Mens kulturnæringene venter på stortingsmeldinger om hva som skal heies frem, har vi en gladmelding å komme med. For hva er den ene tingen turister ser etter? Uansett om de kommer fra USA eller Kina? En Jo Nesbø bok? De aller fleste – utenom selfies i norsk natur, på operataket og med vikingskipene – vil lete etter «norsk strikk».

Tone Skårdal Tobiasson, prosjektleder for Nice (Norwegian Initiative for Clean and Ethical Fashion).
Tone Skårdal Tobiasson, prosjektleder for Nice (Norwegian Initiative for Clean and Ethical Fashion).
Ingun Grimstad Klepp, seniorforsker ved Forbruksforskningsinstituttet Sifo ved Oslomet.
Ingun Grimstad Klepp, seniorforsker ved Forbruksforskningsinstituttet Sifo ved Oslomet.

«Norwegian sweaters» er et internasjonalt begrep på linje med Liv Ullmann. Vi behøver ikke brøyte plass i et internasjonalt og overbefolket kulturfelt. Hva skjedde? Enkelt fortalt er det en serie tilfeldigheter: I mellomkrigstiden samlet designeren Annichen Sibbern Bøhn strikkeoppskrifter rundt om i Norge og utga boken «Norske strikkemønstre». Hun var opptatt av kulturarven og var den første som kalte mønstrene «norske». Visjonær som hun var, fikk hun også satt en av de vakre genserne hun designet, i produksjon på en trikotasjefabrikk i Drammen. I Tidens Tegn, uttaler hun:

– Jeg føler meg ganske sikker at en gjennomført kunstnerisk utførelse av disse ting, vil kunne lede til at alt hvad der heter innføring fra utlandet av trikotasje forsvinner, til stor fordel for vårt land. Og fortsetter vi i riktig retning bør vi, som har ullen, kunne komme derhen at verdensmarkedet åpner seg for norsk trikotasje, både hånd- og maskinstrikket.

Det gikk delvis slik hun håpet, men det tok litt tid med en verdenskrig i mellom. Men en bevegelse var startet; strikkeplaggene inngikk i en stille protest. Lenken mellom strikking og det norske ble sterkere. Etter annen verdenskrig blomstret skisporten og den nasjonale stoltheten opp, slik den også hadde gjort rundt 1905. På påsketur og i idrettssammenheng fikk norske strikkeplagg en tydelig plass. Igjen får Norge en usedvanlig begavet designer, Unn Søiland Dale, som også var en pionér som forretningskvinne. Gjennom «produktplassering» av diverse strikkegensere i filmen «Troll i ord», la hun grunnlaget for populariteten til norske strikkemønstre og en formidabel eksport av «Norwegian sweaters», ikke minst på det amerikanske markedet.

Dale fabrikker, nå Dale of Norway, kom også på banen og – som vi nylig har lest – skal legge Kina for sine føtter med norsk strikk. I tillegg flytter de mer produksjon til Dalekvam, fordi de også skal strikke for Rossignol. Men historien om hvordan strikk nærmest er ensbetydende med norsk, handler også om en nasjon av strikkende kvinner. Vi er verdensmestere! Omkring halvparten av norske kvinner strikker, og det er dobbelt så mye som i en del andre land. Alt dette har vi skrevet om i boken «Norsk strikkehistorie», (Vormedal Forlag).

Her beskriver vi utviklingen for de store og små spinneriene i Norge. Fem nye, mindre spinnerier er under etablering og er antagelig i gang i 2019, spredt rundt i landet. De eksisterende spinneriene går svært bra og har slitt med ventetid for leiespinning, et eldgammelt system som igjen har kommet til heder og verdighet, hvor bonden får tilbake garn fra egne sauer. Dette minner om lokalmat, som er blitt en stor suksess; på tide å se på bonden som mer enn matprodusenter?

Hvilke andre norske kulturindustrier kan skilte med slike solskinnshistorier? Hurtigruten arrangerer fullbookede strikke-cruise, og norsk kvalitetsgarn eksporteres til hele verden, også det dyrere gourmetgarnet som spinnes av de mindre selger godt. Bedrifter som Lofoten Wool selger strikkepakker med lokalt garn til utenlandske turister og nordmenn. De som kommer til «Høystålet», kan speide ut over saueflokken som er råvareleverandøren.

Like gledelig er det at flere større bedrifter som kun har brukt importert ull, ser på norsk ull og muligheten for å knytte kulturhistorien enda nærmere landskapet. I høst lanserte Ulvang en genser i villsau lammeull. Dette er en milepæl, fordi ullen nylig mistet subsidiene med begrunnelsen at den var «verdiløs». Da Hillesvåg ullvarefabrikk spant den pigmenterte ullen fra vakre utgangersauer, som har levd her siden før vikingtiden, viste det seg å være en fantastisk ull. Markedsføring med røttene tilbake til vikingsauen sørget for at mesteparten av genserne forsvant til det tyske markedet.

Tyskerne elsket historien om ursauen. Fra før av elsker de norske strikkemønstre. Når skal vi få øynene opp for at denne delen av vår kulturarv nærmest selger seg selv?


(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Mens Norge kjemper for livet i EM, må hun være hjemme og trene: – Noe av det tøffeste jeg har opplevd
Nora Mørk er skadet igjen, men fast bestemt på å bli husket som verdens beste håndballspiller.
00:00
Publisert: