare på og det er en mulighet for at hun blir vekket til live i fremtiden.

Bauge er opptatt av at alle muligheter for livsforlengelse utredes, men han ser for seg at kloning er det mest reelle alternativet for ham og familien. Det er det som ligger nærmest i tid å kunne bli gjennomførbart. Foreløpig er det aller mest et juridisk og politisk spørsmål når og hvor det kan tillates å klone mennesker, mener Trygve.

Bioteknologirådet skriver på sitt nettsted at kloning er et av de mest etisk kontroversielle områdene innen moderne bioteknologi, og at det teknisk er svært vanskelig å klone mennesker. I 2018 kom forskere imidlertid et betydelig skritt nærmere, da de klarte å klone aper.

I mange land, inkludert Norge, er det forbudt å klone mennesker. Selv om det kanskje blir teknisk mulig å klone mennesker, er det ikke sikkert at det kommer til å skje. Det å fremstille mennesker kunstig, løsrevet fra den naturlige reproduksjonsprosessen og behovet for to genetiske foreldre, er kontroversielt. Kloning utfordrer også konseptet om det unike individet, den genetiske variasjonen og mangfoldet som er fundamentale for evolusjonen.

Trygve Bauge er likevel optimist med tanke på fremtiden for menneskekloner:

– Det er kun et tidsspørsmål før vi kan klone døde mennesker og lære dem mye om den de er klonet fra. Hvordan bevissthet, minner, ønsker, drømmer og personlighet skal vekkes til live igjen, tror han blir den største utfordringer.

Det er kun et tidsspørsmål før vi kan klone døde mennesker og lære dem mye om den de er klonet fra

Hjernefrys

Det er per nå langt fra mulig, bekrefter Johan Frederik Storm som er professor i hjerneforskning ved seksjon for fysiologi ved Universitetet i Oslo. Han er spesielt opptatt av bevissthetsforskning og evolusjon. Tanken på hva som skjer med menneskets bevissthet ved opptining, etter nedfrysing, er interessant, synes han.

– Bevisstheten er noe dynamisk. Når en person er nedfrosset, stopper naturligvis alle tankeprosesser og sanser.

Kan det tenkes at det er mulig å få systemet i gang igjen med helt nye metoder? Eller at det kan bli mulig å lese av informasjonen som finnes i oss ved å overføre det til et annet system, enten biologisk eller teknologisk, og på den måten gjenskape bevisstheten til mennesket som har ligget nedfrosset?

Ja, det er ikke helt utenkelig, selv om det nå virker svært usannsynlig, mener Storm, for det som kan synes umulig på et stadium i historien, kan som kjent bli mulig senere.

– Langtidsminnet er trolig lagret i strukturer og biokjemiske endringer i hjernen som muligens kan bevares i stor grad i en fryseprosess. Korttidshukommelsen er mer dynamisk og må holdes i gang for ikke å bli borte.

Storm ser ikke på det som prinsipielt helt umulig at hjernen til den nedfrosne kanskje kan flyttes over i en yngre kropp eller kobles til en form for datamaskin en gang i fjern fremtid. Men dette forutsetter at man klarer å utvikle metoder som i dag virker nærmest umulige.

Eksperimenter med kunstige hjerner eller regenerering av hjerne fra eget genom, kan også kanskje være mulig på lang sikt, mener professoren:

– Slike eksperimenter er foreløpig science fiction, men det er allerede blitt laget celleklumper med hjernelignende struktur, som kan kalles «mikrohjerner», fra stamceller. En teknologisk variant kan være å hente ut informasjonen fra hjernen etter dødstidspunktet på et eller annet vis, sier Storm og fortsetter:

– Maskiner kan til en viss grad klare å gjenskape funksjoner som tale og bevegelser, men dette er funksjoner som trolig i stor grad kan skje uten bevissthet. Det er som kjent gode vitenskapelige holdepunkter for at bevisstheten og personligheten til et menneske er knyttet til hjernen. Det er der minnene, tankene, stemningene, drømmene og fantasiene våre dannes.

Storm tror at det vil være lettere å forlenge menneskers levealder betydelig enn å vekke mennesker til live etter nedfrysing.

– Det er ingen naturlov som sier at alle levende organismer må dø. I naturen er det en ubrutt rekke av liv fra tre–fire milliarder år tilbake. Bakterier og andre encellede vesener har bare delt seg gang på gang og kan på den måten leve videre i avkommet, uten at noen nødvendigvis dør. Det kan hende man i fremtiden klarer å finne løsninger som gjør at mennesker i hvert fall kan få et mye lengre liv.

Det er ingen naturlov som sier at alle levende organismer må dø. I naturen er det en ubrutt rekke av liv fra tre–fire milliarder år tilbake. Bakterier og andre encellede vesener har bare delt seg gang på gang og kan på den måten leve videre

Johan Frederik Storm – professor i hjerneforskning ved Universitetet i Oslo

Passet på morfar

Da muren falt i 1989, falt også Bredo Morstøl, morfaren til Trygve Bauge. Han var sjef for parkvesenet i Bærum frem til han pensjonerte seg som 67-åring og døde naturlig rett før han ble 90 år.

Trygve Bauge var i USA, så det tok et par dager før han fikk arrangert overføringen til fryselager. Men det var heldigvis vinter og morfaren ble umiddelbart lagt på et uoppvarmet kjellerlager, forteller Bauge. Et begravelsesbyrå fikk deretter pakket ham i tørris og sendt ham til USA.

Det tok litt tid å finne et sted som ville lagre ham, men til slutt endte han opp i California. Der lå Bredo Morstøl fire år på et kryogenisk institutt, men har tilbrakt nesten hele sitt døde liv i fjellbyen Nederland i Colorado.

Her, over 2500 meter over havet, bodde Trygve Bauge og moren i 1993 og 1994 for egenhendig å passe det nedfrosne familiemedlemmet. De bodde i et spesialbygd, brann- og jordskjelvsikkert betonghus som Bauge har tegnet og ledet byggingen av. Huset har store vinduer ut mot snødekte fjell og innsjøen Barker Meadow Reservoir.

Her bodde de helt til amerikanske myndigheter deporterte Trygve Bauge etter en åtte år lang rettskonflikt om reisefrihet. Bauge nektet å søke amnestiet han sier at han var kvalifisert for. Han kjemper for universell reisefrihet og anerkjenner ikke pass- og visumordninger generelt.

Han flyttet tilbake til Norge og er siden blitt værende. Moren hans flyttet etter ett år senere.

Har ordnet dødsplass

Nå er det en vaktmester som passer på at det til enhver tid er nok tørris rundt Bredo Morstøl i kisten som er plassert i et gråmalt uthus med røde karmer, rett ved huset til Bauge og moren, som fortsatt er i familiens eie.

Trygve Bauge forteller at han månedlig betaler 11.000 kroner til tørrisvaktmesteren. Siden 2002 er det blitt arrangert en festival i fjellbyen for å hedre den døde morfaren, «Frozen Dead Guy Days». Deltagerne kler seg ut som levende døde og er med på aktiviteter som kisteløp, isbading og bowling med frosne kalkuner. På det meste har omtrent 25.000 deltagere vært med på festivalen.

Målet til Bauge er å få morfaren ned til Michigan, så hele familien blir samlet på ett sted. Det er i Michigan Trygve Bauges egen forhåndsavtalte dødsplass er også. Selv om planen for døden etter livet er klar, er det nok av bekymringer. Han snakker om konkurser, børskrakk, bomber, kriger og økonomiske revolusjoner som kan føre til at stedet der han og hans kjæreste familiemedlemmer skal ligge, kan slippe opp for flytende nitrogen.

– Det er mye som truer tryggheten med å være nedfrosset, men forhåpentlig er det nok frivillige mennesker som er interesserte i å holde prosjektet ved like, generasjon etter generasjon. Hvis de lykkes, vil vi en gang i fremtiden kunne se hverandre igjen.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.