Det som startet med finansuro i 2007, forvandlet seg i 2008 til en dyp global realøkonomisk krise.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i DN 24. desember 2008. Teksten er noe justert fra den opprinnelige versjonen.
Januar: Frykt og børsfall
Oslo Børs er et spill på verdensøkonomien, med alle selskapene som er eksponert mot olje, oljeservice og syklisk industri. Frykten for en internasjonal konjunkturnedgang fikk investorene til å dumpe norske aksjer i januar 2008.
Hovedindeksen falt fra 497,13 poeng på det høyeste den 2. januar til 355,81 poeng på det laveste den 22. januar. Et fall på hele 28,4 prosent og store utslag fra dag til dag var et forvarsel for hva som skulle komme senere.
Februar: Tapsbomber i bankene
Allerede sommeren 2007 var det klart at kredittmarkedene var i ulage. Sentralbankene i USA, Europa og Storbritannia tilførte banksystemet likviditet for å få det til å fungere bedre. Flere mindre tyske banker måtte søke ly hos større tyske banker på grunn av store tap på risikable utlån i det amerikanske boligmarkedet.
Men det skulle vise seg at krisen var langt større enn isolerte tap på subprimelån i USA.
17. februar måtte den britiske finansministeren Alistair Darling erklære at boliglånsbanken Northern Rock ville bli nasjonalisert. Banken klarte ikke å skaffe seg nye innlån i det internasjonale kapitalmarkedet.
Mars: Bear Stearns ble reddet
Én måned senere, den 16. mars, var det amerikanske Bear Stearns som måtte reddes. Det var nødvendig med garantier mot tap fra den amerikanske sentralbanken for at JP Morgan skulle overta investeringsbanken. Mange mener at finansuroen startet for alvor da Bear Stearns stengte to hedgefond 17. juli 2007.
Fondene hadde investert i komplekse boliglånsinstrumenter, som skulle være svært sikre. Det viste seg at det var de slett ikke, og det var heller ikke Bear Stearns. Fallet til Bear Stearns viste seg å bli starten på slutten for amerikanske investeringsbanker. Dette er banker uten vanlige kundeinnskudd. De satser heller på å låne inn penger i det profesjonelle kapitalmarkedet og tar høy risiko med lite egenkapital. Det var en forretningsmodell som ikke overlevde finanskrisen.
To av de fem investeringsbankene, Bear Stearns og Merrill Lynch, ble slukt av forretningsbanker. Goldman Sachs og Morgan Stanley forvandlet seg til vanlige banker, mens Merrill Lynch ble overtatt av Bank of America.. Konkursen i Lehman Brothers satte en alvorlig støkk i resten av finansverden.
Vår og sommer: Stille før stormen
At Bear Stearns ble kjøpt opp og ikke slått konkurs skapte fornyet risikovilje hos aksjeinvestorene. Tilliten til bankene bedret seg også betydelig. Aksjemarkedene steg, Oslo Børs sneiet den historiske rekorden fra juli ifjor da hovedindeksen toppet seg på 523,61 poeng den 22. mai.
Den brede S&P500-indeksen i USA nådde toppen noen dager tidligere, mens kredittmarkedet styrket seg frem til midten av juni i form av lavere risikopåslag på lån til bedriftene. Råvareprisene bare fortsatte å stige, og 11. juli nådde olje av Brent-kvalitet 147,50 dollar fatet i London.
Men det skulle vise seg å være bare sommerstille før den mest dramatiske høsten i finansmarkedene i moderne tid.
September: Aksjemarkedene stupte
I september 2008 ble finansuroen definitivt forandret til en finanskrise. Boligpriser som bare falt og falt i USA førte til stadig større tap for bankene. Mastodontene Fannie Mae og Freddie Mac var spesielt utsatte, ettersom disse to semistatlige bankene har garantert for eller lånt ut cirka halvparten av alle boliglån i USA.
Med helt marginal egenkapital og stadig større tap på utlån var det bare et spørsmål om tid før disse bankene var konkurs. Investorene som lånte dem penger, deriblant det norske oljefondet, gjorde det i den tro at lånene var garantert av den amerikanske stat. Derfor var det ingen annen utvei for finansminister Henry «Hank» Paulson Jr. enn å sette Fannie Mae og Freddie Mac under offentlig administrasjon for å unngå verdenshistoriens største konkurs.
Det skjedde den 7. september. Deretter gikk det slag i slag for finansminister Paulson og sentralbanken, for å si det slik.
Helgen 13. og 14. september skulle vise seg å bli skjebnesvanger. Da forsøkte påtroppende finansminister Timothy F. Geithner, dengang leder av sentralbankens viktige New York-avdeling, å tvinge de andre store finansinstitusjonene i USA til å redde Lehman Brothers fra konkurs.
En privat redningsaksjon var umulig. 15. september sjokkerte amerikanske myndigheter resten av verden med å la en stor bank gå overende. Reaksjonene var voldsomme og umiddelbare. Renten på lån mellom bankene gikk rett i været, mens renten på lån til den amerikanske staten falt til null på få dager. Aksjemarkedene stupte over hele verden. Markedene var på vei inn i sin kanskje mest ekstreme periode noensinne.
Allerede dagen etter, den 16. september, kom to nye sjokk. AIG måtte reddes av staten, fordi forsikringsgiganten hadde tapt store penger på å forsikre banker mot tap på kompliserte kredittinstrumenter. Samme dag måtte et stort pengemarkedsfond, Reserve Primary Fund, konstatere så store tap at verdien av fondsandelen falt under den magiske grensen på én dollar.
Ingen investeringer, unntatt kortsiktige lån til staten, var trygge lenger. For å hindre den totale tillitssvikten la finansminister Paulson frem en tiltakspakke på hele 700 milliarder dollar den 20. september. Men lovforslaget på skarve to A4-sider fikk en meget kjølig mottagelse i Kongressen.
Forslaget ble nedstemt 29. september i Representantenes hus. Samme dag måtte en rekke europeiske banker ha akutt statlig nødhjelp. På Island satte myndighetene Glitnir under offentlig kontroll, noe som utløste kollaps for den lille øyas økonomi og bankvesen.
September ble avsluttet med at Irland som første land garanterte for alle bankinnskudd, samt en rekke lån til de seks største bankene i landet. Vedtaket skapte meget sterk harme i nabolandet. Britiske myndigheter fryktet flukt til banker med statsgaranterte innskudd.
Oktober: Krisepakke
3. oktober klarte den amerikanske kongressen å få vedtatt en krisepakke. Men nå var ikke det lenger nok, panikken så ut til å ha tatt investorene. 8. oktober overrasket de store sentralbankene i verden med koordinerte rentekutt. Samme dag la statsminister Gordon Brown i Storbritannia frem den mest radikale bankpakken så langt.
Britene ville gå direkte inn med egenkapital i private banker for å holde dem flytende. I Norge hadde lederen for den største banken, Rune Bjerke i DnB Nor, i all stillhet begynt en intens lobbyvirksomhet i starten av oktober for å avverge en norsk bankkrise. Pengemarkedet var i praksis fullstendig fastfrosset, og DnB Nor risikerte en akutt likviditetskrise.
Bjerke tok direkte kontakt med både sentralbanksjef Svein Gjedrem og statssekretær Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen på Statsministerens kontor. Søndag 12. oktober la regjeringen Stoltenberg frem en tiltakspakke, hvor norske banker fikk anledning til å bytte ut illikvide boliglån med likvide statspapirer for 350 milliarder kroner. Mange oppfattet pakken som skreddersydd for DnB Nor. Bjerkes hyppige kontakt med Schjøtt-Pedersen forut for pakkens tilblivelse forsterket kritikken.
Samme helg i Washinton D.C. var både statsledere og sentralbanktopper samlet til det årlige møtet i International Monetary Fund (IMF). Det hersket en ekstrem frykt for et internasjonalt finansielt sammenbrudd, og ledende økonomer ba om resolutt handling fra politiske myndigheter.
Første punkt i kommunikeet fra 11. oktober var at landene forpliktet seg til «å ta avgjørende beslutninger og bruke alle tilgjengelige virkemidler for å støtte systemkritiske finansinstitusjoner for å unngå konkurs». Signalet var klart, ingen ny Lehman Brothers-konkurs.
For DnB Nor tok debatten om støttepakken en dramatisk vending.
16. oktober kunne Dagens Næringsliv fortelle at Kredittilsynet (nå Finanstilsynet) gransket bankens storsalg av statsobligasjoner i forkant av at regjeringen offentliggjorde redningspakken for bankene.
23. oktober tok Økokrim ut siktelse mot to medarbeidere i banken for mulig misbruk av innsideopplysninger. DnB Nor Bank ble også siktet for håndteringen av innsideinformasjon om regjeringens forslag. Både de siktede og banken avviste siktelsene. I 2010 godtok banken likevel å betale tilsammen 26 millioner kroner i bot og inndragelse av gevinst.
Det var nærmest panikk som preget markedene i oktober. Alt falt dramatisk i verdi. Aksjer, selskapsobligasjoner, råvarer og shippingrater bare stupte. Indikatorer som måler nervøsiteten hos investorene nådde krakknivåer. De økonomiske nøkkeltallene ble stadig dårligere i alle land. I USA satte sentralbanken ned renten to ganger i løpet av måneden, mens Norges Bank fremskyndet rentenedsettelsen med to uker til 15. oktober i tillegg til å sette ned renten igjen på det ordinære rentemøtet 29. oktober.
November: Bilgiganter nær konkurs
I starten av november lysnet det noe i markedene. Barack Obama lå klart an til å vinne presidentvalget i USA den 4. november, og dermed øynet investorene en meget ekspansiv økonomisk politikk i USA. Men etter at valgseieren var et faktum, tok pessimismen overhånd igjen.
6. november troppet lederne for de tre store bilprodusentene i USA opp i Washington D.C. for å be om krisehjelp. Chrysler, Ford og GM sto i fare for å gå konkurs i løpet av få måneder uten offentlig støtte.
På Oslo Børs sank Hovedindeksen til årets nye bunnivå på 180,4 poeng den 20. november. Siden toppen 22. mai var det et fall på hele 65,5 prosent. Dermed ble nedturen i 2008 den største på Oslo Børs i moderne tid.
Desember: Renter på null
5. desember kom nye sysselsettingstall i USA som var sjokkerende dårlige. 533.000 jobber forsvant i USA i november, og bare i løpet av tre måneder var over 1,2 millioner forsvunnet. Tall for Europa, Storbritannia og Japan viste også at disse områdene var inne i en kraftig konjunkturnedgang.
Tiden var kommet for virkelig dramatiske rentekutt. Sveriges Riksbank satte med virkning fra 10. desember ned styringsrenten fra 3,75 til to prosent. Norges Bank fulgte etter med å sette ned renten fra 4,75 til tre prosent med virkning fra 18. desember.
16. desember satte Federal Reserve ned styringsrenten til mellom null og 0,25 prosent. I både Japan og Sveits er også styringsrentene nede på rundt null. Den amerikanske sentralbanken satte i gang en lang rekke utradisjonelle tiltak for å få finansmarkedene til å fungere normalt og for å stimulere den økonomiske veksten. I desember varslet den enda mer radikale skritt for å hindre en ødeleggende deflasjon i USA.
Også i Norge var det også bråstopp, etter tidenes oppgangskonjunktur, og en finanspakke var på trappene. I USA varslet Barack Obama tidenes offentlige stimulans av økonomien.
Terje Erikstad er innholdssjef i Dagens Næringsliv. I 2008 var han leder for finansredaksjonen i DN.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.