Det største problemet med skjermingsreglene ble ikke tatt opp av Scheel-utvalget i 2014, og det er heller ikke tatt opp i Torvik-utvalgets ganske ferske utredning (NOU 2022: 20):

Den reelle skjermingen er nødt til å reduseres med tiden.

Utgangspunktet er ganske enkelt:

  • Tilbakeholdt overskudd vokser med egenkapitalavkastningen minus utbytte. Dette representerer latent utbytte, penger som kan utbetales en gang i fremtiden. Torvik-utvalget kaller dette latente eierinntekter; de er latente i skattemessig forstand.
  • Skjermingsgrunnlaget vokser med skjermingsrenten minus benyttet skjermingsfradrag. Gjenværende skjermingsgrunnlag representerer en latent skjerming av de fremtidige utbyttene.

Egenkapitalavkastningen er mye høyere enn skjermingsrenten, og ikke alt overskudd utbetales som utbytte. Mange vil ta dette som selvsagte fakta. Her kan vi ta det som forutsetninger for diskusjonen. Da er matematikken klar: Med disse to enkle forutsetningene må skjermingsgrunnlaget forvitre.

Det har allerede forvitret.

Finn Øystein Bergh
Finn Øystein Bergh (Foto: Fredrik Solstad)

Da Torvik-utvalget la frem sin utredning, hadde Statistisk sentralbyrå bare statistikk for årene 2007-2016, men den var talende nok: Skjermingsgrunnlaget ble redusert med 14 prosent, fra 265 til 228 milliarder kroner. Fra og med 2010 falt det hvert eneste år.

Samtidig vokste de latente eierinntektene. En rapport laget for utvalget viser en økning på mellom 1200 og 2200 milliarder fra 2006 til 2016. Det laveste tallet representerer ligningsverdier, og er altfor lavt. Det høyeste er basert på estimerte markedsverdier, og er åpenbart usikkert – men det er like åpenbart at beløpet har vokst kraftig.

Her var man på terskelen til noe vesentlig.

Rett før jul kom så SSB med oppdaterte tall for skjermingsgrunnlaget. I 2020 hadde det falt ytterligere, til 209 milliarder kroner. Her inngår ikke utbytter til aksjesparekonto, men det gjorde de heller ikke i den gamle statistikken, siden ordningen ikke var innført da.

Noe av fallet skyldes at deler av grunnlaget var brukt til skjerming, selv om dette helt siden 2008 har vært en monotont fallende andel av utbyttet. Og noe skyldes at ordningen ikke er symmetrisk, da man ikke kan motregne inntekter og underskudd for ulike aksjeposter. Det forsterker forvitringen av skjermingsgrunnlaget.

Se så på disse tallene: Gjennomsnittlig egenkapitalrentabilitet på fastlandet (utenom finans, og altså olje) er 10,3 prosent for årene 2007–2021. Vi får tro at det er noenlunde representativt for personlige aksjonærer. I samme periode er gjennomsnittlig skjermingsrente 1,3 prosent.

Rentesrente gjør spriket mye større: Ti år med slike tall gir 331 prosent økning i egenkapitalen, mot bare 21 prosent skjerming.

Så må vi trekke fra utbyttene. La oss si at rentabiliteten er 10,3 prosent, og at 30 prosent av overskuddet tas som utbytte hvert år. Det er mer enn nok til at hele skjermingsfradraget brukes opp, slik at skjermingsgrunnlaget står på stedet hvil. Etter ti år vil imidlertid utbyttet ha doblet seg, selv med konstant utdelingsgrad, og skjermingen er da halvert. En skjermingsrente på 1,7 prosent, slik den just er satt opp til, skjermer kun 0,85 prosent.

Og slik vil skjermingen fortsette å krympe.

Jeg kan ikke se at dette er behandlet i utredningen. Den drøfter begrepet periodiseringsnøytralitet, men overser utviklingen i den effektive satsen. Et digitalt vedlegg sier riktignok at forskjellen mellom forventet avkastning og skjermingsrenten får økende betydning med tiden, men derfra tas ikke spranget til å se hvordan det ser ut når tiden har gått. Selv med perioder på fem eller ti år bygger regnestykkene på at beslutningen tas nå, med opprinnelig skjermingsrente.

Slik ender utvalget med å fundere over «hvorvidt eierskatten i aksjonærmodellen fører til for mye (sic!) investeringer i risikable aksjer.»

Som økonom er jeg fortrolig med forutsetninger og smiler når matematikken gir kontra-intuitive svar, men jeg tviler på at mange aksjonærer vil møte høyere aksjeskatt med å lånefinansiere enda mer aksjeinvesteringer. Opp med hånden alle som kjenner seg igjen!

Jeg tror forresten heller ikke at banker vil låne ut penger uten å tjene noe på det.

Utvalget lander likevel på å foreslå «en skjermingsrente som er noe høyere enn risikofri rente etter skatt.» Noe høyere?

De foreslår å bruke effektiv rente på tiårige statsobligasjoner, uten påslag. Det anslås å gi – hold pusten – 0,4 prosentpoeng høyere skjermingsrente over tid.

Dette er plaster på et dødelig sår. Så lenge egenkapitalrentabilitet minus utbytte overstiger skjermingsrenten, vil skjermingsrenten skjerme stadig mindre av det den er ment å skjerme.

Vi har for lengst mange års bekreftende data. Latente eierinntekter vokser, skjermingsgrunnlaget krymper. Kall det gjerne en konstruksjonsfeil.

Slående kombinasjon, egentlig: Stadig lavere skjerming av utbytter. Stadig høyere utbytteskatt (også på midler som er opptjent tidligere, med 28 prosent selskapsskatt). Og offentlig undring over at så store verdier blir liggende igjen i selskapene.

Floken kan neppe løses med å flikke på denne ordningen alene, da den er sentral for aksjonærbeskatningen i fritaksmodellen.

Les også skatteutvalgsleder Ragnar Torviks kronikk: Fritaksmetoden bør beholdes

En mulig, praktisk tillempning er å skjerme akkurat så mye utbytte som trengs for å betale formuesskatten – basert på faktiske verdier. På begge sider av den skattepolitiske snøballkastingen er det gode argumenter for en slik løsning.

Men første skritt må være å erkjenne at problemet finnes.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.