Vi hører det igjen og igjen: x må være bærekraftig – der x kan stå for alt fra velferdsstaten til finanssektoren; fra innvandring til pensjonering; fra næringsliv til familieliv. Men å bruke bærekraft i så mange ulike sammenhenger uten en gjennomgående sammenheng, bryter med innholdet i bærekraftsbegrepet som Brundtlandrapporten «Vår felles fremtid» introduserte i 1987.

Definisjonen av bærekraft er egentlig enkel. Vi må dekke dagens behov uten å ødelegge for fremtidige generasjoners muligheter for å dekke deres behov.

Å få til en bærekraftig utvikling er derimot vanskelig. Det krever i det minste et globalt perspektiv på fattigdom, miljø og utvikling der forholdene sees i sammenheng.

Siden 1987 har bærekraftsbegrepet blitt brukt mer og mer, samtidig som det gradvis er blitt tømt for sitt opprinnelige innhold. Det helhetlige perspektivet er borte. Nå snakkes det om bærekraften til hver x isolert. Resultatet er at vi tilsynelatende tar opp viktige globale problemer med honnørord som nå i praksis ikke betyr noe annet enn at vi må redusere kostnadene og øke inntektene.

Diskusjonen om velferdsstatens levedyktighet er typisk. Både i Norge og i resten av Europa hevder mange politikere og observatører at velferdsstaten ikke er bærekraftig. I det minste skulle en da forvente en diskusjon av sammenhengene mellom økonomi, politikk og sosiale forhold. Men slik er det ikke.

For det første: De som stadig vil ha kostnadene ned fordi de er for høye sammenlignet med gevinstene, foretar sjelden en realistisk sammenligning. Uten ordningene kan midlertidige problemer skape varige fornedringer. Slike fattigdomsfeller kan umulig kan være bærekraftige i den opprinnelige meningen av begrepet.

Velferdsstatens kostnadsside får likevel all oppmerksomhet, og bærekraft blir lik kostnadsreduksjon.

For det andre blir perspektivet på velferdsstaten ofte for snevert. Mange tror for eksempel at globaliseringen best kan møtes med mer markedsorientering i alt vi gjør. Vi må være kostnadseffektive og kan derfor ikke ha en stor og dyr velferdsstat i en globalisert økonomi, heter det. Spørsmålet som altfor sjelden stilles, er om vi kan sikre en stabil – bærekraftig – utvikling i en globalisert økonomi uten at vi også har gode, nasjonale velferdsstater.

Jeg tror ikke vi kan det.

Det er for eksempel ingen tilfeldighet at velferdsstatene er store og sjenerøse i små åpne økonomier, som er mest eksponert for internasjonal konkurranse. Velferdsordningene bidrar til at vi deler på nødvendige kostnader for å høste internasjonale gevinster.

I de landene som fordeler globaliseringsgevinstene, er dessuten globaliseringen mer populær og derfor stabil. Meningsmålingene viser store forskjeller på tvers av land. Mens bare en tredel av befolkningen i USA støtter internasjonalisering i økonomien, er de tilsvarende tallene i Skandinavia ofte dobbelt så høye.

For det tredje har mange i denne debatten fått det for seg at en bærekraftig velferdsstat krever at vi må produsere mer i så å si alle andre sektorer. Produktiviteten må opp for at vi skal ha råd til velferden, heter det. At en slik utvikling kan ødelegge miljøet og livsgrunnlaget på sikt, forsvinner helt i debatten når vi ser på bærekraften til hver x isolert.

Dessuten, selv med et snevert syn på bærekraft kan økt produktivitet i resten av økonomien skape problemer for velferdsstaten om vi bruker ressursene til alle andre formål enn den velferden som vi tilsynelatende prioriterer.

Endelig kan vi havne i det jeg kaller en politisk høyinntektsfelle. Utgangspunktet er en utvikling der vi blir stadig rikere gjennom økt produktivitet i privat vareproduksjon og gjennom globaliseringen av det internasjonale varebyttet. Problemet er at vi blir rikere på en måte som innebærer at velferdstjenestene tilsynelatende blir mer kostbare, så lenge de ikke kan mekaniseres og globaliseres på samme måte som vareproduksjonen. Når velferdsstaten slik fortoner seg dyrere, kan vi vegre oss for å finansiere den – selv om evnen til å bære gode velferdsordninger har økt.

Høyinntektsfellen illustrerer at velferdsstatens fremtid er i fare ikke bare når produktivitetsveksten blir for lav, men også når den blir for høy. Den kan true en helhetlig bærekraftig utvikling også på andre områder enn velferd. Høyinntektsfellen utgjør noe av bakgrunnen for den statsfinansielle krisen i mange europeiske land og for den opphetede diskusjonen om hvorvidt velferdsordningene er levedyktige.

Folk kan være fremmedgjorte overfor den nødvendige finansieringen av det de helst vil ha, selv om den økonomiske evnen til å skaffe seg disse godene egentlig har økt.(Vilkår)

Bård Bjerkholt: Øystein Olsens gladnyhet er ikke nødvendigvis bra for deg
Sentralbanksjef Øystein Olsen snakket om gode tider i internasjonal økonomi. Det kan være dårlig nytt for norske lånekunder.
02:11
Publisert: