Markedene der statsobligasjoner og lån til bedrifter omsettes, har falt med 4,8 prosent så langt i 2021, skriver Financial Times.

Tallene stammer fra storbanken Barclays' globale obligasjonsindeks, en indeks der den totale markedsverdien er på 6800 milliarder dollar. Dette fallet er det største siden 1999, skriver avisen.

I disse markedene omsettes lån utstedt av selskaper eller stater, og investorer kan kjøpe andeler av disse og kjøpe og selge disse akkurat som en aksje. I tillegg får investorene betalt en rente for å sitte med lånet. Obligasjoner er vanligvis sensitivt for inflasjon, og årsaken til nedgangen er ifølge avisen i hovedsak den globale prisstigningen i løpet av året.

Sjefstrateg Christian Lie i Formuesforvaltning synes det mest overraskende er at obligasjonsmarkedene «ikke har falt enda mer».

– Med høy vekstrate i global og spesielt amerikansk økonomi, konsumprisvekst i USA på nær syv prosent, varsel fra Fed om akselererende nedtrapping av obligasjonskjøp og tre rentehevinger i 2022, er det jo litt spesielt at amerikansk tiårig statsrente fortsatt handles på 1,5 prosent, skriver han i en epost til DN.

To utløsende hendelser

To perioder med dumping av statsobligasjoner får også skylden: Først da investorer satset på «reflation» på nyåret, altså at koronainnhentingen ville være til en periode med sunn prisstigning og vekst i økonomien, og dermed dumpet langsiktige statsobligasjoner.

I høst dumpet obligasjonsinvestorer kortsiktige statsobligasjoner da en rekke sentralbanker varslet renteøkninger for å håndtere den galopperende prisveksten. Til tross for at sentralbanker som amerikanske Federal Reserve har varslet flere renteøkninger neste år og trappet ned støttekjøp av verdipapirer raskere enn tidligere ventet, har inflasjonen bare fortsatt både i USA og i eurosonen.

Lie mener obligasjoner utfordres fra flere kanter.

– Et lavt løpende rentenivå gir lavere buffer til å absorbere stigende markedsrenter før avkastningen blir negativ, og for selskapsobligasjoner med høy kredittverdighet er risikopåslagene svært lave, noe som gir større rom for at disse kan stige enn falle ytterligere. I tillegg har rentefallet og høy risikovilje blant investorene ført til at selskaper som utsteder obligasjoner har betalt stadig mindre for finansieringen, og dermed hatt incentiv til å låse inn stadig lenger løpetider på obligasjonene, skriver Lie.

Dette er selskapene fornøyd med, men det betyr også en rekordhøy rentefølsomhet i globale obligasjonsmarkeder, ifølge Lie. Han påpeker at investment grade-obligasjoner, altså de lånene som regnes som mindre risikofylte, har en gjennomsnittlig lengde på 7,8 år.

– En renteoppgang på et prosentpoeng på markedsrenter med tilsvarende løpetid, vil gi 7,8 prosent kursfall på obligasjonene – forutsatt uendrede risikopremier. En kraftig og uventet økning i investorenes renteforventninger frem i tid, vil kunne utløse større bevegelser i globale obligasjonsmarkeder enn det vi har sett i år, tror Lie.

To spørsmål

Konsumprisindeksen (kpi) i USA steg 6,8 prosent på årsbasis i november, mens konsumprisindeksen justert for energi- og matvarepriser (kjerneinflasjonen) steg med 4,9 prosent. For kpi var dette det høyeste tallet på nesten 40 år.

Årsakene til dette er de globale forsyningskjedeproblemene som oppsto under koronapandemien, samt den kraftige økningen i kostnader til energi som har påvirket de globale energiprisene hardt i høst og vinter.

For Lie fører rentesituasjonen og inflasjonen til to store spørsmål for 2022:

  • Hvorfor er markedsrentene fortsatt på relativt sett svært lave nivåer, selv med høy inflasjon?

– Noen vil peke på at investorene tror de tiltakene som sentralbankene, med den amerikanske i spissen, allerede har varslet, vil være nok til å dempe inflasjonen ganske raskt, kanskje også med negative konsekvenser for økonomien dersom de strammer til for mye. Dermed krever investorene mindre kompensasjon for inflasjonsrisiko når de kjøper lengre statspapirer, sier Lie.

Sentralbanksjef Jerome Powell varslet i midten av desember at den vil trappe ned støttekjøpene Fed har iverksatt under koronapandemien raskere enn tidligere ventet.

Lie tror også en forklaring på det første spørsmålet kan være at de som nå kjøper statspapirer med negativ realavkastning er markedsaktører som i mindre grad er prissensitive – som kortsiktige aktører som handler endringer i rentekurve, institusjonelle investorer som må ha en andel statspapirer uansett pris, eller sentralbanker som støttekjøper statsobligasjoner.

– Aktører som dette bidrar til å holde etterspørselen etter statsobligasjoner oppe, rentenivået lavt og som samtidig forstyrrer signaleffektene fra obligasjonsmarkedet om fremtidig inflasjon og økonomisk vekst, sier han.

  • Hvordan vil sentralbankene reagere hvis inflasjonspresset holder seg høyt?

– Det er delte meninger om hva sentralbankene vil prioritere, men signalet så langt er at de er mest redd for de negative effektene av en ny finanskrise. Derfor kan vi i 2022 se at rentene fortsatt vil fremstå som lave sammenlignet med inflasjonsnivået. Faller inflasjonen tilbake kan dette rettferdiggjøres, men holder inflasjonen seg høy må sentralbankene ta noen vanskelige valg med potensielt store konsekvenser for obligasjonsmarkedene spesielt, og finansmarkedene generelt, skriver Lie.

Han mener samspillet mellom endringene i rentene og risikopremiene på lån vil avgjøre obligasjonsavkastningen fremover.

– For mange kategorier av renteplasseringer er det ingen vei utenom at avkastningen må bli enda svakere, før den kan bli bedre igjen. Obligasjoner har imidlertid lavere risiko enn aksjer, og bør beholdes som en risikodempende del av en langsiktig investeringsportefølje, mener han.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.